Integrering og integreringspolitikk

Skal integrering nå tas på alvor?

Debatten om islam, om det så gjelder snikislamisering, radikal islam, ekstrem islam eller annet, har tatt en interessant vending. Det synes som om det begynner å gå opp for Ap, med partisekretær Martin Kolberg som mer eller mindre ubevisst veiviser, at islam innebærer noen verdier. Noen av disse er en utfordring for integreringen. Det begynner også å gå opp for en del muslimer at denne erkjennelsen tar form i det offentlige rom. Regnestykket blir således enkelt: kritiseres islam, hevder muslimer å være offer. Tar man islam på alvor, hevder muslimer seg mobbet. Media på sin side klarer overhodet ikke å skille mellom islam og muslimer. Men det norske folk har fått selvtillit.

Rita Karlsen, HRS

I den muntlige spørretimen på Stortinget i dag bekreftet utenriksminister Jonas Gahr Støre at også han stiller seg bak partisekretær Martin Kolbergs utspill om radikal islam, melder Dagsavisen.no.

Det var Trine Skei Grande (V) som ville vite om Støre stiller seg bak Kolbergs utspill om radikal islam, eller om han er mer på linje med Thorbjørn Jagland, som mener at Kolberg ikke aner hva radikal islam er, at det ikke eksisterer radikal islam i Norge og at utspillet er ment å skulle hente velgere fra FrP, som stadig stiger mot nye høyder på meningsmålingene, samt at man skaper en frykt som ikke er reell.

Støre svarte at han ikke har problemer med Kolbergs syn.

– Arbeiderpartiet er mot all form for ekstremisme, og ifølge PST er det en risiko for politisk vold også i Norge. Det er imidlertid for enkelt å bare svare at «norsk lov gjelder i Norge». Utfordringen vår er det som skjer bak lukkede dører. Vi må ha fokus på de som ikke nyter godt av rettighetene vi har i det norske samfunnet. Der har det vært en unnfallenhet i Norge de siste årene, sa Støre ifølge Dagsavisen. (min utheving)

Det gledelige med Støre sitt svar er at Ap tydeligvis har forstått at det skjer ”noe” bak de lukkede dører, som neppe er fordelaktig verken for det norske samfunnet eller for borgere i dette landet. Det er kanskje særlig det siste Støre har i tankene, i og med at han i neste setning sier at ”Vi må ha fokus på de som ikke nyter godt av rettighetene vi har i det norske samfunnet.” Man kan også lure på om det er de ”private hjem” Støre tenker på, eller om han tenker mer institusjonalisert, som for eksempel moskeer, eller om det er begge deler? Uansett er det godt å se at Støre innrømmer at det har vær unnfallenhet i Norge på dette området, men det gjenstår å få vite hva Ap og regjeringen har tenkt å gjøre med det, utover at Støre mener at kontaktstøtten bidrar til å hindre integrering, samtidig som han sitter i en flertallsregjering – dertil i det største partiet – uten å synes å ha makt nok til å fjerne den. Videre er det jo kjent er Støre en svoren tilhenger av dialogen, men i og med at han innrømmer unnfallenhet så tolker jeg det dit hen at han også erkjenner at dialog alene ikke lenger er det mest hensiktsmessig. Det må altså andre tiltak til, som jeg ser frem til å høre mer om.

Støre ble også utfordret på begrepet ”radikal islam”, da KrF-leder Dagfinn Høybråten ville ha utenriksministeren sin definisjon av begrepet.

Men Støre ville ikke gjøre bruk av begrepet radikal islam, han ville heller benytte begrepet ”ekstrem islam”, og beskrev dette som ”en bevegelse som er villig til å bruke vold for å nå sine mål”. Vel, dette kan jo tyde på at det Støre egentlig har i tankene er ”voldelig islamisme”, da jeg betviler at strategen Støre er ukjent med at ikke alle islamister kjemper med våpen i hånd.

Støre synes også å mane til en ”fellesskapsløsning” på Stortinget, da ved å påpeke ”enigheten”:

– I Norge er vi gode på likhet, men dårlige på forskjeller. Men jeg opplever at vi på Stortinget har en plattform av enighet i dag. Integrering er viktigst, sa Støre.

At integrering er viktig, høres tilforlatelig ut. Men samtidig rykker vi frem til start, for hva er integrering? Når Støre innrømmer unnfallenheten nytter det lite å påpeke at ”integrering er viktigst”, da er det faktisk en bedre presisering å si at ”norsk lov gjelder i Norge”, som altså Støre mener er et altfor enkelt svar. For spørsmålet er, hva er svaret? Hva skal forhindre det som skjer ”bak de lukkede dører”? Går vi til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, som altså er det direktoratet som har hovedansvaret for å bidra til integrering, så kan de fortelle oss at ”Innvandrerbefolkningen i Norge blir stadig bedre integrert.” (IMDi, Årsrapport 2008:9, ”Hvordan går det med integreringen?”)

At ”integreringen går stadig bedre”, har vært et standardsvar de siste tjue årene. Men vi merker at det er endringer på gang i det norske samfunnet, endringer som ikke alle liker. Folket merker at ”innvandrere” ikke bare er i jobb eller ikke, vi merker også at ”innvandrere er mennesker”, mennesker som er bærere av verdier. Dette verdiaspektet synes totalt oversett av den til enhver tid sittende regjering i løpet av disse tiårene. Norge har gått ”som det suste”, og behovet for arbeidskraft har medført at vi har gjort det enklere å få vandre inn, og det har vi gjort på bekostning av de som allerede er her. Problematikken knyttet til en del innvandrergrupper, for eksempel pakistanske kvinner og somaliere generelt, har vi ikke tatt inn over oss. Vi har stolt på at tiden har vært vår venn. Erfaringene viser nå at tiden langt på vei er vår fiende, for mens vi har forblitt i unnlatelsessynden, så har gruppene vokst seg større, og det samme har problemene. Men så langt har vi ikke klart å gripe fatt i kjernen av problematikken, vi har sjonglert med variabler som arbeid, bolig, formue og utdanning, men oversett det faktum at også Norges verdigrunnlag endres.

I år etter år har vi diskutert rasisme, fremmedfiendtlighet, mens det den siste tiden har dreid seg mer og mer over til religion, jf. for eksempel debatten på Litteraturhuset siste mandag med spørsmålet ”Hva er det med religion?”. Å si at det dreier seg om religion, er intet mindre enn en forkledning. Det dreier seg ikke om noe ”nyreligiøst” samfunn generelt, det dreier seg om islam. Islams inntog i det den norske offentligheten, da islam nå er Norges nest største religion, har ført til en ”vekker” av det norske samfunnet. Ikke en ”religiøs vekkelse”, til det er kristendommen en for trygg sovepute, men en verdivekkelse.

Krav om hijab der en forventer nøytralitet, krav om halamat, halakjøkken, bønnerom og –tider, tradisjoner som arrangerte ekteskap, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, et forbund som ikke klarer å ta avstand for dødsstraff for homofile, påstander om sekulær ekstremisme, et kvinnesyn som tilsier tildekking av småbarn for ikke å friste menns seksualitet, alt dette og mer til får folk til å forferdes. Folk spør seg; hva er det som skjer? Problematikk som man tidligere sjokkerende kunne bivåne i fjernsynsruten, er kommet inn i nabolaget. Man blir rådvill, og går gjennom prosessen med å prøve å forstå til å innse at her er det snakk om en alvorlig verdikollisjon. Men det betyr ikke at man fritt kan hevde sin mening – da blir man raskt slått til jorden med at man er fremmedfiendtlig eller rasistisk, selv om man selv opplever seg som blant de mest humane på jord. Dette ”våpenet” har lenge vært særdeles effektivt, men Regjeringens håpløse håndtering av både blasfemi- og hijab-saken kan vise seg å bli en lykke for Norge. For det var disse debattene som gav det norske folk selvtillit. Det var ikke noen ”marginaliserte” grupper som tok til motmæle, men et betydelig flertall i det norske folk. ”Nok er nok”, lød det nokså unisont.

For de som enda ikke har tatt verdiaspektet innover seg, går forklaringsvariablene på endringene av debatten i mange retninger. Noen ønsker å bytte ut det norske folk, andre ”genierklærer” FrP som bare kan dra opp innvandringskortet på 17 % og vipse opp på 30 %, andre grubler på den nyreligiøse vekkelse, mens (noen) muslimer skjønner at de taper terreng, og drar opp mobbekortet:

Islam-debatten er mobbing av norske muslimer, raser Islamsk Råd. – Det er skjedd en dramatisk endring i hva det er tillatt å si om muslimer. Nå er det nok, sier generalsekretær Shoaib Sultan til Dagsavisen.

Sultan burde konsentrere seg mer om hvordan de skal forholde seg til dødsstraff for homofile enn å påstå at en debatt om islam handler om hva som er ”tillatt å si om muslimer”. Frekkhetens nådegave er det også å påstå at ”mange muslimer sliter med traumer etter krig og lidelse og at politikernes utsagn volder dem ytterligere smerte.” I Muhammedkarikatur-konflikten het det at vi såret 1,5 milliarder muslimer. Det hadde vært langt mer troverdig om Islamsk Råd og andre selvoppnevnte talspersoner for islam var de som sto først i rekken for å bekjempe islamismen, særlig siden så mange politikere (og medier) synes villig til å løfte islam opp og frem i debatten. Men aller helst så jeg at politikerne konsentrerte seg om verdidebatten, der de i første omgang klargjorde hva som er, og skal være, Norges sentrale og ufravikelige verdier. Så kunne vi jo legge opp en integreringsplan etter det.