Innvandring

Danmark har fått ny integrasjonsminister. Søren Pind utmerket seg med usedvanlig klar tale i fjor da han ga uttrykk for hvor trett og lei han var av alt pratet om integrering. Pind pekte på verdimessig assimilering som løsning på integreringsutfordringene. Nå sitter han altså i den øverste politiske integreringsstolen i Danmark. Vil han fortsette med klar tale som varemerke – uten konkrete tiltak – eller vil vi nå se en ny statsråd i Danmark som lager vei i vellinga? Jyllands-Postens kommentator Ralf Pittelkow mener Søren Pinds troverdighet nå er Avhengig av at han bruker de instrumenter han kan som statsråd: regler og lovverk, og et klart budskap om hva som fordres konkret av innvandrere for å bli en fullverdig dansk borger.

En ny EU-dom setter den stramme danske utlendingspolitikken under ytterlig press. Men om dommen slår dårlig ut for danske regler for familiegjenforening, er den en katastrofe for norsk politikk på området.

Dansk Folkeparti (DF) har fått nok av EUs overstyring av den danske utlendingspolitikken. Nå krever de at den nye integreringsministeren Søren Pind tar et grep slik at Danmark i enda sterkere grad kan reservere seg fra EU.

Den nye integreringsminister i Danmark, Søren Pind, kan bli den første europeiske minister på innvandrings- og integreringsfeltet som markerer seg som en verdiminister. Pind fastslår at Danmark står i en kulturkamp, der det er viktig å sikre det danske samfunnets fremtid ved felleskap, frihetsverdier og tillit.

Kvinnedagen fikk et noe bestemt uttrykk i Danmark. Fire statsråder måtte gå, to av dem kvinner, og fire nye menn ble satt inn. En av de mest interessante, er Søren Pind som integreringsminister. Pind er kjent for å avvise integrering, men taler derimot varmt for assimilering.

Norge skal bli «verdensmestere i mangfold». Vi blir ikke spurt, vi blir fortalt. De som bestemmer, oppfatter multikulturalisme, det som på norsk kalles «flerkultur», som noe udelt positivt. Vi skal altså bli verdens mest heterogene samfunn. Midlet til å nå målet er storstilt fremmedkulturell innvandring kombinert med milde integreringstiltak. Resultatet er selv-segregerte innvandrersamfunn, skriver Asle Toje.

Morgenbladet har startet opp en spalte, den såkalte ”Etikeren”, som kunne vært interessant, men som dessverre fremstår som mer enn komisk. Hvem denne overdommeren - eller ”etikeren” - er, forblir en hemmelighet, og det er kanskje like bra. Også spørsmålsstilleren, eller den som fremlegger det etiske problemet, er anonym. Således aner jeg aner ikke om det hele er oppspinn, men den anonyme etikeren fornekter seg i alle fall ikke.

Fremskrittspartiet vil ha DNA-registre for alle som kommer til Norge som asylsøkere og personer som kommer via familiegjenforening. Håpløst, ellevilt og diskriminerende, svarer godhetsindustrien. Det er tydeligvis helt galt å få kontroll med hvem som kan få permanent opphold i Norge, i tillegg til å stoppe en del av misbruket som ukjent identitet bringer med seg. Imens misbrukes barn som Sahra.

Vil nedrivning av høyblokker og annen renovasjon løse integreringsproblemene i Groruddalen? Nei, svarer Karen Jespersen, leder av Folketingets integreringsutvalg. Politikerne må også ha en plan B for å løse de kulturelle utfordringene. Hvis ikke verdiene inkluderes i en bred integreringsplan får man ikke bukt med de parallelle samfunnene. Ikke minst må man flagge likestillingens fane høyt, mener Jespersen.

VG mener å kjenne til deler av innholdet i sluttdokumentet til Aps integreringsutvalg, som skal legges frem onsdag. Ap har tydeligvis identifisert sentrale problem, som ansiktstildekning, hijab i skolen, ekteskap mellom søskenbarn og dårlig norskkunnskap. Men det blir med identifisering av problemene, antakelig presentert av en ordrik Jonas Gahr Støre om noen dager. Man legger norsk tradisjon til side, nemlig å bruke lovverk som brekkstang for å løse alvorlige nasjonale utfordringer. Vi skal heller ”snakke om det”. VG klarer en dog å presentere Aps krav om norskkunnskap for å bli statsborger som strengt. Det sier vel det meste om hvorfor ikke Ap våger å bruke fornuft. Partiet orker ikke eller våger ikke å stå i stormen media kommer til å skape hvis fornuften settes i førersetet. Har Ap likevel ikke lært av Maria Amelie-saken – nemlig at fornuften er i førersetet hos folket?

En kurdisk mann fra Tyrkia søkte asyl i Norge i 1998. Avslaget kom to år senere. Siden da har han arbeidet, betalt skatt, leid bolig av Utlendingsdirektoratet (!) og forsørget kone og barn som kom som asylsøkere til landet i 2003. I Norge har paret fått en datter som lider av autisme. Høyesterett har nå fastslått at familiefaren skal utvises, mens kona og ungene får bli. Dette betyr at NAV må forsørge familien. I Stavanger, der familien bor, definerer en politiker utvisningen som ”hål i håve”. Saken illustrerer definitivt en utlendingsforvaltning ute av kontroll, og der fornuften for lengst forsvant ut bakdøra.

De katolske skolene i Frankrike er blitt svært populære blant muslimske foreldre. På de katolske skolene gjelder ikke forbudet mot å bruke ”prangende” religiøse plagg, og Gud er mer tilstedeværende enn i de offentlige skolene. Tilstrømningen av muslimske elever byr imidlertid på verdimessige utfordringer.

Maria Amelie-saken har snudd. Det var ventet. På et eller annet tidspunkt ville folk generelt få nok av den åpenbart velregisserte kampanjen for papirløse, dernest var det også bare et tidsspørsmål før bakgrunnen for familiens flukt fra Russland ville komme i fokus. Nå som det er klart at familien søkte tilflukt i Norge fordi de ikke kunne tilbakebetale millioner av kroner lånt i det private markedet, har nordmenn flest ikke sympati med kampanjen for de papriløse.

En kvinne tar følge med sin mann i et fire års vikariat i Birmingham. Hun opplever et segregert Birmingham, der Storbritannias lover tilsidesettes for intern justis og der hun som kvinne blir neglisjert. Tilbake i multikulturelle London forteller hun om sine erfaringer, men blir selv mistenkeliggjort. I en kronikk forteller hun om sine erfaringer, og peker på betydningen av at et land tar debatten uten angst for rasismeanklager.

Avslag på opphold eller ikke, ulovlig i landet eller ikke: Behandlingen av Maria Amelie står til stryk. Kanskje, men bare kanskje, ville vi forstått utvisningen hvis myndighetene var like ivrige etter å utvise dem som beviselig ikke har noe her å gjøre. Tiden er overmoden: en radikalt ny innvandringspolitikk må på bordet, skriver HRS i kronikk i dag.

Den ulovlige innvandreren Maria Amelie (25) avdekker grunnleggende svakheter ved dagens innvandrings- og integreringspolitikk. Amelie har spilt et høyt spill ved å tre inn på den offentlige arena, men hennes taktikk har langt på vei lyktes. Gårsdagens uverdige behandling av Amelie vil antakelig utløse en debatt om mildere versus strengere innvandringspolitikk, men det er et forkastelig fokus. De såkalte ”humane” må innse at det nettopp er deres politikk slike som Amelie må betale for.

En somalisk mor til seks barn fikk asyl i Storbritannia grunnet hennes rystende historie om gjengvoldtekter i Somalia. Hun kunne også fortelle at alle brødrene ble skutt foran hennes øyne. Alt var bare løgn, og hennes identitet var dertil oppspinn. Det handlet kun om én ting: sugerør dypt inn i statskassa. Da hun eksempelvis skulle ha blitt voldtatt fødte hun barn i Sverige som svensk statsborger. Kvinnen, som antakelig er kenyaner, levde et luksusliv pendlende mellom Stockholm og London. Tross avsløringen og domfellelse skal hun ikke deporteres.

Det ligger an til at en katolsk skole i Storbritannia for første gang overtas av den lokale moskeen. Årsaken er demografi: For 10 år siden var over 90 prosent av elevene katolikker. Nå er 95 prosent av elevene muslimer. Det var en demograf i Statistisk sentralbyrå som i beste sendetid på NRK i fjor stilte spørsmål ved hvorvidt demografi er interessant...

Fire av ti innbyggere i Tyskland og Frankrike anser muslimer som bor i landene deres for en ”trussel”. 75 prosent av befolkningen i Tyskland mener muslimer ”ikke er velintegrerte i samfunnet”. De fleste av disse igjen legger skylden for den manglende integreringen på muslimer selv.

Den greske regjeringen vil bygge mur eller gjerde mot Tyrkia for å få kontroll over den ulovlige innvandringen fra land som Afghanistan, Algerie, Pakistan, Somalia og Irak. I siste halvår i fjor registrerte myndighetene 33 000 ulovlige innvandrere som passerte grensen mellom Tyrkia og Hellas.

Finnes det et eneste land i Nord- og Vest-Europa som ikke er på vei mot nasjonal oppløsning? Nei, svarer Morten Uhrskov Jensen, som ikke er nådig mot elitens mangel på kjærlighet for landet de skal overlate til de kommende generasjoner.

Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde, begge FrP, foreslår i dag 10 enkle råd for å forbedre integreringen. Rådene, som for eksempel å snakke norsk med barna sine, lese norske eventyr for dem og la barna leke heller enn å gå på koranundervisningen i fritiden, burde ikke skremme så mange. Men den gang ei, stigmatiseringskortet dras umiddelbart frem. Ikke minst fordi Amundsen og Tybring-Gjedde bruker hendelsen i Sverige som inngangsport.

En menighet i Vestfold prøver å løse en konflikt mellom to familier som i flere omganger har gått løs på hverandre blant annet med kniv på offentlige steder. Meglingen mellom familiene har så langt ikke lykkes, men menigheten holder fast ved at megling uavhengig av den forestående rettssaken er nødvendig.

Året 2010 var startskuddet på Tysklands verdi- og integreringsdebatt. Kirken har derimot holdt en lav profil, men noen unntak som støtter sosialdemokraten Thilo Sarazzins budskap om mangelfull integrering. Feminister er også på banen – på den riktige siden av banen, det vil si at de støtter muslimske kvinners frigjøring fra burka og hijab, mens familieministeren mener seg og andre tyskere for diskriminert: muslimer ser på dem som mindre verdt. Tyskland er med andre ord ikke hva landet var i 2009.