#sharia

Testen på om en religion er av det gode slaget eller ei, er om du kan spøke med den uten at deres tilhengere mener seg berettiget til å drepe deg. Dette ifølge den engelske forfatteren G.K.Chesterton, for oss særlig kjent fra fjernsynsserien Father Brown. I et annet fjernsynsprogram, talk show med Bill Maher, er John Cleese gjest. Maher slår fast at islam er en religion du ikke tuller med. Da protesterer Cleese på det sterkeste.

Media gir seg ikke. Vi skal tilpasses islam. Vi skal tilpasses det ”flerkulturelle” der grunnverdier i Norge er skjøvet til siden. Derfor skal ikke fornuft og fakta på bordet. Og derfor ligger Faten Mahdi al-Hussaini nå an til å bli kåret til Oslos borger 2014. Av den ”borgerlige” avisen Aftenposten.

Prisen bør opprettes straks og deles ut av inkluderingsminister Solveig Horne. For igjen huser Høyskolen i Oslo og Akershus en ekstrem foredragsholder for studentene. ”Den mest kriminelt naive eller uvitende i inkluderingsklassen”, er en passende pristittel.

Frihetens fyrtårn. Det kan man kalle landet som fostret store tenkere og som var tilfluktssted for andre tenkere på kant med sine regimers lovverk mot visse ytringer i tidligere tiders Europa. Det var også her homofile først fikk rett til å gifte seg, og det var her marihuana ble legalisert. Det siste ”bidraget” er en offisiell islamisering av landets parlament. Nå har nemlig et nytt politisk parti sett lyset i Nederland.

Den spanske domstolen har dømt pakistaneren og konvertitten Imran Firasat til deportasjon til enten Pakistan eller Indonesia. Slik handler de feige i tråd med OICs syn på blasfemi. Det er knapt til å tro at kritikk av religion i Europa 2014 kan få slike dramatiske konsekvenser, sannelig et særdeles stygt tegn i tiden, et regelrett varsku om hva som kan komme. Mannen risikerer å bli drept.

Den britiske advokatforeningen fikk et akutt anfall av behov for å strekke ut en hånd til nye landsmenn. Derfor ble det sendt ut nye retningslinjer til foreningens medlemmer. Her fikk advokater instrukser om hvordan tilpasse testamenter til religiøse doktriner. Altså skulle kvinner og ”ikke-troende” diskrimineres, i tråd med sharia, det samme gjelder barn. Nå beklages det, og det er en handling vi ikke ofte ser. Men så var det da også skandaløse instrukser som gikk ut fra foreningens ledelse.

Hvordan forhandle med islamistene i Iran, Hamas eller IS når de åpenbart mener at de handler ut fra Allahs ordre? Eller som en lærd Egypter sa det: ”Hvis jødene overlot Palestina til oss, ville vi begynne å elske dem? Selvsagt ikke. Jødene er vantro, ikke fordi jeg sier det men fordi Allah sier det… De er ikke våre fiender fordi de okkuperer Palestina; de ville vært våre fiender om de ikke hadde okkupert noe som helst.” Vi får håpe vårt nye politiske lederskap forstår dette, og at islamistene har god tid.

Jeg har lenge hatt en ubehagelig følelse av at Norge og andre europeiske land underestimerer antallet personer som har vervet seg til IS. En parlamentariker i Storbritannia, Khalid Mahmood fra Labour og Birmingham, mener vi snakker om fire ganger flere personer enn hva myndighetene offisielt har lagt på bordet som et anslag. Ikke 500, men 2 000. Samtidig kommer det frem at det finnes flere sovende terrorcelle på de britiske øyene, og innenriksminister Thereza May setter terrorfaren til høyeste nivå noensinne, ”alvorlig”: Terrorangrep er ”nesten uunngåelig”, heter det.

For den neste generasjonen jøder i Frankrike kan det å beholde den jødiske identiteten utad bli umulig. Økende islamisering og antatte konsekvenser av IS-krigen ligger til grunn for at dobbelt så mange jøder forlater Frankrike i år som i fjor. At man eksempelvis i en alder av 76 år, som legen Maurice Rapovich, tar valget om å forlate hjemlandet sitt og flytte til et annet kontinent, er ganske dramatisk.

Krigerne i IS vil holde på i flere tiår. Dette mener den amerikanske generalen John Kelly. Tør våre politikere håpe det motsatte, eller skal det handles i tråd med føre var-prinsippet på hjemmebane? Vi snakker altså om potensielle og vedvarende krigsliknende tilstander som ligger foran oss i minst en generasjon – også på innsiden av Norges grenser, i dag i form av usikkerhet om når vi opplever det første angrepet. Foreløpig anslås det at 12 personer fra Norge er drept i kamp for IS. Vi får ikke vite hvem de er. I tillegg har flere titalls norsksomaliere latt seg verve til al-Shabab.

Våre ledende politikere burde dra på studietur. Begynn med London, bydelen Tower Hamlet og de offentlig godkjente islamske skolene. Her vet ikke barna forskjellen på hoderullinger og livstidsstraff, og helvetes flammer lusker i korridorene. Sett deretter hele mannskapet i byråkratiene på å lete frem islamske skoler i Europa som er forbilledlige. Lykke til, sier nå jeg.

Jeg håper norske politikere merker seg følgende: Qatar har passert Saudi-Arabia hva gjelder sponsing av terrorgrupper, og er nå den viktigste sponsoren av Den islamsk staten. Den ekstremt velstående Gulfstaten har verdens høyeste inntekt per innbygger, og ligger høyt på listen over verdens verste slavedrivere. Tid for litt mer dialogue, Børge Brende?

Den jordanske journalisten Fouad Hussein klarte å få de mest ettersøkte terroristene til å åpne seg for ham. Dette fikk Hussein til å skissere al-Qaidas strategi for perioden 2000 – 2020, som han delte inn i en syvtrinnsplan. Det bemerkelsesverdige er at planen vitner om at IS kan ha nådd femte/sjette trinnet: det totale kaos, erklæringen av et kalifat, og der den islamske hæren egger til krig mot ikke-troende.

20. november 1979 stormet saudiske fundamentalister stormoskeen i Mekka og drepte mange hundre. Dette ga støtskuddet til prosjektet om å spre wahabisme verden over, med alvorlige konsekvenser for land i dag som både Norge, Syria og Irak, skriver Jon Hustad i en solid artikkel i Dag og Tid.

Hva forbinder vi med islam fra nyhetsbildet det siste året? Hodeavskjæringene til IS-krigerne, grooming-sakene fra Storbritannia, kristne jenter som tas til slaver av Boko Haram, det samme gjelder kristne i Egypt og andre land i Midtøsten, massakre mot kristne i Midtøsten og Pakistan, nedslaktningen av Lee Rigby, massakren på det jødiske museet i Brussel, og personer med norsk tilknytning og også statsborgerskap som går i terrorens fotspor. Så hva er islams sanne natur? Er det slik at det finnes mange fredlige og tolerante muslimer, men islam er ikke fredelig og tolerant?

Spørsmålet burde vært et hett tema disse dager etter at det på søndag ble kjent at De forente arabiske emiratene nå kategoriserer Det islamske forbundet, også kalt Rabita, som en terrorgruppe sammen med rundt 80 andre organisasjoner i verden. Ettersom media viser liten interesse i å gå nærmere inn på temaet, skal vi gjøre det. Ikke minst fordi vi kjenner oss ganske trygge på at Emiratene vet hva de holder på med.

Siden 9/11 i 2001 har vi om og om igjen blitt forelagt beretninger om terroristen som alle mente var så godt integrert, og som beviselig var det ut fra ytre kriterier som arbeid og utdannelse. I dag får vi presentert et helt nytt bilde: unge nordmenn radikaliseres i skjulte submiljøer før de ”aksepterer” islam. Derfor er moskeenes ledere ganske så hjelpeløse i møtet med ekstremismen.

Det har hersket forvirring i formiddag om det er Islams Råd Norge eller Det islamske forbundet, også kalt Rabitamoskeen, som er oppført på terrorlisten til De forente arabiske emiratene. Nå skriver NTB at det er Rabitamoskeen til forstander Basim Ghozlan. Historiker Kari Vogt med flere mener dette er uforståelig. Men er det overraskende all den tid den ene jihadisten etter den andre terroristen har hatt tilhold i denne moskeen? Legg til at PST har hatt mistanker om pengeinnsamling til terror i samme moské, indirekte bekreftet av daværende leder av ungdomsgruppe i moskeen.

Hva som beveget seg under overflaten rundt demonstrasjonen mot IS 25.august i Oslo, fremstår som mer og mer en klassisk sekterisk konflikt. Dette bildet er det de sentrale skikkelsene selv som har klart å skape ved den åpne konflikten mellom sjiamuslimen Faten Mahdi Al-Hussaini og sunnimuslimen Thee Yezen al-Obaidee. Da begge målbærer lite hyggelig ideologisk tankegods, kan vi nok konstatere at nevnte demonstrasjon ikke er det nordmenn flest vil mene handler om å ta avstand fra ekstremisme.

Politikere fra hele det parlamentariske spekteret i Nederland ber om mer forskning etter at det er avdekket svært radikale holdninger blant unge tyrkere: fire av fem i alderen 18 – 35 år mener hellig krig mot ikke-muslimer er akseptabelt. Men langt de fleste er mot et kalifat i Midtøsten.

Det er kun de radikale som kan representere muslimer. Dette ser ut til å være holdningen til vestlige eliter, inkludert kirken. Således valgte Church of England nettopp en radikal islamist til å tale på kirkemøtet denne måneden, den første ikke-kristne som fikk tildelt denne æren. Fuad Nahdi ble tatt inn i varmen av Labour-regjeringen etter 7/7-terroren i London, da han skulle ”sikre kraftfull, trosinspirert veiledning som gir vårt publikum verktøy til å bekjempe eksklusjon og vold”. Men så var det dette med det ideologiske rullebladet. Igjen ser vi at de sekulære muslimene overkjøres og marginaliseres.

Der IS vinner frem, underkaster de ”hellige” krigerne jenter og kvinner hele sharia-pakken, inkludert uniformen niqab. Kurdere som dominerer en provins nordøst i Syria, gir nå sitt motsvar gjennom en erklæring om kvinners rettigheter: lik rett til arv, arbeid og skilsmisse, minimumsalder for ekteskap på 18 år, bevegelsesfrihet på linje med menn, forbud mot flerkoneri, forbud mot vold mot kvinner og æresdrap.

Hooligans i Tyskland danner rekkene mot ekstreme muslimer. I rekkene marsjerer også nynazister inn. Medier bruker nå frykten for hooligans til å legge lokk på islams økende innflytelse i Tyskland, sier kritikere. Enhver borger som fremmer legitim bekymring for spredning av sharia og etablering av parallelle samfunn, demoniseres som nynazister, heter det. I Tysklands storbyer plannlegger hooligans demonstrasjoner, som avlyses konsekvent av myndighetene.

Den islamske staten har en helt annen tiltrekning på unge muslimer enn al-Qaida noensinne har hatt. Kan det være fordi IS lever fullt og helt opp til profetens eksempel, i motsetning til al-Qaida? IS har utpekt en kalif, opprettet en egen stat, som er ren, hellig og uforfalsket. De går frem på samme måte som Muhammed og hans etterfølgere i det 7.århundre: de vantro slaktes eller selges på slavemarkeder, kirker og klostre plyndres, folk tvinges til å konvertere, shariastraffer følges til punkt og prikke, kvinner selges som sexslaver. Sistnevnte er kanskje særlig tiltrekkende for unge muslimske menn som grunnet islams strenge kjønnssegregering har liten tilgang på kjærester i sine respektive land?