#Salman Rushdie

Det første bildet av Salman Rushdie etter at han i fjor ble forsøkt drept, er nå ute. Bildet viser en mann som er blitt blind på det ene øyet. "Sårede" følelser for en bok som utkom for 35 år siden ligger bak drapsforsøket. Tankene går ikke minst til Norges og Sveriges nylige knefall for islamske mørkemenn knyttet til koranbrenning. De sistnevnte har nakketak på oss. Nakketak fordi vi ikke makter å stå opp mot det islamske mørket.

I vinduet på Deichman i Oslo sentrum henger en stor plakat med bilde av Rushdie med invitasjon til "samtale og debatt" under overskriften "Derfor skal vi lese Sataniske vers". Den ble hengt opp etter attentatatet mot Salman Rushdie. Utenfor Deichman Furuset er det derimot ingen plakat med Rushdie. - På innsiden av biblioteket var utstillingen etter Rushdie-attentatet åpenbart tilpasset Furuset-ungdommene som pleier å henge der, med et ganske annet budskap. Jeg ble så opprørt, forteller "Anette". 

Alle som nå står opp for Salman Rushdies ytringsfrihet, har fått en nøtt å knekke. For de samme må da anerkjenne Rasmus Paludans rett til å brenne koranen. Både Rushdie og Paludan ytrer seg nemlig innenfor hva som er lovfestet og tillatt. Ingen av dem misbruker ytringsfriheten. De som måtte mene det, de står på politisk islams side, ikke på demokratiets side.

Den voldelige grunnkjernen i islam fikk nok en drakonisk seier med terrorattentatet mot Salman Rushdie. Volden i islam har hatt makt i 1.400 år nå, og denne volden handler ikke minst om intoleranse mot de frie, kritiske ytringene. Volden styrer mediene, de intellektuelle, kunstnere, og ikke minst politikere. For hvem våger å pirke i Muhammeds feilbarlighet i dag? Ikke Aftenposten, ikke VG, ikke Dagbladet, ikke NRK, ikke TV2, ikke et eneste parti på Stortinget. Seieren til voldsislam er monumental.

Listen over hvordan ytringsfriheten kan innskrenkes og hvordan islam skal beskyttes i Vesten, begynner å bli veldig lang. Det koker bare ned til én ting: angst for vold. Og det er det gode grunner til, men skal vi gi opp av den grunn?

Islam glemmer aldri. Dette viser terrorattentatet mot Salman Rushdie over 30 år etter fatwaen. Hevnen næres konstant i offerrollens klamme klør. For å kritisere eller latterliggjøre islam er ensbetydende med å sette islam og Muhammed i en offerrolle der de intenst troende må "forsvare" seg, det vil si angripe. Attentatmannen har da heller ikke innrømmet skyld for hva han gjorde for åpen scene. Han forsvarte antakeligvis bare islam, må vite. Det store spørsmålet nå er om dette grufulle angrepet på Rushdie vil få politiske konsekvenser? Vil norske og vestlige ledere stå rakrygget på demokratiets og ytringsfrihetens side, eller vil de igjen vike i angstens navn?

Salman Rushdie er knivstukket og antakelig livstruende skadet. Den ene etter den andre i Norge står frem og er sjokkert. Hvorfor er de det? Rushdie har levd med dødsfatwa over hodet sitt i over 30 år. Den islamske hevnkulturen, med utspring i "profeten" Muhammed, glemmer aldri. Er det vanskelig - kanskje umulig - å ta innover seg?

Hvor står vi i debatten om islam i dag? Det som synes rimelig sikkert er at knapt andre enn ekstremistene og de som selvvalgt har overgitt seg til islams lureri står igjen. I praksis er nå endog saklig religionskritikk en vanskelig øvelse som uansett ikke ønskes velkommen i de pene salongene, enten de er i mediene eller i akademia. Hvor går veien videre?

Den siste tiden har vist oss i all gru at ytringsfriheten vår er under angrep grunnet den islamske ideologien som eliten og mange med dem vil beskytte fra et granskende blikk. La oss ta et lite tilbakeblikk, for skriften var på veggen allerede for flere år siden. Volden i islam fikk sentrale politikere til å bøye av lenge før koranbrenning ble et virkemiddel for å avkle islams udemokratiske tilhengere og deres politiske klakkører.

- Vi ble revet med. Både vi som var barn og andre ble fortalt av våre foreldre og av ledende muslimer, at både forfatteren Salman Rushdie og forleggeren William Nygaard burde dø, forteller Abid Raja nå, 33 år etter at han var med i demonstrasjonen mot Sataniske vers og Rushdie. Raja synes i dag det er "skummelt" å tenke tilbake på hva han og andre barn ble fortalt den gang. Problemet med Raja er ikke minst at han forteller nye sannheter så ofte at det ikke er godt å vite hvem han er i dag, og hvem han kommer til å være i morgen.

Budskapet fra Regjeringen er ikke til å misforstår: Hvis nordmenn slutter å diskriminere og hate muslimske barn og voksne får vi til integreringen. Tror de virkelig på denne fortellingen?

Alle leirene jubler over at Regjeringen skal lage en handlingsplan mot muslimhat. Forstår de samme at hvitvaskingen av angivelig muslimhat undergraver både vårt språk, vår kultur og vår "hellige" ytringsfrihet?

Mellem 1988 og 2016 ligger en afgrund. Gensyn med Salman Rushdie, Carsten Jensen og en ny stemme ved navn Kristian Tørning, skriver Mikael Jalving.

Salman Rushdie er sterkt bekymret for fremtiden. Han sier at ”vi lever i den mørkeste perioden jeg noensinne har kjent”. Rushdie slår fast at ”det som akkurat nå skjer med Den islamske staten er av kolossal betydning for verdens fremtid”. Selv var han hovedpersonen i dramaet som seilte opp mellom Vesten og ekstremismen i islam. Han var ”fuglen i vinduskarmen” i 1989 som få skjønte varslet om flokken som ville fylle himmelen. Først når flokken angriper husker vi den første fuglen i vinduskarmen, sier Rushdie. Rushdie har ingen tro på at politikere og intellektuelle i dag ville stått opp for ham i et nytt fatwadrama.

Ordene tilhører Ayatollah Khomeini. Selv om han var sjiamuslim, ser det ut til at nettopp det å ha det moro på tegneblokken med islam og profeten, er det som antenner Muhammeds følgere raskest og mest intenst, enten de er sunni eller sjia. Det vitner dødslisten til al-Qaida om, der sjefredaktøren i Charlie Hebdo, Charb, var oppført.

For 27 år siden publiserte Salman Rushdi boken som skrev seg inn i den vestlige sivilisasjonens sjel, Sataniske vers. For verden ble aldri den samme etter at fatwaen mot det frie ordet ble deklarert året etter fra Teherans yppersteprester. Rushdie har overlevd, så langt. 10 noble medarbeidere i Europas fremste og modigste magasin, Charlie Hebdo, falt for kulene til de som mener de er Allahs fortropper. Vil Europa klare å stå opp for kontinentets sjel, et Europa med en befolkning som i økende grad består av folk som er blottet for denne sjelen?

Enhver som står opp mot ekstremistiske muslimers hatretorikk, kan forvente å bli stemplet som, ja, nettopp, islamofob. Salman Rushdie er lei denne tilstanden. Han sier: ”Et ord jeg misliker sterkt, islamofobi, er laget for å diskreditere de som peker på ekstreme forhold ved å stemple dem som fordomsfulle.”

Vi går mot en ny sommer, og dermed nye overgrep mot jenter i Norge som lever fanget i æreskulturen, en kultur som fikk rotfeste seg grunnet akademikere og politikere som har begått kulturrelativisme på høyeste nivå. De aksepterte kulturell segregasjon, noe som vitterlig er rasistisk. Sagt med Salman Rushdies ord i selvbiografien Joseph Anton: ”Kulturrelativismen er døden for etisk tenkning.”

Det er nå 25 år siden fatwaen mot Salman Rushdie ble utstedt fra Teherans geistlige, og verden ikke ser ut til å bli den samme igjen, i alle fall ikke i min levetid: islamsk lov skulle pådyttes oss alle. I alle fall den nedrige delen som handler om å beskytte Muhammed og Allah. Nettopp derfor bør det være et personlig ansvar for oss alle å stå opp mot det kontinuerlige forsøket på å mørkelegge det frie samfunnet. William Nygaards kropp ble rammet av tre kuler. Han hadde tatt det personlige ansvaret. ”Vi vant saken, men vi tapte freden,” sier Nygaard i dag.