For vestlige ikke-muslimer og frafalne muslimer er det å kritisere islam av mange i Vesten og den islamdominerte verden gjort til en ren høyrisikosport, der kritikeren raskt defineres inn i lite ærbødige kategorier. Skal en slik tilstand få fortsette? Skal vi slik fortsatt indirekte støtte oppunder dem som hardnakket vil videreføre Muhammeds liv og samfunnsorden på den arabiske halvøya rundt år 630, som vil kue kvinner, homofile, ikke-muslimer og ethvert frihetssøkende menneske på vår jord? Skal vi lene oss tilbake og håpe på en humaniserende reform etter over 1.000 år med ureformerte islamtekster?
I ett opplyst samfunn burde svaret gi seg selv. Denne tilstanden som er skapt, denne virkelige islamofobien – angsten for å ta et ærlig blikk på islam – minner meg om en privat samtale med en dansk statsråd i København i 2003. Vedkommende formulerte seg slik under fire øyne: «Når tror du at vi kan si det som det er, at det er islam som skaper integreringsproblem?» Vel, året etter ble den «blasfemiske» kunstneren Theo van Gogh strupeskåret i Amsterdam, og ifølge drapsmannen selv, Muhammed Bouyeri med marokkanske aner, handlet han i tråd med skriftene. Men heller ikke denne bestialiteten på åpen gate i byen som i sin tid tok i mot religiøst forfulgte i et ufritt middelalder-Europa, fikk den sovende eliten til å våkne.
Spørsmålet fra den danske statsråden er dessverre høyst aktuelt nå 23 år senere. Fornuften må settes i førersetet før det er for sent for det frie Europa, det frie Vesten.
Lammende angst
Nå har både England og Sverige varslet at de vil avvikle begrepet. Rett og slett fjerne det fra offentlige dokument og samtale. Erkjennelse er nettopp dets problematiske natur. Har noen sett kristofobi bli benyttet overfor kristen «blasfemikere» som kjempet mot mørkemennene i Den norske kirke? Arnulf Øverland, dikteren og satirikeren bak Kristendommen – den tiende landeplagen (de ni andre finner man i Bibelen), kunne bevege seg trygt og fritt i Norges gater etter sin ramsalte kritikk av dem innen kirken som kjempet mot opplysning og frigjøring. Han er i etterkant blitt en av den norske historiens store forbilder, en mann som satte fornuften i front og bidro til den personlige friheten som vi etterkommere har kunnet nyte fruktene av.
Med andre ord er man en sann feminist og en sann forkjemper for individets ukrenkelighet om man avviser ideen om at man lider av en eller annen mystisk (ubeskrivelig) sykdom dersom man ikke tåler undertrykking og overgrep og et samfunnssystem som står for alt det frie Vesten ikke er. Altså; ikke gå i fellen til tidligere partileder og statsråd, Trine Skei Grande. I 2011 gikk hun i strupen på FrPs verdikriger av høyeste rang, Christian Tybring-Gjedde, med disse ordene: «Islamofobi er i ferd med å bli en stueren form for rasisme, og ikke la noen fortelle deg at dette er religionskritikk.» Hva var det Tybring-Gjeddes synd bestod av? Jo, han hadde i Stortinget påpekt undertrykkelse av kvinner i islams navn.
Skei Grande fortsatte slik i sin – mildt sagt – forbløffende kronikk:
Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke. Islamofobien kan motarbeides, men den forsvinner ikke av seg selv. Det som likevel gjør meg optimistisk er at vi har klart det før. Antisemittisme og rasisme finnes fortsatt blant oss, men etter tiårs bevisst arbeid har vi klart å gjøre holdningene sosialt og politisk uakseptable. Islamofobien må henvises til den samme ideologiske og historiske skraphaug. Først da får vi det likestilte, frie og liberale samfunnet vi alle ønsker oss.
De siste 15 årene har definitivt ikke gitt honnør til Skei Grandes og hennes likesinnedes «samfunnsopplysende» arbeid, for å si det slik.
Hvor farlig og lammende svindelen med islamofobibegrepet og «fetteren» rasismebeskyldinger er, pekte den britiske sekulære forskeren Houriya Ahmed på i en TV-dokumentar, «Britain’s Islamic Republic» (2010). Dokumentaren avslørte islamske fundamentalisters massive infiltrering i politikken lokalt i London (Tower Hamlets). Infiltrasjonen var total og ga også selvsagt enorme økonomiske gevinster også. Hvorfor fikk ikke de oppsiktsvekkende avsløringene konsekvenser for de involverte? Hvorfor stod ikke hele resten av det britiske politiske etablissementet opp og satte skapet på plass? Ahmed forklarte denne ulykken slik:
«Mange politikere forstår tematikken, men de er altfor redde for å ta i den fordi de frykter å bli stemplet som islamofobe eller anti-muslimske».
– Smart oppfinnelse
Vi har altså sluppet løs et samfunnsnedbrytende begrep som islamofobi. Men hvorfor har vi ikke et tilsvarende begrep for de alt for mange muslimer som avskyr vår vestlige, personlige frie samfunnsmodell? Burde ikke det, med rette, vært kalt «oksidentofobi» (fobi mot Vesten)?
Det er nok ikke tilfeldig at den språklige nydannelsen islamofobi likestilles med xenofobi, altså fremmedfrykt, en etikette antakelig få vil være særlig begeistret for å ha hengende ved seg. Ved slik type ordbruk manes det frem forestillinger om hat, forfølgelse, diskriminering og rasisme. Og nettopp dette har skjedd i det offentlige ordskiftet: Får man merkelappen islamofob kastet etter seg, er man langt på vei automatisk plassert i kategorien rasist. Som forfatteren Pascal Bruckner omtaler bruken av islamofobi:
«Begrepet er en smart oppfinnelse, da det klarer å gjøre islam til noe ukrenkelig, noe man ikke kan røre ved uten å bli beskyldt for rasisme.»
Bruckner mener rett og slett at vi i dag «vitner en verdensomspennende fabrikasjon av en meningsforbrytelse, på størrelse med den som foregikk i Sovjetunionen mot fiender av folket».
I Berlingske skriver nå k
Ikke fordi det er noen tvil om at rasisme og diskriminering mot muslimer eksisterer, men fordi begrepet islamofobi ikke er det rette for å beskrive disse fenomenene.
Ja, hva med å innføre begrepene kommunismofobi eller nazifobi? Lyder det logisk?
Hvor kommer begrepet fra?
Den franske forskeren og forfatteren Caroline Fourest, mener hun har funnet opphavet til nyvinningen, et opphav jeg personlig ikke lot meg overraske av, da et av islams nedrigste kapitler er kvinneundertrykkingen. Ifølge Fourest, ble konstruksjonen islamofob første gang brukt av moskéer og bevegelsers talsmenn mot feminister på 1970-tallet. Fourest forteller at den berømte amerikanske kvinnesaksaktivisten og forfatteren Kate Millet ble utskjelt på det groveste, blant annet som islamofob, da hun tok seg friheten til å oppfordre iranske medsøstre til å kaste sløret. Karakteristikken bredde om seg i Vesten utover 1990-tallet i den tiltakende debatten rundt islams kvinneundertrykking, enten debatten handlet om kjønnsapartheid i islam generelt, eller slørtvang og andre undertrykkende praksiser. Begrepet skal også ha blitt systematisk utbredt fra Londons moskéer i kampanjer mot Salman Rushdie, etter at boken hans, Sataniske vers, ble møtt med dødssfatwaen. Rushdie og forsvarere av ytringsfriheten ble anklaget for «kriminell islamofobi» og truet på livet.
«Begrepet islamofobi er dermed opprinnelig et våpen skapt av islamister for å tjene deres mål om å påtvinge verden sin totalitære visjon, og hvis røtter er festet i den dypeste åndsformørkelse,» har den franske filosofilæreren Robert Redeker påpekt. I utgangspunktet var altså begrepet et kampord, som er blitt ekvivalent med rasisme.
I de seneste årene har OIC, som er dominert av udemokratiske stater, kjempet en intens kamp i FN-systemet for å kneble islamkritikk verden over, definert som islamofobi og vår tids «moderne rasisme». Målet er kriminalisering av islamkritikk. Man stiller seg altså i selskap med sjeikene når man benytter begrep som islamofobi.
Man må spørre seg: Er det rasistisk å påpeke maktmisbruk i islams navn, enten det foregår i Afghanistan eller Oslo? Er det rasisme å si nei til institusjonalisert diskriminering av kvinner og homofile eller å ta avstand fra såkalt guddommelig islamsk lov sharia? Er det rasistisk å legge fakta på bordet som viser at respekten for FNs universelle menneskerettigheter i forsvinnende liten grad omfatter muslimske land?
Gårsdagens politiker
Frykt og bekymring for islam kan absolutt være helt reell, og overhodet ikke sykelig, understreker Marcussen. Hovedproblemet, fortsetter han, er at begrepet beskytter islam som ideologi og/eller religion. I vårt vestlige samfunn er det ikke ideer som historisk sett har fått innfridd krav om beskyttelse. I Vesten er det mennesker som har krav på beskyttelse. Så enkelt, så åpenbart. Og her peker Marcussen på noe annet åpenbart: Vi har begrep som homofobi og antisemittisme – og de er høyst reelle – fordi de beskytter mennesker mot vold og forfølgelse.
Gjennom årene har vi gjentatte ganger sett hvordan det produseres rapporter om islamofobi og hvordan organiserte muslimer, som Islamsk Råd Norge, aktivt har brukt islamofobibegrepet for å legitimere sitt virke, der det argumenters med «økende islamofobi» i det norske samfunnet. Og hvordan regjeringen ledet av Ap selv legitimerer begrepet, her ved barne- og familieminister Lene Vågslid i tale til Kirkemøtet senest i fjor:
Antisemittisme, islamofobi og annen hatkriminalitet skal bekjempes.
Det er grunn til å utrope henne og hennes like til gårsdagens politikere.
Begrepet islaomobi brukes aktivt i samfunnet vårt mot enhver som tar til ordet for å begrense islams innflytelse og regelrett islamisering. Nettopp derfor skal begrepet renses ut av vårt vokabular. Det skal tilhøre en fortid i det intellektuelle mørket vi har befunnet oss i. Derfor må det bli slutt på at begrepet legitimeres av politiske myndigheter. At akademikere og andre forvillede personer vil fortsette å bruke det hjelpeløse begrepet, må vi nok fremdeles en stund fremover måtte leve med. Men de skal på et tidspunkt befinne seg innerst i krokene blant dem som sviktet hele ideen med opplysningstidens ideal. Kritikk av ideologi og religion er livsnerven til Europa og Vesten. Det skal den forbli.