#moral

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) hylles for sin resolutte tydelighet i Enoksen-saken. Men til tross for statsministerens overraskende klare tale, avdekker han med denne tydeligheten unektelig at han strever med ett av to: kvinner eller moral.

I dag er antitesen til et humanitært perspektiv ikke egoisme, men rasisme og etnisk rensing. Hvorfor er det blitt slik?

Da slapp katta ut av sekken: Holdningsundersøkelsen om innvandring som SSB årlig utfører, er lureri. SSB forutsetter nemlig at folk forstår at SSB spør om ikke-vestlige innvandrere når de sier "innvandrere". Nå må politisk ledelse gripe fatt i SSBs uredelighet.

De absurde påstandene om strukturell rasisme – at alle hvite er bærere av en iboende rasistisk grunnstamme – er svada. "Antirasismen" og det påståtte behovet for handlingsplaner mot muslimhets har en bakside. I ethvert samfunn som løfter de mest aggressive offerrolle-innehaverne som antirasistiske helter, skjer det samme: Samfunnet vender ryggen til de svakeste blant sine egne.

Det finnes ikke ett eneste fornuftig argument bak Solberg-regjeringens beslutning i dag tidlig om å hente 50 personer fra Moria-leiren. Tvert om taler all fornuft og empiri mot beslutningen. Det hele fremstår som kvalmende politisk spill. Og mediene vil som alltid spille med.

På en buss på søndag satte en ungdomsgjeng fyr på håret til en mann på rundt 65 år. Denne nye råheten vitner om et forestående moralsk sammenbrudd.

Hva det personlige oppgjøret fra venstrefløyens eliterepresentanter vil føre til i Sverige, er ikke godt å si. Men det er nytt i et land som på relativt kort tid har brakt seg selv inn i en sosial og nasjonal ulykke.

Historien er symptomatisk for den usjarmerende blanding av identitet, uvitenhet og blind moralsk fordømmelse som utgår fra automathaterne av høyrefløyen, hevder filosof Eva Agnete Selsing, som setter ord på det som nok mange har merket seg: De som drar rasismekortet avslører seg som for late til å finne argumenter og for dumme til å søke innsikt i emnet.

Var det ikke for de onde, ville de frelste ikke være så fandens gode. Må man bede om lidt arvesynd, bare en knivsspids?

Kan vi borgere og våre politikere gjøre hva vi vil med landet vårt? Vi arvet Norge av våre foreldre, besteforeldre og forfedre for hundrevis av år siden. Plikter vi ikke å overlevere det i en gjenkjennelig tilstand til våre barn og barnebarn? Bør ikke akkurat det være vårt aller viktigste…

Innvandringskritiske politiske partier stormer frem over hele Europa. Det gjør "mainstream" partiene hardt presset, mener forsker Marius Luedicke, som prøver å gi et svar på hvordan lokalbefolkningen reagerer på innvandring. Med svaret havner han selv i den moralske fellen, så da er det godt vi har andre som forstår mer av ansvarlighet.

Professor Erling Røed Larsen punkterer moraliseringen av den offentlige debatten. Han viser til at vi lever i krenkbarhetens tid, som reduserer diskusjonskvaliteten og ender opp med politiske debatter som konkurranse i indignasjon. Man stikker hodet i sanden for den kompliserte verden og unnlater å ta opp ubehagelige fakta, slik som for eksempel alle politikers skrekk: sykelønnsordningen.

I en kronikk i Aftenposten under tittelen «En innvandrerforskers hvite flukt» forteller Silje Bringsrud Fekjær, forsker ved Politihøgskolen, at hun selv har valgt å flytte sine barn fra Grorud. Hun forsikrer oss om at det ikke har noe med høy innvandrerandel og skoleprestasjoner å gjøre, der hun blant annet viser til egen forskning, men om det «å føle seg hjemme».