Jeg leste i dag et intervju med en Christian Bülow, en dansk fyr jeg aldri har hørt om, men introduksjonen var talende nok: Christian Bülow ville stemt på Trump hvis han var amerikaner. Vi får vite at Bülow «har vært en av få danske Donald Trump-tilhengere i mange år» og at han «nesten er helt alene med det synspunktet» i Danmark. Dertil: «Det vet han godt, men han står ved det.» Dét er altså verdt et intervju.
For meg som har vært daglig leser av danske medier i mange år har jeg latt meg overraske over hvor mange dansker som har snakket høflig om Trump over flere år. Men nå har også flokkmentaliteten lagt sin jernhånd over de ellers så fritenkende og frittalende dansker.
En måling viser da også at danskene har mistet tilliten til USA som en alliansepartner og sikkerhetsgarantist.
Moralsk avvisning mot analyse og kritikk
Det kan være at Trump har fått dansker flest opp i det røde hjørnet med sitt utspill om å kjøpe Grønland, som ikke ble bedre med innføring av tollmurer, eller at han satte Ukraina-støtten i krigen med Russland på pause, har skapt frykt for NATOs videre eksistens, har presset Europa til å styrke satsningen på forsvar og sikkerhet, har tatt USA ut av WHO, ja, endret den verdensorden vi har vært kjent med, og det i en rasende fart. På toppen av det hele var visepresident J.D. Vance frekk nok til å kritisere Europas evne til å ivareta vårt demokrati og vår ytringsfrihet.
Da blir man selvsagt nysgjerrig på hvordan denne Christian Bülow argumenterer for sitt syn, som jeg googlet meg til å tilhøre (det høyrekonservative) Dansk Folkeparti (DF).
I intervjuet i Berlingske erkjenner Bülow at USAs gjenvalgte president utfordrer hans verdensbilde, men så gjør Bülow noe som er blitt mangelvare i offentligheten. Han skiller mellom personen Trump og hans handlinger.
«Personen Trump vet jeg ikke hvor mange verdier jeg har til felles med», sier Bülow før han kommer med noen eksempler på hva han er enig med Trump i: Det dreier seg for eksempel om presidentens oppgjør mot den illegale masseinnvandringen fra Mexico, woke-bevegelsen, de massive offentlige amerikanske utgiftene som stort sett går til alle andre enn den alminnelige amerikaner, strengere straffer og skattelettelser.
Som kjent er politikk prioriteringer, og her mener Bülow at Europa må ta et blikk på seg selv. For mens europeere har bygget et sterkt utdannings- og helsevesen samt velferdsstater, har amerikanerne vært nødt til å bruke mye penger på å beskytte europeerne.
Det som imidlertid gjør Bülow nervøs er det avisen kaller «folkestemningen».
– Jeg synes det er veldig ergerlig, og jeg tror virkelig det kan være skadelig for hele relasjonen mellom Danmark og USA, hvis det ender med at vi lar følelsene våre rives med og lar hatet vårt for én person gå ut over hele nasjonen.
– I verdensbildet vi er i akkurat nå med Kina, Russland og Iran, trenger Danmark USA, og USA trenger Europa. Vi er avhengige av hverandre, og vi trenger hverandre hvis vi skal kunne motvirke de kreftene som finnes.
Så kan man stille seg spørsmål ved hvorfor «folkestemningen» uttrykker et slikt hat og en slik avsky. Hvorfor er det ikke lenger nok å analysere og kritisere handlinger? Det vesentlige er blitt å fremheve sin moralske avvisning.
Som Bülow er det mye jeg ikke liker med Trump, spesielt ikke fremtoningen og prosessene, men jeg avviser ikke at det er en flere av de politiske beslutningene jeg faktisk støtter. Er jeg da moralsk korrumpert?
Tyrannisk system
Hver dag blir vi møtt med nye moralske krav i offentlig debatt. Enhver kommentar om kontroversielle temaer avkrever øyeblikkelig at en erklærer moralsk posisjon, og medier flyter over av fordømmelse og forargelse, lyder det fra forfatter Kasper Støvring og lektor Lars Christiansen i en kronikk i Berlingske.
Støvring/Christiansen mener at vår tids problem ikke er for lite moral, men for mye av det. Moral har blitt et mål i seg selv, en slags hypermoralismens tidsalder.
Der moral en gang var en praktisk rettesnor for menneskelig samhandling, er den nå blitt en altomfattende dømmesyke som truer med å kvele nyansert debatt og dristig tenkning.
I tillegg følger at moralister ikke bare fordømmer andre, men de skal også «hele tiden forsikre omverdenen om sin egen moralske dyd». Hvorvidt man i en sånn situasjon faktisk viser egen moralsk karakter eller bare la seg lede av folkestemningen, er vel til tider et åpent spørsmål. Men det er et viktig spørsmål, og det burde faktisk tas opp til debatt i seg selv.
Som kjent er moral de skrevne og uskrevne regler, som styrer og påvirker individers atferd, de verdiene og de holdningene som avgjør hva som er rett og galt eller godt og dårlig. Hvis man i en politisk debatt blir avkrevd moralske krav, vil det essensielle være nettopp analysen av politikken – og ikke om det er en brautende, selvgod fyr som kommer med det. Skal man fremme sin egen moralske dyd, som konkret kan være ærlighet, mot, måtehold, klokskap, må en passe seg for ikke å havne i den motsatte grøfta, at det ender som en last, som feighet eller uærlighet.
Det er denne balansen hypermoralismen mangler. I stedet for å være et praktisk kompass for menneskelig handling, blir moral et tyrannisk system, sier Støvring/Christiansen.
Hypermoralisme aksepterer ikke at det finnes uløselige moralske dilemmaer eller at man noen ganger må velge det mindre onde. Den har vanskeligheter med å forstå at ikke alle spørsmål er moralske spørsmål, og at andre perspektiver – estetiske, økonomiske, politiske – også har sin begrunnelse.
Her er det enkelt å eksemplifisere med innvandring som et tyrannisk system. Den ikke-bærekraftige innvandringen behandles ofte som et rent moralsk spørsmål, der de av oss som viser til de uønskede konsekvensene blir tatt til inntekt for manglende medmenneskelighet. Det misbrukes både i medier og i politikken, som for sistnevnte er svært alvorlig da det er de som sitter med ansvaret.
Det mulige fremfor det ideelle
Ansvarsfraskrivelse og moralsk forargelse er imidlertid blitt et kjennetegn med Vesten. Det er bare å se på hvordan vi tolker historien. Det er som Støvring/Christiansen sier at vi «gransker ikke historiske hendelser for ikke å forstå dem i deres egen kontekst, men for å demonstrere vår egen moralske overlegenhet. Dette fører til en ahistorisk selvrettferdighet som verken gjør oss klokere på fortid eller nåtid».
Her finner vi både antirasisme-industrien, woke-bevegelsen, bruk av «feile ord», Black Lives Matters, såkalte oppgjør med kolonitiden, men vi kan også ta krigen i Ukraina som eksempel:
Enhver analyse som forsøker å forstå konflikten saklig gjennom realpolitiske briller blir umiddelbart møtt med anklager om moralsk svikt. Dette eliminerer muligheten for å forstå krigens dypere årsaker og dynamikker.
Vi kunne like enkelt brukt krigen mellom Israel og Hamas som eksempel. Der utvises en manglende forståelse for Israels situasjon, og mange «reagerer følelsesmessig og nærmest hormonelt ved å anse de som i dag kaller seg ‘palestinere’ som et undertrykket og kuet folk som eksisterer på Israels nåde på det som omtales som ulovlig okkupert palestinsk land», som vi har omtalt tidligere. Eller hva med Syria? Det er ikke akkurat fred, demokrati og humanisme som blomstrer der, slik mange hadde håpet.
For ikke å snakke om forfattere, som eksempelvis Knut Hamsun, som hadde dårlig politisk dømmekraft og store litterære evner til felles. Å lese dem gjør en ikke til verken fascister, antisemitter, nazister eller stalinister.
Vi må bli mer oppmerksom på de til stadig nye moralske kravene i offentlig debatt. Støvring/Christiansen mener vi må ha en mer «ydmyk tilnærming til moral».
En tilnærming som anerkjenner menneskelig ufullkommenhet og fokuserer på det mulige fremfor det ideelle. Det motsatte av hypermoral er ikke kynisme eller moralsk likegyldighet, men måtehold og praktisk klokskap.
Uenigheter skal ikke gjøres til et spørsmål om moralske kvaliteter, for mennesker kan ha ulike, men legitime meninger.
Først når vi lærer å moderere vår moralske opphisselse og akseptere at livet inneholder moralske dilemmaer, kan vi kanskje gjenoppdage en mer fruktbar og menneskelig måte å snakke med hverandre på.
Hvis ikke, blir moralistene nettopp som dem som fordømmes.