Det virker som om politisk redaktør i Nettavisen, Erik Stephansen, har en tendens til å sterkt like eller mislike personer, og da preges hans analyser nettopp av det. Klarest kom det vel frem i Nettavisens tilnærmede gudedyrking av Shabana Rehman og ikke minst hennes ettermæle, men det var en tynn suppe de kokte spiker på.
Denne gangen er det den tidligere kronprinsessen i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, som Stephansen omfavner. At samme Tajik over tid har hatt posisjoner, både som stortingspolitiker, statsråd og nestleder i partiet, til virkelig å ta tak i problemene, styrer samme Stephansen unna. Men der burde Tajik gjort langt, langt mer, ikke minst på grunn av sitt pakistanske opphav, og derav som rollemodell for en av de største innvandrergruppene i Norge med nettopp æresrelatert problematikk og sosial kontroll som sentral bagasje.
Jovisst har Tajik gjort noen spede forsøk i kampen mot æresrelatert kriminalitet, men det har ikke monnet – og hun har åpenbart ikke klart å få partiet med seg. Vi skjønner alle hvorfor – æresrelatert kriminalitet er relatert til innvandring, og innvandrings- og integreringspolitikken er noe av det mest politisk betente vi har. Da skal utsagn og holdning filtreres i partiet, antakelig med kommunikasjonsavdelingen som dommer under streng og trang overvåkning fra partiets ledelse.
Når en først ser
Terje Bjøranger og Gunnar Svenssons bok Æresrelatert kriminalitet er godt mottatt av de fleste. De er de riktige budbringerne, politifolk med lang fartstid på temaet, mens vi andre, særlig HRS siden dette faller inn under våre kjernesaker, har falt i unåde med beskyldninger om overdrivelser, generaliseringer, fremmedfiendtlighet, islamofobi og what not.
Men nettopp «Du ser det ikke før du tror det» (som for øvrig er tittelen på en bok fra tidligere stortingsrepresentant for SV, Inga Marte Thorkildsen, som liksom var et kampskrift for barns rettigheter – men hva glemte hun?) forklarer situasjonen godt. Æresrelatert kriminalitet og sosial kontroll – som går hånd i hånd med islam – kan bringe med seg historier så vanvittige at hjernen fornekter informasjonen. Ingen mennesker kan være så fæle, så løgnaktige, så ufølsomme, så djevelske, tenker vi, men svaret på det er; jo, en del mennesker er så grusomme at man ikke tror det, men når du har fått øynene opp så ser du det også – og du skjønner det overordnede bildet. Som ikke er noe pent syn – og som vi slett ikke ønsker velkommen i et land som Norge.
Når en først skjønner blir en nesten deprimert. I alle fall politisk deprimert. For mange av disse utøverne av det som for oss er æresrelatert kriminalitet og sosial kontroll, sitter selv fast i samme gjørma. De kontrollmekanismene de utøver er helt nødvendige for sin egen rolle – og storfamilens, eventuelt miljøets eller klanens – i dette vanvittige systemet. Her finnens ingen individer, ingen personlig frihet, man er som en brikke i et sjakkspill med helt bestemte regler og handlingsrom – der den viktigste er Kongen, med Dronningen som den sentrale beskytter.
Hvordan man skal frigjøre seg fra æreskulturen er ikke godt å si, spesielt ikke fordi miljøene bare har vokst seg større og større – over hele Vest-Europa. Og organisert islam, som vi endog årlig benytter millioner av skattekroner på, vokser og vi gir dem makt og posisjoner i samfunnet. Det gir de samme enda bedre muligheter til å feste grepet om «sine egne».
Politisk uvilje
Ingen av de utsatte har kunnet stole på at politikerne våre ville rydde opp. Da vi startet HRS og mang en ung kvinne med innvandrerbakgrunn fortale sin historie til stortingspolitikere, hadde vi et visst håp om at det ville føre til endring. Mang en politiker gråt i møte med disse unge kvinnene, for deres historie kunne like godt vært caser i boken Æresrelatert kriminalitet. Det gikk i tvangsekteskap, vold og voldtekter, bortføring til foreldrenes hjemland, sosial kontroll i klesvei, hvilke venner en kunne ha og utetid.
For politikerne var dette da en helt ukjent verden, i vårt eget land. Men så slo det politiske spillet inn. I tillegg er det nå så lenge siden, at de fleste av disse politikerne har forlatt politikken. Det, sammen med demoniseringen av HRS, har gjort at ukulturen har fått vokse seg langt større i tilnærmet fred og ro.
Politikerne har glemt folket de skal tjene, de tjener seg selv og skal rendyrke det gjeldende partiets profil. Hjelpeapparatet har ikke vært godt nok – og er det ikke ennå – i forhold til denne problematikken, der man med sin «kultursensitivitet» langt på vei organiserer seg på deres premisser. Det samme gjør man ved å satse på personer med såkalt flerkulturell bakgrunn, i troen på at de vet hvor skoen trykker. Men det kan være at de samme heller infiltrerer systemet for å fremme en agenda eller for å skjule virkeligheten – se bare hva som avdekkes nå i Sverige.
Vi er tidsmessig så bakpå at man har mest lyst å tuppe enhver ut av Stortinget med klar beskjed: Dere har ikke gjort jobben deres – slik som heller ikke forgjengerne deres har gjort. For ingen – ingen – kan hevde at de ikke vet. Det kan selvsagt være forskjell på hvor galt en tror det er, eller i hvilket omfang, men det verste er den politiske uviljen til å gjøre noe med det, med mainstream media (MSM) som de sedvanlige klakørene.
Men nå, nå når problematikken er blitt oppfattet av det offentlige Norge, inkludert mediene, så skulle en forvente at det ble tatt et krafttak. Kan vi det? Svaret er nei. For nå blir tiltakene som monner helt uspiselige for ethvert parti. MSM på sin side kan fortsatt «glede» seg over at det ikke er deres ansvar å rydde opp.
Sannheten kommer for sent
Alle politiske partier og journalister burde kaste et blikk bakover å undre seg over hvorfor «sannheten» først kommer frem når politikere eller journalister har eller er på vei ut av rollen. Hadia Tajik har annonsert at hun ikke tar gjenvalg på Stortinget, kanskje fordi hun frykter at hun ikke vil nå opp eller at hun ikke orker det politiske spillet mer. Vi hørte Ola Borten Moe (Sp) kalle «det grønne skiftet som galskap satt i system» der «penger ble kastet ut av vinduet» – en ærlighet som ble gjeldende først da han gikk av som statsråd og erklærte at han forlater politikken.
Vi har sett hamskiftet til NRKs tidligere journalist Anders Magnus som nå er blitt en ekte HRS-er (uten å referere til oss, om noen lurte). Sannheten har generelt dårlige kår på dette feltet, og med en statskanal som definerer seg selv som en integreringsaktør – uten den nødvendige kunnskap – kan det bare bli verre, jamfør for eksempel NRKs lefling med hijab og forherligelse av ramadan og id.
Ja, ikke engang å kritisere hardcore islamister eller å kritisere (den avsporede) feminismen gis det åpning for i politiske partier. Per-Willy Amundsen ble ribbet av sitt eget parti for å si noen sannhetens ord i feil innpakning.
– Vi ser svært alvorlig på saken der Per-Willy Amundsen deltok i diskusjon på Facebook på en svært uheldig måte. Det ble fremsatt uttalelser som er fullstendig uakseptable, sa Anni Skogman, leder av organisajonsutvalget som felte dommen over Amundsen.
Hva var «fullstendig uakseptable»? Hvis det i den politiske verden er verre å si noe sant på en feil måte enn å faktisk bevisst trikse og lure med for eksempel pendlerboliger, skatt, reiseregninger eller å sikre at Stortinget betaler for ens spahotellopphold, slik som etterfølgeren til Amundsen, Helge André Njåstad, har gjort, i tillegg til å ha lekket sensitiv metoo-informasjon fra nettopp organisasjonsutvalget, da er partiet neppe i takt med folket.
«Islamister som ytrer seg her kan reise til helvete. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å sende dere hjem til deres hjemland. Dersom du ytrer deg med antisemittiske holdninger her frem til 2025 kan vi rydde opp. La oss telle dere opp … Og sende dere ut», skrev Amundsen på Facebook og Fremskrittspartiet med klakørene i MSM gikk amok. Hva var FrP redd for? Sannsynligvis kokte det i FrPs kommunikasjonsavdeling, og Sylvi Listhaug fryktet vel at man rykket tilbake noen skritt i forhold til fremtidig regjeringsmakt med dannede Høyre – et parti som mest av alt har blitt kjent for å holde kjeft om innvandringsrelaterte problemer eller som rett og slett bare fornekte dem.
Listhaug har med andre ord ikke lært, eller skjønt, et kvekk av det politiske geniet Carl I. Hagen. Han ville brukt en slik anledning nettopp til å dra opp de viktige debattene om islams innvirkning på et samfunn, den økende antisemittismen og den feilslåtte feminismen med en radikal kjønnsteori som mest av alt er totalt nedbrytende for et samfunn. Dette er debatter som MSM helst vil styre unna, men der de nå har ramlet inn i et «pulespor» som er klikkhoreaktig nok for mediene.
FrPs håndtering av Amundsen har også fått skryt av flere medier, bare det i seg selv burde fått FrP til å ta en runde med seg selv. I mine øyne er det stusselig når en leder ikke står opp for sine egne, selv om de har vært sleivete i kjeften i fylla. At Amundsen også er blitt politianmeldt for uttalelsene er som forventet, slik samfunnsutviklingen er blitt. Vi trenger heller ikke lure på hvem som har anmeldt, vi vet hvem som lar seg krenke.
FrP risikerer nå å miste sin sjel. Før kunne vi i det minste stole på FrP når det kom til innvandringsrelaterte problemer, selv om de ikke har klart å få betydelige gjennomslag verken i regjering eller på Stortinget. Men en del har de fått gjennom, ingen tvil om det, og vi kan trygt slå fast at situasjonen ville vært enda verre uten dem.
Moralen
Det eneste som er fullstendig uakseptabelt er at fakta og sannheter har så trange kår i politikken og MSM. Selv om man kan være uenige i hva som er de beste løsningene, er det nedslående at det som skaper mest bråk er definisjonen av problemene. Nå er vi kommet dit at skal politikere overleve i sine posisjoner, så må de holde kjeft om politisk betente spørsmål i påvente av at de er ferdigknadd i partiapparatet. Da kommer de gjerne trillende ut som intetsigende kulepunkter som ikke skal støte noen. Det pakkes inn i moralske aspekter som gjerne defineres av MSM, diverse «eksperter» og forskere, og andre aktører som er mer opptatt av å fremstå som snille og gode enn å få løst problemene.
For noen dager siden hadde samfunnsforskerne Johannes Due Enstad og Henning Finseraas en interessant kronikk i DN om moral på henholdsvis venstre- og høyresiden i politikken. Her påpeker de at «innsikten om at moralske intuisjoner er ulikt konfigurert på høyre- og venstresiden», som igjen kan brukes til å forstå stridstema i den politiske debatten.
Innvandringsdebatten, for eksempel, ser ut til å aktivere venstre- og høyresidens moralske intuisjoner ulikt. Konflikten står mellom:
- De som opplever hensynet til utsatte migranter (omsorg for de sårbare) og vår internasjonale forpliktelse til å dele av vår rikdom med dem som har lite (likhet og utjevning) som avgjørende.
- De som i større grad vektlegger innvandringsregulerende hensyn med tanke på å ta vare på «våre egne» først (lojalitet), sikre lov og orden (autoritet) og bevare den nasjonale/kulturelle egenart (dels lojalitet, dels hellighet/renhet).
Og videre:
Når moralske intuisjoner blir aktivert, øker gjerne temperaturen i samtalen. Det blir ikke lenger bare et spørsmål om å ha rett i sak, men om hva som er moralsk godt, grunnleggende sett.
For innvandrings- og integreringsdebatten er dette virkelig å treffe spikeren på hodet. De fleste politikerne vet hva som må til for å bukt med æresrelatert kriminalitet og sosial kontroll, men løsningene blir ikke moralsk god nok. Det er akkurat dette aktører som Flyktningehjelpen, Redd Barna og andre såkalte NGO-er spiller høyt på – og som også EU-kommisjonen har lagt seg på i innvandringspolitikken med «moralsk forpliktelse». De tar det for gitt at «deres» moral er den riktige – og høyt hevet over dem som tar til orde for en bærekraftig innvandring.
«Begriper vi hvorfor andre intuitivt opplever handlinger og situasjoner ulikt på det moralske plan, så blir vi kanskje ikke mer enige i sak. Men vi kan i det minste forstå hverandre litt bedre og bidra til å begrense polarisering», er kloke ord fra Due Enstad og Finseraas. For posisjoneringen og polariseringen både innad i partier og partier imellom bidrar til at vi hører om problemene, men må vente (forgjeves) på løsningene. Det skaper ikke tilliten til de folkevalgte, men det truer demokratiet – og da vet vi hvordan det vil gå.