Innvandring

Innvandringskritisk er ikke det samme som rasist

Innvandringskritiske politiske partier stormer frem over hele Europa. Det gjør "mainstream" partiene hardt presset, mener forsker Marius Luedicke, som prøver å gi et svar på hvordan lokalbefolkningen reagerer på innvandring. Med svaret havner han selv i den moralske fellen, så da er det godt vi har andre som forstår mer av ansvarlighet.

Innvandring og integrering er høyt på listen i de fleste vestlige land over politiske saker som befolkningen er mest bekymret for. For Norge sin del viste klimabarometeret for 2015 at «innvandring» for første gang lå på 1.plass av topp syv av 14 saker som befolkningen er mest bekymret for. I 2008 (det står to ganger 2009 i figuren, se under, som jeg antar er en skrivefeil) var ikke innvandring inne på topp sju, mens innvandring i 2009 til og med 2011 lå på 4.plass. I 2013 var bekymringen for innvandring rykket opp til 3.plass, i 2014 på 2.plass og altså for inneværende år på 1.plass.

Skjermbilde 2015-06-24 10.27.27

Marius Luedicke, lektor ved City University London, viser til at det over hele Europa har vokst frem stor støtte til høyreorienterte partier som presser på for å få strammere grensekontroll og innstramninger i innvandringspolitikken. I denne sammenheng trekker han frem UKIPs popularitet ved det nylige britiske parlamentsvalget, og han også kunne lagt til Dansk Folkeparti (DF) hvis artikkelen hadde vært skrevet etter det danske valget.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Når man studerer denne utviklingen har kritikere og kommentatorer en tendens til å male med bred pensel: de kritiserer ideologier som rasisme, fremmedfrykt og religiøs intoleranse. Men, sier Luedicke, selv om disse avskyelige ideologiene eksisterer over hele verden, så har mediene en tendens til å overse nyansene i «Hvermansen» sitt forhold til innvandrere. Det kan resultere i at befolkningen oppfatter seg ignorert og misforstått – som om de er kategorisert i en boks merket «rasist», hevder Luedicke. Han mener regjeringer og mainstream-partier kan gjøre mer for å redusere folks hverdagsfrykt, men ser det som mer sannsynlig at disse velgerne vil bli beilet av partiene som setter ord på frykten og forlanger (mer) radikale løsninger.

7 års studie

Luedicke ville gjerne finne ut av hvordan en lokalbefolkning reagerer på innvandring. Til dette formålet tilbrakte han syv år på et lite, landlig sted i Østerrike, nærmere bestemt Tyrol, mellom berømte skisportsteder som Sölden, St. Anton og Garmisch-Partenkirchen. Han studerte hvordan borgerne fortolket den måten innvandrerne benyttet seg av lokalsamfunnets goder og tjenester.

I denne perioden intervjuet Luedicke representanter for den opprinnelige lokalbefolkningen og innvandrerne, observerte dere interaksjon og samlet inn relevante medieoppslag. I analysen støttet han seg på forskning til den amerikanske sosiologen Alan Fisk.

Fra gjestearbeider til innvandrer

Da de første gjestearbeiderne kom på 1960-tallet var relasjonen til lokalbefolkningen hovedsakelig basert på markedsutveksling. Siden gjestearbeiderne kom for å arbeide og tjene penger, og ikke for å bli en del av Østerrike, følte ikke lokalbefolkningen noe behov for å justere deres atferd. Gjestearbeiderne ble heller møtt med et snev av nysgjerrighet, tilbudt de nødvendige (ofte til overpris) ressurser de trengte for å utføre jobben og ellers lot gruppene hverandre være i fred.

Så kom den økonomiske krisen på 70-tallet. Den medførte, ifølge Luedicke, til nye innvandringsreformer som blant annet tilsa at gjestearbeiderne kunne være lenger i landet og også bli østerrikske statsborgere. Det førte igjen til at de brukte mer penger lokalt (heller enn å spare og sende penger hjem til Tyrkia), og lokalbefolkningen anså ikke lenger forholdet mellom dem utelukkende som en markedsutveksling som var fordelaktig for begge parter. Relasjonen til gjestearbeiderne, som nå var blitt innvandrere, ble påvirket av de forandringer lokalbefolkningen fornemmet fant sted i samfunnet; særlig relatert til autoritetsstrukturer og likeverdighet som innbyggere. Forholdet mellom dem ble mer kompleks. Det førte igjen til at spenningen mellom dem steg.

Formelt ble innvandrerne likeverdige samfunnsborgere og en del av livet i Østerrike. De startet egne virksomheter, kjøpte luksusbiler og hus i nabolaget, sendte sine barn til de lokale skolene, levde ut sin religiøse overbevisning, og stemte ved valg i tråd med egen politisk overbevisning.

Lokalbefolkningens reaksjon

Ifølge Luedicke reagerte lokalbefolkningen hovedsakelig på fire måter:

For det første oppfattet de at noen av deres handlinger innebar at «de solgte ut seg selv». For eksempel oppfordret naboer hverandre til å selge huset til lokale kjøpere, men endte gjerne opp med å selge til tyrkere fordi de betalte bedre.

Deretter følte de at deres autoritet i samfunnet ble undergravet. Når de tyrkiske innvandrerne begynte å kjøre rundt i luksusbiler – et globalt symbol på sosial og økonomisk status – følte de seg forpliktet til å gjenoppbygge hierarkiet ved å diskreditere den tyrkiske praksisen med én familiebil. Lokalbefolkningen valgte således hver sin bil i familien. Dermed ble den tyrkiske skikken gjort mindreverdig, siden den ikke medførte samme grad av frihet og uavhengighet.

Lokalbefolkningen ble også bekymret for rettferdigheten. De mente at innvandrerne utnyttet velferdssystemet ved å kreve velferdsytelser for adopterte barn som bodde i Tyrkia, samt å bryte lokale kulturelle normer – som for eksempel å avholde grillkvelder på fellesplasser som normalt ikke ble benyttet til slik aktivitet. Det fikk lokalbefolkningen til å diskrediterer innvandrerne der det var mulig, som for eksempel å nekte dem tilgang til markedsressurser, lengre ventetid hos doktoren og ellers ignorere dem i hverdagen.

Sist – men ikke minst – opplevde lokalbefolkningen at de var fanget mellom det Luedicke kaller «lokal og global moral». Som europeer og østerriker holdt de fast på humanistiske idealer som likhet, frihet og demokrati, men disse idealene krevde også at innvandrerne og lokalbefolkningen ble behandlet likeverdig – som igjen innebærer at grupper ikke gis privilegier ut fra etnisitet.

Men til tross for dette forsvarte lokalbefolkningen de privilegier de selv hadde opparbeidet seg, som for eksempel ved å ha vært lengeværende kunde på butikken, bodd lenge i nærmiljøet og som velger, til å også avgjøre samfunnets og kulturens skjebne. De mente de fortjente privilegiene fordi de hadde bodd, forsvart, og kulturelt og økonomisk formet byen gjennom årtier, om ikke århundrer. Dermed trodde de at innvandrerne skulle gjøre seg fortjent «til en plass ved bordet», der de også måtte bevise sin lojalitet til lokalsamfunnet. Dette førte igjen til, hevder Luedicke, at lokalbefolkningen begynte å diskriminere innvandrerne.

Jeg følger ikke Luedicke på denne analysen, da jeg oppfatter at «moralen» ut fra etnisitet står seg godt, til tross for at opparbeide privilegier, som et kundeforhold, kan gi fordeler. Det antar jeg også gjelder uansett etnisk opprinnelse, samt at det er individuelle fordeler som ikke tildeles grupper ut fra etnisitet, men på helt andre premisser.

Moralsk konflikt

Det er nettopp i den «moralske konflikt» jeg oppfatter Luedicke til å gå seg fullstendig vill, samtidig som jeg oppfatter hans holdninger og analyse som selvforklarende på hvorfor de fleste land i Europa sliter med integreringen (eller samhandlingen).

Luedicke ser seg blind på et «herre-knekt»-forhold. Dette kommer klart frem når han hevder at lokalbefolkningen ofte innser at den diskriminerende praksisen er moralsk feil i en global målestokk, men at de ikke har funnet en passende måte å håndtere selvmotsigelsene på. Bedre blir det ikke av at Luedicke mener at dette er «en utfordring som innbyggerne i vestlige demokratier i verden står ansikt til ansikt med».

Med andre ord oppfatter jeg Luedicke til å gå i den moralske fordømmende fella. Han tar ikke innvandrerne, i dette tilfellet det som startet som tyrkiske gjestearbeidere, på alvor. De forblir i Luedickes øyne nederst på rangstigen (til evig tid?) fordi lokalbefolkningen holder dem nede ved diskriminering. Innvandrerne har intet eget ansvar?

«Lokalbefolkningen kan reflektere over de mange måter deres forventninger til markedsutveksling, fellesskap, autoritet og likeverdighet kan resultere i diskriminering av innvandrerne. Hvis lokalbefolkningen er villig til å justere sine forventninger til privilegier de er berettiget til, og ha empati for innvandrere som ofte fratas muligheten for å vokse, trives og oppnå suksess, ville mange av spenningene forsvinne.»

Jeg tror en slik holdning til både lokalbefolkningen og innvandrere tvert om vil kunne forverre en eventuell samhandling. Den tolkningen forsterker seg når han avslutter artikkelen med følgende:

«Ved å identifisere hvilke kulturelle elementer lokalbefolkningen og innvandrerne ønsker å bevare, og hvilke som kan endres, og gjennom regler for likeverdig behandling i regjering og på markedsplassen, kan vi tilskynde en interaksjon som forsterker den gjensidige respekt, og ikke bare toleranse.»

Ved nettopp å legge hovedansvaret over på lokalbefolkningen, et ansvar de samme ikke har bedt om, vil konflikter kunne oppstå – og dermed vil de samme nettopp stemme på politiske partier som vil ta «problemet ved roten» – altså stramme inn innvandringen (som Luedicke innleder artikkelen sin med). Men elefanten i rommet ser ikke Luedicke: type innvandring og andelen innvandring.

Ansvarlighet

Et langt bedre svar enn det Luedicke kommer med, er gitt av Paul Collier i boken «Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century».

Collier hevder at lidenskapelige, eller kanskje fanatiske, meninger om innvandring drives av skjebner og frykt. Det gjelder på begge sider av debatten, men han fokuserer på det han kaller den mest sannsynlige leser, det vil si dem som ser på seg selv som liberale intellektuelle (som han for øvrig kaller sin «egen krets»). I denne gruppen har distanse og forakt for såkalte «innvandringskritikere» blitt en del av identiteten. Selv mistet han tellingen på hvor mange ganger han ble advarte under arbeidet med Exodus mot å skrive noe som kunne bli brukt som ammunisjon nettopp av partiet UKIP. Med andre ord, hevder Collier, ble han bedt om å skrive enda mer «politikk-basert dokumentasjon» (som favnes av mainstream partier). Men Collier mener at innvandringspolitikk er altfor viktig – og for mye har gått galt – til at en slik innfallsvinkel er forsvarlig.

Collier skriver at rundt 40 prosent av verdens befolkning i fattige land ville emigrere hvis de kunne, noe som er verdt å tenke på i disse migrasjonstider. Hvis migrasjon skjedde noe i nærheten av denne skalaen, påpeker Collier, ville innvandringslandene lide under betydelig reduksjon av levestandard. Derfor er innvandringskontroll viktig.

Deretter vil diaspora aksellerere innvandringen. Ved «diaspora» mener Collier de innvandrere og deres etterkommere som har beholdt sterke bånd til sine opprinnelsesland, heller enn å løsrive seg og integrere seg i sine vertsland. Bedre blir det ikke av at de fleste innvandrere (som oss andre) foretrekker å beholde sin egen kultur og dermed «klynger seg sammen».

Men den virkelige «moralske skrekkhistorien» i vår tid er at innvandringen fra fattige til rike land drives av det store inntektsgapet mellom dem, fastslår Collier. Utfordringen er at forskjellen i inntekter i siste instans er et resultat av politiske og sosiale strukturer – og dessverre: i fattige land er disse systemene mindre funksjonelle enn i rike land. Disse dysfunksjonelle systemene vedvarer delvis fordi det er en del av deres identitet og innvevd i den lokale kulturen. Innvandrere rømmer fra konsekvensene av disse systemene, men bringer vanligvis kulturen med seg.

Så betydningen av sammensetningen av innvandringen: I Europa, som tiltrekker seg mange lavt kvalifiserte innvandrere, blir den svakerestilte delen av befolkningen sannsynligvis enda verre stilt blant annet i konkurranse om sosiale boliger, velferd, utdanning og arbeid. Den klareste effekten på arbeidsmarkedet er at nye innvandrere konkurrerer med eksisterende innvandrere, som følgelig vil nyte godt av strammere kontroll.

Samtidig mener Collier at de sosiale virkningene av innvandring oppveier de økonomiske, og akkurat derfor bør de sosiale virkningene være de viktigste kriteriene for politikken. Disse effektene kommer fra mangfoldet. Mangfold øker variasjonen og denne utvidelsen av valg og horisonter er en sosial gevinst. Likevel truer også mangfoldet et potensielt samarbeid og sjenerøsitet. Samarbeidet hviler på en forståelse av velferdssamfunnet, der tilbudet av offentlige goder også henger sammen med uuttalte sosiale regler. Sjenerøsiteten hviler på en utbredt forståelse av gjensidige hensyn som er grunnleggende for velferdssystemer. Både offentlige goder og velferdsordninger tjener de svakeste mest, noe som betyr at det er denne gruppen som er mest utsatt for tap. Når mangfoldet øker vil fordelene av variasjon bli mindre, samtidig med at samarbeid og sjenerøsitet medfører økt risiko. Ethvert (verts)samfunn har en ideell grad av mangfold og dermed en ideell størrelse på innvandringsandelen.

Med andre ord: det er en sammenheng mellom andelen og type innvandring.

Og så fastslår Collier: Kontroll av innvandringen er en menneskerett.

Han forklarer det med at gruppers instinkt til å forsvare territoriet er vanlig i hele dyreriket, og det er sannsynligvis enda mer grunnleggende enn den enkeltes rett til eiendom. Retten til å kontrollere innvandring er hevdet av alle samfunn. Du har ikke automatisk rett til å flytte til Kuwait, heller ikke kineserne har automatisk rett til å flytte til Angola, selv om millioner ville ha gjort det hvis de kunne. På samme måte har ikke bangladeshere automatisk rett til å flytte til Storbritannia og kreve en andel av den sosiale og økonomiske kapital. Noen ganger gir det mening å gi adgang til migrasjon på gjensidig basis. Tusenvis av franskmenn ønsker å leve i Storbritannia, mens tusenvis av briter ønsker å leve i Frankrike. Men hvis strømmene blir for ubalansert, kan rettigheter avledet fra en slik gjensidighet med fordel trekkes tilbake.

Men hvordan vi skal få våre politikere til å vise ansvarlighet, ja se det er for meg en fortsatt uløst gåte.

The Conversation: Not everyone who worries about immigrants is a bigot – they’re just in a moral bind