Økonomi

Moralisering av den offentlige debatten

Professor Erling Røed Larsen punkterer moraliseringen av den offentlige debatten. Han viser til at vi lever i krenkbarhetens tid, som reduserer diskusjonskvaliteten og ender opp med politiske debatter som konkurranse i indignasjon. Man stikker hodet i sanden for den kompliserte verden og unnlater å ta opp ubehagelige fakta, slik som for eksempel alle politikers skrekk: sykelønnsordningen.

I et svært leseverdig innlegg i Aftenposten tar professor Erling Røed Larsen (ved Handelshøyskolen BI) for seg moraliseringen av offentlige debatter.

Vi lever i krenkbarhetens tid. Folk blir krenket – og irriterte, provoserte, indignerte. Noen blir så sinte at det går helt over styr. For de fleste er impulskontrollen ganske god, men en skal ikke lese langt i kommentarfeltene før en oppdager en aggressiv tone. Der tar folk gjerne personen, ikke saken.

«Krenket» har slått rot som et svar på alt én ikke ønsker. Det er blitt legitimt å være (personlig) krenket. Dermed er det også legitimt å gå etter personen som krenker deg, heller enn å argumenterer på sak. Dette krenkelsestyrraniet har i min vurdering først og fremst gjort seg gjeldende innenfor kjønns- og religionsdebatter.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Screenshot 2015-03-22 14.56.43Kvinner har vært (og tildels er) «krenket» over det meste, alltid med mannen, og gjerne den kapitalistiske mannen, som den skyldige, enten som person eller som maktutøveren som definerer samfunnsstrukturene. Kvinner er uskyldige og derav uten ansvar. Skulle (eller skal) en være feminist, måtte (må) en for alt i verden unngå det feminine – bort med sminke, høye hæler, korte skjørt og utringninger, alt slik som kan vekke mannens begjær og dermed føre til at han reduserer kvinnen (kun) til et sexobjekt.

Religionen har hatt tøffere kår, men det var til islam fikk fotfeste i europeisk offentlighet. Så nå krenkes muslimer over det meste, enten som majoritet (alle jordens muslimer) eller som minoritet (vi, lille små vi er). Enhver kritikk av islam gjøres av meningsmotstanderne til islamofobisk, fremmedfiendtlig, bidrar til utenforskap og alt det andre ufordelaktige du kan tenke deg.

Provokasjonskraft

Røed Larsen snakker derimot verken om kjønn eller religion, men om økonomi. Dog er han en svipptur innom «tegninger» uten å si i-ordet:

Hva krenker? Åpenbart tegninger, men også holdninger og meninger. Kommentarer om oljenæringen krenker oljearbeidere. Forslag om sykehus i Nordby krenker folk i Sørby.

Økonomer skjærer stort sett klar, for inflasjonstall og konjunkturanalyser har liten provokasjonskraft. Men økonomer vet at det er tre upopulære temaer de ikke kan skrive om uten å risikere netthets: distriktspolitikk, subsidier og velferdsordninger.

Tenk det: distriktspolitikk, subsidier og velferdsordninger har provokasjonskraft som driver økonomer inn i et moralsk hjørne. Røed Larsen påpeker at det avslører interessante aspekter ved «provokasjonens anatomi». For de som provoseres har gjerne en liste med godkjente meninger eller en ferdigdefinert moralfasit, sier Røed Larsen. Han tar et (hypotetisk, som han helgarderer seg med) eksempel: «Norge holder seg med ressurskrevende sosiale ordninger.»

Det «gode mennesket»

Har Norge ressurskrevende sosiale ordninger? Få, om noen, vil vel være uenig i det, men likevel har det altså en innebygget provokasjonskraft. For å mene at ressurskrevende sosiale ordninger må bli mindre ressurskrevende, kan utløse identifikasjonsmarkører som at en er «hjerteløs, samvittighetsløs eller det som verre er (bruk fantasien). I stedet for å diskutere hvordan Norge skulle fordele knappe ressurser, blir det en sår utveksling om hvem som er et godt menneske.»

Her sliter (også) økonomene – og da gjelder det å passe seg så en ikke havner i indignasjonsfellen, sier Røed Larsen, for:

Det er vanskeligere å forsvare et system, en tildelingsordning eller et budsjettkrav enn å stå på samme side som enkeltmennesket som slåss for en spesiell rettighet eller et unntak fra en grusom regel.

Budsjettbetingelsen lokker ikke frem heiarop. Kostnadsberegninger frembringer ikke godfølelsen. Fremtiden er ikke til stede – og kan ikke applaudere. De som støtter enkeltsakene, derimot, har en tilnærmet uangripelig moralsk posisjon.

For de «tar de svakestes parti» og «slåss mot de kalde markedskreftene». De har hjertevarme – og de andre har det ikke.

Bildet på snill og hjertevarm, KrF-leder Knut  Arild Hareide

Bildet på snill og hjertevarm, KrF-leder Knut Arild Hareide

Nettopp. Det holder å være på «de svakestes parti». Bare tenk på de såkalte «asylbarna» og KrF, det forklarer det hele – dertil med media som applauderende videreformidler hvor kritiske spørsmål er byttet ut med bilder av triste, gråtende barn.

De slipper å forsvare det intellektuelt krevende poenget at ikke alle kan få unntak, for grensen må gå et sted. Ikke alle i verden kan nyte godt av Norges rikdom, for så rike er vi ikke.

Ved å omdefinere spørsmålet fra å dreie seg om velferd for alle på lang sikt til å være ett om konkret velferd for én person på kort sikt, sikrer de seg posisjonen som de hjertevarme.

De «hjertevarme» kan leve med unntak og fritak i sin jakt etter (politiske) meningsfeller, mens de «slemme» må passe på at (statens) penger rekker til det vi har forpliktet oss til og at pengene ikke benyttes urettferdig. Rett og slett være festbremser, og som kjent er ikke slike de mest populære.

Sykelønnsordningen

Norge har en svært raus sykelønnsordning. Ikke litt raus, men svært raus. Jeg betviler at et eneste parti på Stortinget ikke mener at sykelønnsordningen må strammes inn, men ikke en kjeft vil si det. I alle fall ikke først, for hvem gjør seg frivillig upopulær? Så også for (de uansvarlige) økonomene.

Bildet på en slem og hjertløs artikkelforfatter, Rita Karlsen, som stundom drikker vin.

Bildet på en slem og hjerteløs artikkelforfatter, Rita Karlsen, som stundom drikker vin.

Bilde: OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Røed Larsen målbærer (det hypotetiske, antar jeg) eksemplet med sykelønnsordningen. Han påpeker at vi er et av verdens friskeste folk – men er blant dem med høyest sykefravær. «Det er jo besynderlig,» sier det jeg tolker til en ironisk Røed Larsen.

Hvis noen mener at redusert lønn første fraværsdag kan være en mulighet, og da må jeg bare legge til: slik som jeg mener, men så er jeg jo rimelig upopulær fra før, vil det først og fremst ramme de som ikke er «syke nok». Med andre ord, slik som Røed Larsen sier, vil det kunne gi de virkelig syke mer ressurser – ikke mindre. Men akk, bare ordet «redusert», får oss late, velferds-Norgesborgere, til å gå i vranglås. Vi blir, i Røed Larsens bilde, hjerteløs siden vi (liksom) ikke tenker på velferden til de svake.

Noen få, men viktige tall

Røed Larsen forteller at vi i Norge leverer 3,9 milliarder arbeidstimer hvert år. Arbeidstimer gir «staten oss» skatteinntekter. Skatteinntektene leverer vår velferd, om det så er skole, sykehus eller veier.

De 3,9 milliarder timene er Norges lommebok. Hvis den reduseres med syv timer fordi Ola er borte fra jobben, går det utover noen.

De syv timenes velferdsbidrag er kanskje ikke særlig synlig, men bidraget finnes. Noen røffe beregninger antyder at med svensk fraværsnivå hadde vi i Norge hatt 60 millioner timer mer, og de timene kunne ha gått til bedre veier og flere sykehus. Sykefravær rammer de syke. Så brutal er verden.

Så vi «slemme» antyder altså at folk som er borte fra jobben, er noen skulkete slabbadasker? Ja, vil jeg påstå, noen er det og i løpet av livet vil vi stort sett alle ha vært innom denne gruppen. Men, som Røed Larsen sier, «Er du syk, er du syk.» Utfordringen er hvordan virkelig syke skal få best mulig bistand, der å være for en eller annen form for redusert lønn i sykeperioden ikke er ensbetydene med at en ikke bryr seg om de svake – selv om meningsmotstanderne både vil hevde det og dertil sole seg i glansen av egen godhet.

(…) den egentlige debatten er vanskelig fordi den innebærer å velge blant to onder: En streng sykefraværsordning vil ramme noen uskyldige syke, men redde noen uskyldige trafikkofre med kirurgibehov fordi den bidrar til mer arbeidsinnsats, som muliggjør bedre veier og flere sykehus.

En mild sykefraværsordning vil ikke ramme noen uskyldige syke, men berøre noen uskyldige trafikkofre fordi den innebærer at Norges lommebok mister millioner av arbeidstimer.

Et slik ubehagelig valg eksisterer, men uten at våre folkevalgte vil ta i det med en ildtang. Røed Larsen slår spikeren i kista: «En streng sykefraværsordning rammer noen syke. En mild sykefraværsordning rammer andre syke. Så komplisert er verden.»

Diskusjonskvalitet

Så stiller Røed Larsen det mest sentrale spørsmålet «Men gjør det egentlig noe at folk er krenkbare?»

Ja, for det reduserer diskusjonskvaliteten. De tenksomme kvier seg for å delta siden selv avdempede resonnementer ser ut til å trigge voldsomme reaksjoner.

Resultatet blir politiske debatter som er konkurranser i indignasjon. Det betyr enkle svar på vanskelige spørsmål – svar som svekker samfunnet.

Og så vil jeg legge til: det skaper i tillegg politikerforakt og er intet mindre enn en trussel mot demokratiet. Jeg etterlyser igjen at det tas ansvar.

Aftenposten: Erling Røed Larsen om upopulær økonomi: Enkle svar på vanskelige spørsmål svekker samfunnet