Mange reagerer på nyhetsbildet for tiden. Ikke sjelden er det en overvekt av innvandringsrelaterte saker som dominerer nyhetsbildet, og ikke sjelden kan disse igjen relateres til islam, eller kanskje rettere sagt: til muslimer. En som ha reagert på dette er Michael Blümlein. Han har samlet en del stoff om eller av muslimer som har vært publisert i Aftenposten de siste årene, og gjort seg noen tanker. Aftenposten er ikke interessert i å publisere dette, så vi har gitt Blümlein anledning til å formidle sine tanker her på rights.no.

”Oslo får snart et flertall med ikke-vestlig bakgrunn, med stø kurs vil det samme kunne skje med hele landet i løpet av dette århundret. De fleste ikke-vestlige vil ha muslimsk bakgrunn. Konsekvensene vil bli dramatiske. Og dette har aldri blitt demokratisk diskutert,” skriver Steinar Lem i et innlegg til rights.no. Lem peker på det absurde ved at for mange såkalt innvandringsvennlige er tibetansk kultur verneverdig, men samme holdning gjelder ikke til norsk kultur. Lem er særlig bekymret for innvandringen fra den muslimske verden, og det presset dette fører til på verdier som likestilling og ytringsfrihet. Lem mener integreringen kun kan fungere dersom ikke-vestlig innvandring reduseres kraftig. Han etterlyser også en stolt bevissthet rundt frihetstenkningen og humanismen som preger Norge og Europa.

Vi er vel alle en smule forutinntatt, det er det vel få som kan benekte. Særlig lar vi vel oss blende, eller kanskje motsatt, av utseende og atferd. Men av og til får vi oss en på kjeften. Som her.

En av Norges viktigste stemmer og dyktigste retorikere i moderne tid, miljøforkjemperen Steinar Lem, har fått diagnosen uhelbredelig kreft. Hans fremste prosjekt i dag er livsforlengelse. Håpet er å få lov til å leve i ett år til. Tross den alvorlige situasjonen, prioriterer han å fortsette å dele sitt lidenskapelige engasjement med oss andre, denne gangen om noe så sensitivt som livet etter døden, religioners absurditeter, islams problem med menneskerettigheter, og innvandringen, som Lem mener bør begrenses kraftig.

Monireh Baradaran har tilbrakt ni år i forskjellige av Irans verste kvinnefengsler. Hennes forbrytelse var politisk aktivitet på venstresiden. Hun overlevde flere av sine venner og sin egen bror, samtlige brutalt henrettet av Ayatollah Khomeinis trofaste følgesvenner. Baradaran opplevde tortur, fornedrelse, isolasjon og undertrykking. Kvinnene, fullstendig muslimsk tildekket og gjerne med bind for øynene, blir pisket, slått og hånet. De er ”urene”, de er fiender av islam, og de skal renses for sine handlinger. Det handler om gjenoppdragelse og utdannelse. Det islamistiske styret mente de hadde forvandlet fengsler til universiteter. Baradaran har skrevet bok om sine erfaringer. Helle Merete Brix rapporterer.

De siste dagene har det vært rapportert om tre tenåringer av irakisk opprinnelse som ble forfulgt av opptil 50 biler i Bø i Telemark. Politiet endte med å gjemme de tre tenåringene fra de rasende ungdommene. I media ble historien raskt koblet til rasisme. En av de irakiske tenåringene fortalte, anonymt, på NRK Dagsrevyen 5. april at ungdommene ropte rasistiske utsagn. Politiet i Telemark var imidlertid mer tilbakeholden med å koble hendelsen til rasisme. Man kan spørre seg: Hvorfor har media denne trangen til å forklare slike hendelser som rasisme, heller enn å spørre de involverte hva som har skjedd? Den irakiske tenåringen på NRK fikk i alle fall ingen slike spørsmål.

Når en svensk kvinne som ikke er religiøs og en mann fra Midt-Østen som er tradisjonell troende muslim blir forelsket og får barn – da er sjansen liten for at forholdet holder. Det mener Ayoub Chibli, familierådgiver ved den store moskeen utenfor Rosengård i Malmö.

Det lød optimistisk fra Tyrkia at den nyoppnevnte generalsekretær i Nato, Anders Fogh Rasmussen, på en konferanse i Istanbul ville unnskylde at Muhammed-karikaturene ble publisert i Danmark. Den unnskyldningen kom ikke, dog var det tett på. Men kanskje som plaster på såret fikk de en tørklekledd Fogh Rasmussen.

Religionshistoriker Hanne Nabintu Herland og HRS har hatt en meningsutveksling på e-post den siste tiden om kulturkløften mellom deler av ikke-vestlige innvandrergrupper og den norske kulturen. Et eksempel vi dro frem for Nabintu Herland er hvordan forhold til sannhet og løgner synes å være grunnlag for konflikter. Vår påstand gjennom konkret erfaring med enkeltindivid, er eksempelvis hvordan ens mildhet, åpenhet , sjenerøsitet og tillitsbaserte måte å møte individ på, plutselig en dag blir til det som kan se ut å være en uforklarlig rekyl, der løgner om stort så vel som smått serveres automatisk. Ayaan Hirsi Ali er blant annet inne på dette i en av bøkene sine. Vi utfordret Nabintu Herland til å skrive en kronikk for rights.no som kanskje kan oppklare det vi mener er en av de største kulturkløftene i samfunnet vårt etter at innvandringen skjøt fart.

0303.09: Den 39-årige iraksfødte Abel Abbas Hussein er dømt til 16 års fengsel for drapet på sin ekskone Vian Bakir Fatah i skolegården ved Bygland skole i fjor sommer. Hun ble drept med over 22 knivstikk, med sine fire barn som vitner. Hussein anket dommen på stedet. Han husker ikke 21 av knivstikkene, sier han.

Swat-dalens skjønnhet er i århundre lovprist i både dikt, noveller, bøker og sanger i Pakistan og internasjonalt. Swat har vært Pakistans indrefilet for turister. Swat har vært Pakistans ”Sveits”. Men det er ingen skjønnhet igjen i Swat. Det kommer nok heller ingen tursiter dit under vårblomstringen rundt de krystallklare innsjøene, omringet av storslåtte fjellrekker. Ondskapen har invadert Swat: Ei jente ligger på bakken. En mann holder henne nede, mens hans medsammensvorne slår henne med en kølle. Skrikene går gjennom marg og bein. Det er ingen menneskelighet igjen. Hva har skjedd med dette en gang fredelige buddhistiske området preget av humanisme og åndens og tankenes selvransakelse?

Å være motstander av muslimsk tildekking av kvinner er ingen menneskerettighet – i motstand til retten å kle seg, eller kanskje kle av seg, som man vil. Mange har nok opplevd ubehaget med å ytre seg kritisk til for eksempel hijab, noe som ikke minst kom frem under debatten om hijab til politiuniformen, For marokkanskfødte Souad Sbai i Italia er hennes motstand mot hijab og burka en livsfarlig kamp.

De foreløpige reaksjonene på HRS sitt notat ”De glemte barna”, som viser en manko på i underkant av 4 000 barn i grunnskolen, er slappe og bærer preg av mangel på kunnskap og empati. Arild Stokkan-Grande (Ap) peker på kommunene som syndebukk, Trine Skei Grande tror mye trygdesvindel skjules bak tallet (ikke-eksisterende barn), mens Bent Høie (H) mener at å stoppe barnetrygd er et sentralt virkemiddel. Ingen av dem går til kjernen: At det er statens oppgave og ansvar å sikre barn gode oppvekstvilkår, skolegang i tråd med opplæringsloven, rutiner og virkemidler for å forhindre dumping av barn og sikre barns retur til Norge. Blir dette en ny runde der barnas beste skyves i bakgrunnen i et partipolitisk spill?

Tusenvis av barn kan være borte fra grunnskolen i Norge. Ingen vet det eksakte antallet, ingen vet hvem de er eller hvor de er. Dette dokumenterer HRS i notatet ”De glemte barna”, som ble omtalt i Dagsrevyen i går, og videre referert i over 40 medier gjennom en NTB-melding. Men hvor er de oppfølgende kritiske mikrofonene? Skal saken (igjen) stoppe her, eller vil ”noen” utfordre regjeringen: For hva har statsrådene Andersen, Solhjell, Storberget og Huitfeldt tenkt å gjøre?

Kari Vogt opphøyes av Dagbladet.no til den øverste smaksdommeren i debatten om islam. Hun advarer mot hat – i forhold til islam. Svikter hennes kortidshukommelse fullstendig? Fikk ikke Vogt med seg Rajas orkestrerte sirkus i Litteraturhuset nylig, der Chisti fikk utbasunere sitt jødehat, med støtte fra Jonas Gahr Støre i ”ytringsfrihetens navn”?

Ifølge regjeringskilder var det ikke Sp-leder Liv Signe Navarsete som kom opp med ideen om å innlemme blasfemiparagrafen i straffeloven. Det fortelles at det var justisminister Knut Storberget selv som fant på å lage kompromisset om blasfemiparagraf, med en uvitende Sp-leder som senere måtte stå skolerett for justisministerens krumspring.

I et nytt notat fra HRS avdekkes det at opp mot 4 000 barn i grunnskolealder som er bosattregistrert i Norge, ikke er å finne på norske skoler. Vår gjennomgang av SSBs statistikk om barne-/ungdomsbefolkningen sammenholdt med statistikk over elever i grunnskolen viser store avvik. Problemet er størst i Oslo, her var det i underkant av 2 000 flere i grunnskolealder enn elever i Oslo-skolene. Det store flertallet av disse kan det ikke gjøres rede for. Vår påstand er at dette hovedsakelig er barn og unge med innvandrerbakgrunn som holdes i foreldrene opprinnelsesland – uten at det reageres politisk. Fra byråkratisk hold synes det viktigst å bortforklare avvikene.

Minst 200 jenter og kvinner ble æresdrept i Tyrkia i 2008, noe som er ”ny rekord”. Samtidig har det vært en eksplosjon av selvmord i landet. Byen Batman har fått kallenavnet ”selvmordsbyen” fordi hundrevis av jenter og kvinner har tatt livet sitt de siste årene. Selvmordsbølgen ses i sammenheng med det nye lovverket som ble innørt for fire år siden, som ledd i Tyrkias kampanje for å gjøre seg mer spiselig for EU. Straffeloven hadde inntil da åpnet for svært midle dommer for æresdrap dersom morderen kunne påberope seg provokasjon. Den nye loven innførte livstidsdom. Derfor tvinges ”ulydige” jenter og kvinner til å ta livet sitt, for å ”spare” sine brødre og fedre for fengselsstraff.

Antirasistisk Senter (ARS) arrangerer debattmøte neste måned. Problemstilingen som formuleres er oppsiktsvekkende lat intellektuelt og prinsipielt: Debatten skal handle om ”hvordan aksept for homofili og respekt for islam og kristendommen kan bli integrerte deler av det norske samfunnet”. Jan Arild Snoen har grepet fatt i ”respekt for intoleranse”, og gir ARS det glatte lag.

En tilbakevendende problematikk er barn/unge som dumpes i utlandet av sine foreldre. Beveggrunnen for denne lange opphold i utlandet kan skyldes ulike forhold, for eksempel at barna anses som for vestlig, at foreldrene opplever å miste kontrollen over dem, at de skal til foreldrenes opprinnelsesland for å ”gjenoppdragelse”, eller for å læres opp til de ”rette” verdier, eller kanskje for å gifte bort en egenrådig tenåring. Men det som mange glemmer å tenke på, er at langvarige opphold i utlandet kan medføre at barna mister oppholdstillatelsen hvis de ikke har norsk statsborgerskap. De som sitter med det største tapet er igjen de mest sårbare: barn og unge.

I dag landet et fly på Sandefjords flyplass fra Budapest. 26 av passasjerene søkte umiddelbart om asyl i Norge.

Innvandring er et udelt gode, sier politimester Bastian. Sludder, repliserer tante Sofie, som mener Kardemomme by ikke stiller nok krav, og dermed får vi ikke utnyttet innvandreres ressurser godt nok. Rollene bekles av Civitas Torkel Brekke, FrPs Per Sandberg, Aps Libe Rieber-Mohn og TV2s Gerhard Helskog.

Noe skjer. I dagens Aftenposten står tre muslimer frem med hard kritikk av konservative og tradisjonsbundne talspersoner i ”egne” rekker. De vil ha seg frabedt vrengebilder som at muslimer ”forfølges” i Norge. Shakil Rehman, født i Norge av pakistanske innvandrere, Lily Bandehy, flyktning fra Iran, og Sylo Taraku, flyktning fra Kosovo, kan bli viktige stemmer i den oppseilende verdidebatten, mens Høyres Afshan Rafiq tråkker i salaten med begge beina: Hun tror fremdeles det er opportunt å spille offerrollen.

Aftenposten fortsetter i god tro, for å si det slik, å slippe til stemmer som må kunne karakteriseres som å tilhøre ekstremfløyen. Interessant er det også at de redigerer innlegg på en slik måte at avsenderens budskap stilles i et straks mer flatterende lys. Spørsmålet er: Er slike redigeringsprosedyrer helt greit, eller er det med på å ”pynte på” både avsenderen og avsenderens budskap?

Så er Khalid Mahmood (Ap) på banen. Muslimer ”forfølges” i Norge, og islam utsettes for ”hat”. Muslimene ”er vår tids jøder”. De er ”stigmatiserte”, og ”samfunnets svakeste gruppe blir nå forfulgt”. ”Mange” er derfor ”sinte”, og Mahmood advarer mot voldelige opptøyer. Slik klarer en Ap-politiker altså å gjøre sine ”egne” til en gruppe hjelpeløse ofre som ikke tåler debatt om religion. Slik kopierer altså en Ap-politiker tragedien i store deler av den muslimske verden: ”Helligheter” er og forblir udiskutable størrelser som er hevet over enhver kritisk fornuftsmessig analyse. Resultatet vet vi alt for godt i et menneskerettslig, sosialt, kulturelt, vitenskapelig og økonomisk lys i den muslimske verden. Vinner tankesettet til Mahmood og liknende krenkelsesfundamentalister frem, går de kommende generasjoner en mørk tid i møte.