Forskjellsbehandling og diskriminering

Pakistan: Ondskapens inntog

Swat-dalens skjønnhet er i århundre lovprist i både dikt, noveller, bøker og sanger i Pakistan og internasjonalt. Swat har vært Pakistans indrefilet for turister. Swat har vært Pakistans ”Sveits”. Men det er ingen skjønnhet igjen i Swat. Det kommer nok heller ingen tursiter dit under vårblomstringen rundt de krystallklare innsjøene, omringet av storslåtte fjellrekker. Ondskapen har invadert Swat: Ei jente ligger på bakken. En mann holder henne nede, mens hans medsammensvorne slår henne med en kølle. Skrikene går gjennom marg og bein. Det er ingen menneskelighet igjen. Hva har skjedd med dette en gang fredelige buddhistiske området preget av humanisme og åndens og tankenes selvransakelse?

Hege Storhaug, HRS

Av og til advares det på fjernsynsnyheter mot sterke scener. Det samme bør gjøres her: Times Online har lagt ut en artikkel med tilhørende videoopptak av ei forsvarsløs jente på 17 år som straffes etter sharialovens regler for utroskap. Scenen som utspiller seg er hjerterå, verre enn i en skrekkfilm. For scenen er fra virkeligheten. De lokale talibanerne tar saken i egne hender. Ingen rettergang, ingen bevisførsel, kun noen ord som har falt om at jenta har vært utro. Ei jente, 17 år, i burka, som lever i full purdah (atskilt fra alle menn unntatt i nærmeste familie). Ingen fornuft tilsier at jenta en gang fysisk ville klare å være utro. Det er så makabert som det kan bli.

Swat som ligger nordvest i Pakistan, var i århundre før den muslimske invasjonen på 1000-tallet, et fredfylt buddhistisk senter, og i en kortere periode også influert av hinduisme. Swat er nå nesten totalt dominert av Taliban. Så vidt jeg vet, har en slik ideologisk voldelig bevegelse historisk sett aldri terrorisert innbyggerne av Swat. Det er egentlig ufattelig, men antakelig sant: Historisk har aldri jenter og kvinner i Swat hatt en så lav status og blitt så undertrykt som i dag. Verdenssamfunnet synes maktesløse. Hva kan en Obama eller Støre gjøre? Dialog og forhandlinger? Kompromisser med klakører av en ondskapens presumptiv guddom? Krig?

Dette skjer bare 16 mil fra hovedstaden Islamabad. Islamabad som har vært som en frihetens lunge i Pakistan, en egen enklave ”15 minutes away from Pakistan”, som er tittelen på en bok om hovedstaden, da det tar 15 minutter å kjøre til nabobyen Rawalpindi. Islamabad er dessverre ikke den frihetens oase som byen en gang var. Sommeren 2006 inntok islamister byen og skapte usikkerhet og kaos. Usikkerheten er der fremdeles, usikkerhet over hva fremtiden vil bringe.

Mine nærmeste venner bor i Islamabad, kun 16 mil unna jenta som ble utsatt for Talibans djevler. En mor og hennes nå tre voksne barn. Den siste tidens utvikling, der islamistene fosser frem i landet, overrasker meg ikke. Tegnene på at utviklingen ville gå i negativ retning, har vært mange. Jeg kjente det ettertrykkelig i 2004, da jeg ikke hadde vært i Pakistan på fem år. Mine meningsmotstandere vil nok ikke akseptere mitt resonnement, det får så være. Resonnementet er slik: Da jeg i 2004 vitnet den mye mer omfattende tildekningen av kvinner (hijab og niqab), og hvordan den tradisjonelle kulturelle muslimske drakten shalwar kamiz var skjøvet i bakgrunn, var jeg ikke i tvil: Pakistan går i islamistisk retning. Et land som aldri har klart å etablere en ukorrupt demokratisk stat med respekt for menneskerettigheter, som dertil har det verdimessig forarmede nabolandet Afghanistan i øst, og det vel så forarmede nabolandet Iran i sørøst, dette kan umulig ende med annet enn katastrofe, tenkte jeg. Også med tanke på det manglende folkelige fellesskapet i landet, all splittelsen mellom provinser og folkeslag, den fraværende positive nasjonale identitetsfølelsen, legges forholdene godt til rette for ekstremisme, og kanskje på sikt full borgerkrig. Jeg tør knapt tenke på atombomben.

Jeg skal innrømme at allerede på 90-tallet seg pessimismen innover meg, og jeg oppfordret på det varmeste mine tre unge venner allerede den gang om å planlegge en fremtid langt fra Pakistan. Oppfordringen er om mulig enda varmere i dag. Mine venner ser dog selv med all tydelighet hvor det bærer, men å forlate sitt hjemland, som tross alle dets mangler også har skapt sterke bånd og kjærlighet til medmennesker og deler av kulturen, er en smertefull prosess, en prosess jeg tror de fleste av oss ikke fatter omfanget av. Lukter, lyder, smaker og farger, presser seg alltid frem når jeg selv tenker på Pakistan. Og mennesker. Jeg tror vi undervurderer tilhørighet, røtter, dagligdagse vaner og opplevelser. Hvilke savn som kan skapes ved å bryte opp, selv om all fornuft tilsier at det er tid for avskjed.

Jenta i Swat hadde vært utro, sier Taliban. Anonyme kilder sier hun ble straffet fordi hun nektet å akseptere et frieri fra en kommandant i Taliban. Det lyder mer plausibelt i mine ører. Forklaringen vekker afghanske Anooshe til livet i tankene mine. Anooshe som ble henrettet av ektemannen i Kristiansund, 26.april 2002. Ledelsen i tidligere nordalliansen i Afghanistan krevde tidlig på 90-tallet den da 13 år gamle jenta for ekteskap til en av sine menn. Foreldrene var maktesløse. De visste de alle kunne bli drept om de nektet.

Swat-dalen kommer til å produsere mange hjelpeløse skjebner som Anooshe i tiden som kommer. Det er den nærmest ufattelige kjensgjerningen – hvis ikke et ”under” skulle skje…