Religiøse og politiske symboler

Drapstruet hijab-motstander

Å være motstander av muslimsk tildekking av kvinner er ingen menneskerettighet – i motstand til retten å kle seg, eller kanskje kle av seg, som man vil. Mange har nok opplevd ubehaget med å ytre seg kritisk til for eksempel hijab, noe som ikke minst kom frem under debatten om hijab til politiuniformen, For marokkanskfødte Souad Sbai i Italia er hennes motstand mot hijab og burka en livsfarlig kamp.

Rita Karlsen, HRS

Souad Sbai (48) har i en årrekke forsvart skamslåtte kvinner i det marokkanske innvandrermiljøet i Italia. Men det tok flere år før hun mottok drapstrusler, melder NRK.no.

Sbai, som har bodd i Italia i 30 år, er medlem av Italias nasjonalforsamling i Silvio Berlusconis konservative koalisjon og leder av Foreningen av marokkanske kvinner i Italia, som kjemper for kvinners rettigheter og gir juridiske råd til ofre for mishandling.

I januar skapte Sbai overskrifter da hun kritiserte muslimer som holdt bønnemøte utendørs under en protestmarsj mot Israels krig i Gaza. Hun har også gått imot bruken av hijab og burka.

Det har ikke gått upåaktet hen. Hun mottar en rekke truende meldinger, og i den av disse ble hun beskyldt for å være en opportunist som bruker innvandrerkvinner til å fremme sin egen karriere, og ble kritisert for ikke å dekke til ansiktet sitt når hun opptrer offentlig.

– Den kvinne som ikke dekker sitt hode, vil bli hengt opp etter sitt hår … Allah vil straffe deg for det onde du har gjort mot folk, het det i beskjeden hun fikk.

Ifølge NRK har Italia mer enn 1 million innvandrere. De fleste av dem kommer fra Nord-Afrika, der mange av disse kommer fra landsbyer i Magreb-regionen – den arabiske, nordlige delen av Afrika, der synet på kvinner er svært konservativt.

Hittil skal tre menn, samtlige med opprinnelse fra Nord-Afrika, være tiltalt for å ha sendt Sbai drapstrusler. Men hun mottar fortsatt truende telefoner og e-poster. Den siste hun fikk i mars lovet henne at hun skulle havne i helvete.

– De truer meg, de skriker. De erklærer fatwaer, sier Sbai.

Hun innrømmer at hun i begynnelsen var jeg redd, men at hun oppfatter det som helt normalt, og at man også blir vant til trusler.

Sbai forteller at hun ikke er en praktiserende muslim, men er stolt av sin islamske arv, og hun behøver ikke bære hijab for å bevise det.

– Siden jeg gikk inn i politikken har truslene økt dramatisk, sier hun, og gir radikale imamer skylden. Hun mener de forteller sine tilhengere – feilaktig – at hun fornærmer islam.

Sbai understreker at hun aldri har snakket om islam, hun har snakket om kvinner som behandles dårlig.

– Jeg har snakket om muslimer som behandler kvinner dårlig. Og når ble det en forbrytelse?

Hun beskriver seg selv om en moderat som går inn for dialog mellom religionene, men hun har tatt noen standpunkter som kan gjøre forholdet til personer innen landets muslimske miljøer problematisk.

– Jeg gikk ikke med hijab i Marokko. Min mor gjorde det ikke og min bestemor gjorde det ikke. Nå er jeg i Vesten, og jeg burde bruke hijab? Er de gale?, spør hun.

– De er bakstreverske. De er ekstremister. De har ingen ting å gjøre med islam.

Sbai bekrefter at hun har politieskorte når hun reiser, hvilket ikke betyr at hun frykter for livet. Likevel kan hun ikke unngå å bekymre seg for sine to barn, og sine nære venner, som også har mottatt trusler.

– Min eneste bekymring er ikke for meg selv, men for andre. Det er dette som er vanskeligst, sier Sbai.

Sbais historie er nok et eksempel på at frykt-kulturen brer om seg. Av frykt skal man tie, og er man fryktløs selv, skal man ikke være trygg at noe vil kunne skje med ens nærmeste.