IBN WARRAQ: Right on Top of the Bodily Remains of 9/11 Victims.

Ibn Warraq har ikke latt seg imponere over at det er gitt tillatelse til å bygge en kjempemoské i umiddelbar nærhet til New Yorks Ground Zero. Han er heller ikke imponert over hvem som står for byggeplanene og finansieringen. Warrag hevder imamen med byggeplanene har alt annet enn et moderat budskap, og at organisasjonen han har etablert bør gås grundig etter i sømmene hva gjelder regnskap. Sistnevnte mener Warraq kan stoppe hele prosjektet. (Foto: Snaphanen.dk)

Den danske krigsdokumentaren Armadillo har fått mye oppmerksomhet, både på og utenfor hjemmebane, ikke minst for sitt potensielt sprengkraftige politiske innhold. Filmens målsetting er å vise det sanne ansikt til den danske krigføringen i Afghanistan. Men ikke alle lar seg rive med av kritikken mot de danske styrker. Helle Merete Brix er en av de få som tør å si det høyt: Skal vi forbauses over at soldater som er i krig kriger? Og hun påpeker det faktum at danske styrker ikke bedriver noen hellig krig, tvert om må de forholde seg til Genèvekonvensjonens regler. Slike hensyn trenger derimot ikke Taliban bekymre seg om.

En ung kvinne står frem i VG med hijab-valget sitt. Hun ”ønsker å være et bevis på det finnes muslimske kvinner som kan velge selv”. Motivasjonen er ikke minst at vi ”islamofobene” skal få oss en lærepenge. Vel, er det noen som er i tvil om at kvinner velger på alle nivå i livet, enten det er å bli sosialdemokrat, buddhist, kommunist, islamist og endog selvmordsbomber?

Naser Khader langer ut mot de unge mennene, dertil danskfødte med innvandrerbakgrunn, som på lørdag kastet egg på sangeren Medina under en konsert i Danmark. Opprøret, som en liten gruppe muslimske unge menn sto for, hang sammen med at de mente at navnet Medina (også en muslimsk hellig by i Saudi-Arabia) ble griset til av sangeren Medina. Hun viser nemlig bar hud (skjelve, skjelve) og synger visstnok erotiske tekster (man kan jo gå i stå av mindre). Send dem til Medina på engangsbillett, tordner Khader, for denne atferden er et bevis på at vi begynner å akseptere mer og mer råtne egg. Dertil: noen verdier mer verdt enn andre. Si det høyt. Gjør noe med det.

VG setter nå søkelyset på innvandring og integrering i en ny serie under headingen ”Nye Norge”. Først ut er den verdimessige bomben: hijab på barn. Saken bringer ingenting nytt. Barn ned i treårsalderen ikles hijab, og ved Osloskoler er hijab blitt mer utbredt, helt ned i førsteklasse. Samtidig lever naivismen blant skoleledelsene: hijab er kun et plagg og medfører ingen problem. Kun en person uttrykker skepsis, nemlig en far som uttrykte sin bekymring overfor Barneombudet og som Rights omtalte allerede for to år siden. Alt er som før, med andre ord.

I september 2008 lanserte Regjeringen det de mente var et treffsikkert tiltak i kampen mot kjønnslemlestelse, nemlig tilbud om frivillige helseundersøkelser til det de tror er utsatte grupper. Nå har prøveordningen vært praktisert i to år, og konklusjonen er det som HRS sa da tiltaket ble innført: Det fungerer ikke. Ingen møter opp. Og det får ingen konsekvenser. Dette meldes i dagens Klassekampen, men de bruker derimot en advokat til en siktet familie for å forklare hvorfor ingen møter opp. I tillegg hevder Akhenaton de Leon i OMOD igjen at det ikke er avdekket lemlesting av norske jenter. Det er feil.

Noen ord og uttalelser brenner seg fast og holder taket livet ut. I anledning VGs omfattende oppslag i dag om hijab på barn, dukket disse ordene opp igjen: ”Du Anne, jeg var egentlig ei ganske pen jente da jeg kom meg ut av alle klærne.” Ordene tilhører ei norsksomalisk jente på 12 år, som barnevernet tok over omsorgen for i fjor. Den tungt hijabkledde (og mishandlede) jenta ble satt fri. Hun fikk være som de andre barna i gata.

I et forsøk på å stoppe praksisen med barnebruder, er Saudi-Arabia begynt å utstede ekteskapskontrakter som krever at brudens alder oppgis. Da kan vi vel forvente at det statistisk sett blir en skjevfordeling av jenter i Saudi-Arabia.

Det er umulig ikke å tenke på 1930-årenes Nazi-Tyskland. Bilder av SS som overfaller alle som ikke heilende tiljubler pøbelen, har brent seg fast på netthinnen. De som ikke er historieløse husker at det nettopp var demokratiet som gjorde det mulig gjennom vold og bestialitet å fjerne det samme hardt tilkjempede demokratiet. Nazistenes brødre og etterkommere ser vi nå på video og internett. Det er som selv å være til stede. Vi er igjen vitne til den heilende pøbelen som angriper våre jødiske landsmenn, våre kunstnere, våre unge kvinner og menn, ja stort sett alt som beveger seg. Det foregår ikke kun et elelr annet setd i Europa, men i vår egen bakgård. Igjen marsjerer det voldsparate herrefolket i prosesjon gjeoon byen. Igken forsøkes demokratiet smadret, skriver Britta Mogensen.

“Jeg vil heller ta livet mitt enn at broren min dreper meg.” Uttalelsen tilhører unge innvandrerkvinner i Tyskland. Dobbelt så mange unge tyrkisktyske kvinner prøver å ta livet sitt som unge tyske kvinner viser data fra Köln og Frankfurt. Eksperter mener at forklaringen er frihetsberøvelse i det daglige livet og forestående tvangsekteskap.

Ett av barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakkens (SV) store traumer må være at hans politikk legger seg tettere og tettere opp mot HRS’ forslag. Lysbakken liker som kjent ikke HRS så godt, og han har tidligere annonsert på sin egen blogg at han opplever seg ”i dårlig selskap” når han er enig med oss. Vel, vi registrerer at han går mer og mer inn i det dårlige selskap.

Konflikten mellom Israel og Palestina er vår tids verkende sår der betennelsen nå renner i strie strømmer. Konflikten påvirker hele Europa; den heller bensin på bålet som islamister nøysomt har bygd opp, og den vitner om hvilke krefter som står sammen. Aktivister og intellektuelle på venstresiden stiller seg (tankeløst?) skulder ved skulder med islamister – endog av den voldelige karakteren - i kampen mot det kapitalistiske symbolet USA og Israel. For integreringen av muslimer generelt i Norge og Europa er hendelsen i internasjonalt farvann antakelig et varsel om et eskalerende konfliktnivå. Udemokratiske krefter vil benytte tragedien for alt den er verdt.

Rights meldte nylig at amerikanske barneleger ønsker å utføre kjønnslemlestelse for å begrense skadevirkningene. Nå kommer samme melding fra Australia. For å stoppe kjønnslemlestelser ”på bakrommet” vurderes det nå å åpne for at leger – tross det australske lovforbudet mot kjønnslemlestelse – skal kunne foreta et mindre inn-/overgrep. Men før dette eventuelt går gjennom, skal ledere av aktuelle miljø rådspørres.

Erik Schjenken’s life changed in Sofienberg Park in 2007. That was when Schjenken, then an ambulance driver, made a decision which the power elite and the anti-racism industry – with the generous help of the media – made use of to label Schjenken a racist. He was later cleared of racism charges, but the road was long and the charges obviously too heavy to bear. Now he wants Dagbladet convicted of defamation. He must be what is known as an optimist. The number of us who are victims of the media is steadily on the rise here in Norway, because that’s how the system works.

En dansk konvertitt til islam er anmeldt til politiet for oppfordring til drap på vantro. Som han selv skriver i en kommentar hos Jyllands-Posten er det ”å drepe de vantro ikke bare en tekst i koranen, men en naturmessig bekreftet fatwa”. Kommentaren falt på den danskiranske kunstneren Firoozeh Bazrafkan sin populære blogg.

Da Regjeringen annonserte at den ville gjøre som Sverige, leie charterfly å lose hjem avviste asylsøkere, rynket mange på nesen. Og da det visste seg at Regjeringen faktisk mente alvor og chartret fly, ble det fremstilt i media som om det var en lyssky aksjon. Men spørsmålet er om det er bortkastede penger, for noen har tydeligvis midler nok til å gå i chartertrafikk. For nigerianeren (34) tok det to måneder innen han var tilbake i Norge.

De to afghanske brudene prøvde fortvilet å unngå det tvangspåførte ekteskapet, og det endte med at de stakk av. Men de ble fanget opp på ett av politiets sjekkpunkter og returnert til landsbyen. Der ble de offentlig pisket med 45 slag hver for sin oppførsel. Og kanskje enda verre: brudene var henholdsvis 13 og 14 år gammel. Det kunne Elin Brodin ta noe lærdom av.

SVs kronprins og nåværende barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken har et enkelt, men dobbelbunnet budskap: Det finnes negative sider ved innvandringen og integreringen. Men det skal vi ikke snakke så mye om, for det forhindrer integrering og skaper frykt (fremmedfrykt). Politikerne skal derimot fremheve mer av det som går godt, for det fremmer integrering og skaper håp. Kanskje Lysbakken skal overta posten til politimester Bastian?

Erik Schjenken fikk sitt liv endret i Sofienbergparken i 2007. Da tok den daværende ambulansesjåføren en beslutning som makteliten og antirasismeindustrien, godt hjulpet av media, sørget for at Schjenken ble stemplet som rasist. Han ble senere frikjent for rasisme, men veien dit var lang og anklagene tydeligvis for tunge å bære. Nå vil han ha Dagbladet dømt for ærekrenkelser. Det må være det som kan kalles en optimist. Vi blir nok heller flere og flere medieoffer her i landet, for det er slik systemet er lagt opp.

Det er umulig ikke å tenke på 1930-årenes Nazi-Tyskland. Bilder av SS som overfaller alle som ikke heilende tiljubler pøbelen, har brent seg fast på netthinnen. De som ikke er historieløse husker at det nettopp var demokratiet som gjorde det mulig gjennom vold og bestialitet å fjerne det samme hardt tilkjempede demokratiet. Nazistenes brødre og etterkommere ser vi nå på video og internett. Det er som selv å være til stede. Vi er igjen vitne til den heilende pøbelen som angriper våre jødiske landsmenn, våre kunstnere, våre unge kvinner og menn, ja stort sett alt som beveger seg. Det foregår ikke kun et elelr annet setd i Europa, men i vår egen bakgård. Igjen marsjerer det voldsparate herrefolket i prosesjon gjeoon byen. Igken forsøkes demokratiet smadret, skriver Britta Mogensen.

Du er ikke en ”ekte” europeer hvis du ikke føler en dyp, dyp skam når ”vinnerkortet” korstog dras opp av lommen i en debatt. Hvor ofte brukes ikke uttrykk som ”et korstog mot islam”, ”et korstog mot muslimer”, ”et korstog mot kjønnslemlestelse”, og så videre. Jeg tok en test, det vil si et søk i google på korstog + storhaug, og resultatet var 3 900 treff. Anledningen til dette søket er Mikael Jalvings anmeldelse av en amerikansk bok om korstogene, skrevet av religionshistorikeren Rodney Stark. Og hold deg fast; Stark forsvarer korstogene.

Med forundring kan vi i dag konstatere at naivismen også har greie vekstforhold i FrP. Partiet gjør nå helomvending i spørsmålet om imamutdanning, hvis vi skal tro dagsavisen. FrPs stortingsrepresentant Tord Lien, siteres på at trossamfunn er en viktig arena for integrering. Da må den samme Lien forklare hvilken islam han mener fremmer integrering. I Europa finnes det dessuten en rekke eksempler på at imamers misjonering har ført til radikalisering, som Walid al-Kubaisi påpekte i Morgenbladet i fjor, da Abid Raja foreslo imamutdanning. Det er vel heller slik at det er imamene som først og fremst trenger å bli integrert i det sekulære Norge?

Den utmerkede kronikøren Julia Caesar leverer igjen en glimrende søndagskronikk til Snaphanen.dk. Denne gangen griper Caesar fatt i sløret, med utgangspunkt i historien til svenskegyptiske Alia Khalifa (24). For om Khalifa mener at hennes niqab bringer henne til paradiset, så mener Caesar at sløret er en politisk handling. ”Den är kvinnliga muslimers uniform i islams krig mot Väst och det demokratiska samhället. Den är en barriär mot integration, ett effektivt verktyg för muslimer att befästa sin självvalda segregation från icke-muslimer.”

Den danske filosofen og forfatteren Kai Sørlander har grepet fatt i rasismebegrepet, og det ved selveste ”Eia-metoden”. For hva betyr egentlig hva? Sørlanders budskap et at selv om folk foretrekker å leve i et samfunn der folk ligner dem selv, så betyr ikke det at de samme er rasister. Det betyr ikke at folk som ligner en selv er mer verdt enn andre. Sørlander argumenterer for at det ligger et politisk alvor i Putnams undersøkelse som forteller at større etnisk forskjellighet skaper lavere livskvalitet og større sosial usikkerhet, som politikerne overser.