Rita Karlsen, HRS
Fjorårets farse med Amal Adens beskyldninger om HRS falt nok i god jord hos statsråd Lysbakken. Noe av det første den ferske statsråden gjorde var da også å gå over innvandrertette Grønland i Oslo sammen med Amal Aden, med fotografene på slep. Og det til tross for at Lysbakken var kjent med konflikten mellom Aden og HRS, da hans eget direktorat, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), hadde iverksatt granskning av påstandene etter pålegg fra Regjeringen. Men Lysbakken omfavnet skruppelløst somaliskfødte Aden. Senere gikk han også god for henne ved å sette henne inn i Kvinnepanelet, som hun raskt trakk seg fra, med henvisning (i media) til at Lysbakken ikke fratok HRS statsstøtten. I dag er denne saken igjen aktualisert ved mediaoppslag om andre som trekker seg fra panelet.
Lysbakken opptrer svært kritikkverdig i saken mot HRS. For ikke bare godtar hans departement at IMDi trakk det som skulle være en granskning (ble omdøpt til ”gjennomgang”, da det som kjent ligger formelle krav til en granskning), og enda verre: etter en tid hevdet IMDi og BLD at det ikke fantes noen rapport fra arbeidet de hadde benyttet trekvart år på. Det til tross for at HRS hadde brukt mye tid og ressurser på å gi tilsvar på den altså ikke-eksisterende rapporten. For Lysbakken fikk etter all sannsynlighet vite av IMDi at de hadde lyttet til lydopptakene av samtaler med Aden, og blitt gjort kjent med at hun løy. Hvordan skulle så Lysbakken sole seg i glansen av en kvinne som beviselige er tatt i løgn? Statsråd Lysbakken burde tatt seg et kurs i hva god forvaltningsskikk handler om. For selv en statsråd i dette landet må følge visse regler, ellers vil vi få et styresett som kanskje SV drømmer om, men som flertallet i dette landet betakker seg for. For øvrig er denne saken enda ikke løst, da både IMDi og Lysbakkens departement trenerer den så godt som mulig, og heldigvis for oss: bryter regel etter regel. Det er å håpe at de snart innser at stalinistiske metoder ikke er gangbart, ellers kan det bli en kostbar lærdom.
Mens Lysbakken motarbeider HRS etter alle kunstens regler, så går imidlertid politikken til den samme Lysbakken og SV bare én vei; nærmere og nærmere HRS. Det må være en enda mer grusom erkjennelse for statsråden som opplever seg ”I dårlig selskap” når han er enig med oss. Etter dagens oppslag i Aftenposten er det bare å forvente et nytt innlegg på Lysbakkens blogg, denne gangen under tittelen ”I enda dårligere selskap”. For deler av SVs politikk, som de gjerne vil kalle ”den tredje veien”, er gledelig for HRS. Dette gjelder særlig bedre ivaretakelse av barn med innvandrerbakgrunn og å bli bevisst grunnleggende verdier som vi ikke vil gå på akkord med.
I 2004 leverte HRS rapporten ”Ute av syne, ute av sinn” som omhandler norske barn som holdes i lengre tid i utlandet. Her lanserte vi en rekke tiltak til hvordan problematikken kunne løses, blant annet foreslo vi opprettelsen av et nasjonalt elevregister og kutt i økonomiske ytelser, inkludert barnetrygd, når foreldrene er her. Altså de samme forslagene som SV har i sin ”tredje vei”.
SV argumenterer med et nasjonalt elevregister for å sikre at alle barn skal få sin rettmessige skolegang, hvilket i seg selv er viktig nok. Men enda viktigere er det for å få kontroll med hvor norske barn faktisk er. Slik folkeregistreringsloven er organisert og blir praktisert, er det umulig for norske myndigheter å vite hvor barn og unge oppholder seg. Det finnes ingen kontroll med om de faktisk noen gang blir å finne i norske skoler, og det finnes heller ingen gode kontroller med barn/unge som er på lengre utenlandsopphold. Slike opphold kan være traumatisk for dem det gjelder, og vi vet med sikkerhet at det ikke tjener integreringen. HRS har levert en rekke eksempler på slike historier, for eksempel om de fire søstrene som er holdt tilbake i Gambia i syv år. Det fryktes at alle jentene er kjønnslemlestet, noe som ikke minst ble aktualisert da politiet avdekket at en av de herboende døtrene er lemlestet. En annen ”tapt sak”, er historien om Samira i Tromsø som skriver seg tilbake til 2002. Foreldrene sendte henne tilbake til Somalia, landet de selv hadde flyktet fra, fordi Samira ble for norsk. Tross iherdige forsøk fra HRS, skolen og andre hjelpere var det ingen som kunne hjelpe Samira. (Du kan lese om henne i ”Ute av syne, ute av sinn”, op.cit). Antakelig er Samira fortsatt i Somalia. Familien hennes lever derimot gode dager – i Norge. De flyttet etter denne hendelsen til Sør-Norge, ble norske statsborgere, skilte seg og har nok lært trygde-Norge godt å kjenne.
Hadde Norge på dette tidspunktet hatt regler på plass, eventuelt en statsråd med handlekraft, kunne Samira vært tilbake i Norge. For det (van)vittige er at da Samira forsvant fra Norge, skjedde akkurat det samme i samme tidsrom med en somalisk jente i Danmark, også hun het Samira. Men mens ingen kunne hjelpe ”vår” Samira, så viste den daværende integreringsministeren i Danmark, Bertel Haarder, helt andre takter. Han truet øyeblikkelig med å stoppe alle trygdutbetalinger til familien, og krevde at Samira kom tilbake til Danmark. Han krevde til og med at familien måtte betale returen av jenta selv, hvis ikke familien bisto med at hun kom raskere enn fort hjem til Danmark. 14 dager tok det før danske Samira igjen kunne sette sine ben på dansk jord.
Slik sett er det fint at SV ønsker muligheter til å stoppe barnetrygden. Men det er ikke nok. HRS har snakket med flere som mener det er ”verdt” å sløyfe barnetrygden for å sikre at deres barn får de ”riktige verdier”. Det er vel unødvendig å påpeke at disse på mange områder ligger langt fra grunnleggende verdier i vårt samfunn. Det hele er altså en integreringstragedie, og da gjelder det å ha flere virkemidler; derfor må alle økonomiske ytelser kunne stanses hvis man mistenker at barn/unges utenlandsopphold ikke tjener verken barnet eller samfunnet. Og vi må nok en gang ta en titt på statsborgerskapet. For som SVs partileder og statsråd Kristin Halvorsen (endelig) påpeker; det må jo være en grunn til at de kommer hit:
– Vi er kompromissløse på områder som demokrati, ytringsfrihet, likestilling og sosial utjevning. Vi tar en tredje vei i integreringspolitikken. Den handler om disse verdiene. Det må jo være en grunn til at folk kommer hit, sier Halvorsen.
At SV har skjønt at dette også handler om verdier, er mer enn gledelig – og enda mer gledelig er det at partiet har tatt seg bryet med å presisere hvilke verdier de ikke vil gå på akkord med. Også der legger de seg tett opp til HRS. For en slik bevisstgjøring gjorde HRS for flere år siden – og vi har hele tiden påpekt at det ikke handler om ”norske verdier”, men om grunnleggende frihetsverdier som likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet.
Verre er det at SV fortsatt tumler rundt i villfarelsen om de stakkars undertrykte muslimene. Hvordan et parti som SV kan la seg forføre av en religionspolitisk ideologi som islam, får de svare på selv. Men jeg opplever at å tillate religiøse plagg og symboler i offentlige yrker som dommer og politi, hijab på skolebarn og heltildekking av kvinner ved for eksempel niqab og burka i det offentlige rom, ikke harmonerer med det SV sier de være kompromissløse på. For er religiøse (og politiske) symboler på for eksempel politi og dommer en god ivaretakelse av demokratiet? Er det god likestilling og ytringsfrihet at barn er religionspolitiske symbolbærere for sine foreldre og ”sitt” miljø, eller at kvinner går i burka eller niqab, som SV nå også tør si er undertrykkende. Her har nok SV fortsatt en del runder de må gå med seg selv.
– Vi kan kreve at man ikke har ansiktsdekkende plagg i en undervisningssituasjon, det kan vi regulere, sier SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen.
– Å dekke seg helt til er kvinneundertrykkende, og vi ønsker ikke at noen skal gå med slike plagg i Norge. Men vi kan ikke sende politi etter de kvinnene vi gjerne vil hjelpe. Alternativet kan jo være at konservative ektemenn ikke tillater at de får gå ut, sier Lysbakken.
Akkurat til sistnevnte (hvis heltildekking av kvinner medfører til at mennene nekter dem å bevege seg i det offentlige rom): Er det ikke uhyre respektløst på et generelt grunnlag å hevde at disse kvinnene ikke har mer selvstendighet enn dette? Det kan være at Lysbakken tror at en familie får det til å gå rundt i hverdagen hvis kvinnen ikke får gå ut, men jeg tror Lysbakken tar feil. Det ville antakelig tvunget seg frem en alternativ løsning, og den ville etter all sannsynlighet kvinnene (og barna) tjent på. Og hvorfor skal vi ”hjelpe” dem som ikke hevder de vil ha hjelp – det er jo nok av dem som hevder at tildekkingen er deres eget frie valg, dertil et valg flere hevder å være stolt av. Skal vi ikke tro dem, bare slå fast at de er undertrykt og hjelpetrengende? Eller skal vi snu på det, slik SV tror de gjør ved å hevde at de er kompromissløse på en del verdier, nemlig å si at vårt samfunn ikke ønsker dette – og derfor må vi gjøre det som er nødvendig for at verdier som følger av eksempelvis tildekking av kvinner ikke befester seg.
Den samme respektløsheten – og manglende forventning – til mennesker med innvandrerbakgrunn gjør seg gjeldende når SV vil kvotere ”minoritetsspråklige arbeidssøkere ved ansettelser i offentlig sektor”. Dette skaper raskt A- og B-lag, som også mange både med og uten innvandrerbakgrunn har presisert en rekke ganger.
Men til tross for ”den tredje vei” nekter SV hardnakket på at de har hatt en for snillistisk politikk på innvandringsområdet, og mener nå å ikle seg ledertrøya i integreringsdebatten:
–Vi har alltid vært opptatt av å stille krav begge veier, men vi vil ta tilbake ledertrøyen i integreringsdebatten. Altfor lenge har debatten foregått på Frps banehalvdel. Noen har hatt inntrykk av at SV ikke har tatt de vanskelige debattene, sier Lysbakken.
Men å ikle seg ledertrøye er ikke nok. De må levere også. De sitter jo tross alt fortsatt i Regjeringen, om de skulle ha glemt det.