Hege Storhaug, HRS
Anne er et navn jeg har gitt den barnevernsansatte som formidlet denne uttalelsen til meg. Den falt ikke lang tid etter at jenta fikk en norsk fosterfamilie, og fikk lov til å kle seg etter vær og vind – som andre norske barn. Den første tiden var hun imidlertid usikker på om hun virkelig hadde lov til ikke å bruke hijab. Hun kunne kvekke når det ringte på døren, og spørre engstelig på autopilot om hun skulle ta på seg hijab nå som det kanskje stod en fremmed på trappen.
At hun fikk lov til å gå i ordinære klær, som en bukse, var nesten en frihet hun ikke trodde eksisterte – for ”sånne” som henne: en muslimskfødt jente fra Afrika.
Tankene mine gikk til denne jenta i dag da jeg leste Hanne Skartveits kommentar i VG. Skartveit mener et forbud mot hijab i barneskolen vil gjøre jentebarna til ”frontkjempere i de voksnes strid”. Men er det ikke nettopp det hijabbarna er i dag? Spydspisser for voksne som markerer sin ideologi på dem. Er det ikke slik at hvis jenter i barneskolen ikke får bruke hijab, ja, så er de som bærere av foreldrenes verdier ideologisk avvæpnet?
Jeg forstår rett og slett ikke Skartveits tankesett. Jeg kan ikke se annet enn at hun snur problemstillingen opp ned. Vi har aldri i norsk historie – så vidt meg bekjent – hatt så mange ideologiske barnefrontkjempere i det offentlige rommet som i dag. Som jenta på 12 år som fikk lov til å desertere. Desertørenes rekker ville antakelig strukket seg langt hvis det sosiale og ideologiske påbudet om hijab ble opphevet. Ikke minst er dette åpenbart på en varm solskinnsdag i Oslo sentrum øst. Mest inntrykk gjør de somaliske jentene ned i barnehagealder, der de innpakket i hijab fra topp til tå subber av gårde med svetteperler rennene nedover panna og kinnene. Hvilket barn velger et slik utrustning?
Hijabtvangen er nok svært underkommunisert – særlig når det kommer til barna. Når undersøkelser fra Frankrike og Italia vitner om at syv til åtte av 10 kvinner opplever seg tvunget til tre på seg hijab, slik jeg skrev i et debattinnlegg i Dagbladet i 2007, da sier vel dette det meste om hvor lite frivillig hijabbruken er blant barn.
Jeg er også forbauset over hvor lite alvorlig Skartveit synes å ta den ideologiske og således verdimessige bomben hijab, som hun selv understreker har bredt kraftig om seg de siste årene. Ville Skartveit forholdt seg likt til en utvikling der Oslos gater fylles med andre udemokratiske symbol , eksempelvis hammer og sigd istedenfor islamismens hijab, endog på barn i klasserommene?
Den personen som har følt slørtyranniet på egen kropp og skarpest formulert hva hijab og dets like innebærer og målbærer, er den franskiranske antropologen Chahdortt Djavann. Det er derfor fristende å trekke frem noen fyndord nok en gang fra Djavann. Boken hennes, Kast sløret! (Bas les voiles!), er det mest kraftfulle anklageskriftet mot sløret og slørets seksualiserende virkning, som jeg har registrert. Djavann spør: ”Forsterker ikke det forbudte driften mot synden? Sløret minner den muslimske mannen om et av de største tabuene i islam: kvinnens kropp. Det man tildekker, kan ikke unngå å tiltrekke seg andres blikk. Sløret fikserer mennenes seksuelle energi og oppmerksomhet på dette skuet (…). I de muslimske landene er det umulig å overse mennenes insisterende og pågående blikk; aktpågivende, usømmelige og skitne blikk, som forsøker å trenge gjennom sløret.” Djavann føyer til det som etter hvert er en kjent sak: ”På tross av tilsløringen er voldtekt og prostitusjon et stort problem i de muslimske landene. Pedofili er også utbredt” (…).Og hvis det virkelig var slik at islam og sløret frigjør kvinnene og beskytter dem mot overgrep, sier Djavann, så hadde verden forstått dette for lengst: ”men er det ikke kanskje i de fleste muslimske land at den mest barbariske voldsutøvelsen finner sted?”
Djavann har gjort en meget interessant observasjon. Sløret skal dekke kvinnens (erotiserende) hår, hevdes det. Djavann har spurt religiøs lærde om kvinner som er skallet kan la sløret ligge? Men, nei, også en skallet kvinne skal dekke hodet, var svaret. Altså er det ikke håret som skal skjules, det er kroppen som skal dekkes til, for å kontrollere kvinnens seksualitet og marker henne som muslim, mener Djavann.
Djavann, som ble tvunget inn i Khomeinis slørtyranni i 10 år, har også klare synspunkt på sløret som en selvønsket identitetsmarkør: ”I Frankrike er det å bære slør (…) uttrykk for et ønske om å bli sett; det er en form for ekshibisjonisme eller provokasjon: Jeg er et objekt, eller rettere sagt et seksualobjekt, og jeg er stolt over å være det (…). Denne perversiteten er grunnleggende deres egen sak. Men jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at dette ikke helt er tilfellet, fordi de ved å bære slør sender et signal til yngre jenter, som er med på å tilsløre begrepene ’frihet’, ’identitet’ og ’kultur’.”
Djavann etterlyser ”hvilken identitet” kvinnene ønsker å signalisere. Selv svarer hun slik: ”Deres tilsløring er (…) et uttrykk for en fremmedgjøring og et ønske om ikke å engasjere seg i de vestlige samfunnene de bor i.” Men, som Djavann sier, tilsløringen tiltrekker seg like mye oppmerksomhet som kvinner ”på forsiden av mannfolkblad”. På den tilslørte kvinne står det skrevet usynlig: ”Forbudt å se på, kun til å fantasere om.” Djavann mener sløret er det ”mest barbariske, islamske dogmet, fordi hensikten med kravet om tilsløring er å kontrollere kvinnen og legge bånd på hennes kropp”.
Jeg hadde ønsket meg langt kraftigere lut fra Skartveit hånd – nå i 2010.