Hege Storhaug, HRS
Det er svært bra at VG nå skal sett et bredt søkelyset på innvandringens konsekvenser. Det spennende er om avisen vil klare å komme opp med noen saftige avsløringer, eventuelt at serien som varsles vil skape en debatt som klarer å bevege feltet inn i et mer ærlig debattklima.
At hijab på barn er høyst problematisk, har HRS sagt høyt og tydelig ifra om fra vi startet opp. Hijaben har bredt kraftig om seg det siste tiåret – i samme takt som islamismens fremmarsj både i Norge, Europa og den muslimske verdenen. Det ber derfor ikke overraskende at VG åpner serien med et søkelys på hijab på småbarn. Åpningsartikkelen er således symbolsk uten at VG nødvendigvis forstår dette selv: ingen symbol i det offentlige rommet vitner kraftigere om det verdimessige presset på vårt samfunn enn hijaben. Gjennom hijaben manifesteres islams aspirasjoner om ideologisk maktovertakelse. Dette har imidlertid ikke VG problematisert. I alle fall ikke i nettutgaven. Jeg skal sjekke papirutgaven senere i dag på leting etter en beskrivelse av hva hijab faktisk symboliserer, et symbol som fikk raske føtter å gå på da despoten Khomeini i 1982 innførte hijaben som obligatorisk.
VG har illustrert artikkelen med bilde av ei fem år gammel somalisk jente i hijab, der det heter at hun har brukt hijab siden hun var tre år. Frivillig?
VG har fått svar fra ledelsen ved 58 grunnskoler i Oslo om bruk a hijab i barneskolen. 45 skoler bekrefter hijabens tilstedeværelse i barnetrinnet. Ingen foreldre til barn i hijab eller deres lærere vil uttale seg til avisen om bruken av symbolplagget. Det sier jo i seg selv svært mye. Hijab har fått ”et dårlig rykte” – som er fortjenstfullt.
Den eneste som uttrykker skepsis til hijaben er en far ved navn Øivind Østberg. Han kontaktet HRS i 2008, og vi skrev en anonym sak om hans bekymring over at hijab brukes endog i barnehagen. Østberg sendte en ”bekymringsmelding” til Barneombudet. Til VG sier Østberg dette:
”Hijab markerer en forskjellsbehandling mellom kjønnene som setter jenter i en mindreverdig stilling. Plagget fremstår for meg som hemmende for naturlig samspill og lek mellom småbarn.”
Dette skrev vi i 2008 knyttet til Østberg, og det kanskje mest interessante er fraværet av engasjement fra Barneombudet enten det handler om hijab, barneekteskap, kjønnslemlestelse eller dumping av barn i land som Somalia. I HRS fatter vi fremdeles ikke hvordan det – tross betydelig press fra utsiden – er mulig for Barneombudet å opptre så til de grader ignorant overfor overgrep mot særlig muslimske barn i Norge. Diskrimineringen fra ombudets side overfor disse barna er nær sagt kriminell.
Her er vår artikkel fra 2008 som inkluderer brevet Østberg skrev til Barneombudet:
En far som har hatt sin datter i en barnehage på Oslos østkant reagerer på at et økende antall barn, helt ned i 4-årsalderen, til enhver tid er iført hijab. Ved henvendelse til barnehagepersonellet, der flertallet er muslimer, også ikledd hijab, har de påpekt at det er ”foreldrene som bestemmer og barnehagen må forholde seg til det.” Småbarnsfaren mener barna påtvinges hijaben og at bekledningen er til hinder for samspill mellom barn, i tillegg til at det skapet et uheldig skille mellom kjønnene, der jentenes rolle blir underlegen. Han har nå sendt et brev til Barneombudet, og ber dem se på saken.
Småbarnsfaren har i flere år registrert det han mener er en negativ utvikling knyttet til at stadig flere småjenter er ikledd hijab i barnhagen. Han mener at barna tvinges til å ikle seg dette plagget, og tror ikke det er til barnets beste. Faren, som selv er advokat, har nå henvendt seg til Barnombudet i håp om at de skal se nærmere på saken. Han har sendt brevet i kopi til HRS, og ønsker vi skal omtale saken.
I brevet til Barneombudet skriver småbarnsfaren blant annet:
”Flertallet av de ansatte er muslimer og bruker hijab. Flertallet av barna har stort sett ikke vært innvandrere eller muslimer, men en del er det. Blant disse har jeg i den senere tid sett at enkelte jenter, som neppe er mer enn 4 år gamle, til enhver tid er iført hijab, et hodeplagg som – som kjent – dekker hele hodet unntatt ansiktet, samt hals og nakke. I tillegg dekker klesdrakten resten av kroppen. Jeg har kommentert dette overfor personale i barnehagen, som har henvist til at dette er det foreldrene som bestemmer og barnehagen forholder seg til det. Det er ganske sikkert riktig, og jeg har ikke grunn til å tro at barnehagen aktivt tilskynder bruk av hijab for små pikebarn. Det jeg ser, antar jeg imidlertid er uttrykk for en tendens blant visse muslimske grupper i Norge. Det kan være et voksende antall små jentebarn i Norge som iføres dette plagget som en permanent del av deres påkledning.
Jeg mener dette er en sak som barneombudet bør forholde seg til, fordi påtvunget bruk av hijab går utover barna. Jeg vil utdype dette.
For det første fremstår det som fremmed både for barn og voksne at små jenter skal bære hijab. Plagget innebærer en tildekking av deler av kroppen som ellers er synlige. Jeg tror det oppfattes som unaturlig også for andre barn og dermed hemmende for naturlig samspill og lek. Plagget skapet sosial avstand, fordi det er ekstraordinært og underlig.
Praktisk sett er det klart at plagget kan være forstyrrende eller til hinder for leker og aktiviteter som barn bedriver, eller for bruk av klær (hodeplagg, skjerf, regntøy) som ellers er hensiktsmessige under de vekslende klimatiske forhold vi har i vår del av verden.
For alle slags leker som har med vann å gjøre, er hijab og medfølgende heldekkende klær svært uegnet. Det er nærliggende at jenter som må bruke hijab ikke kan eller ønsker å delta i bading, svømming, stuping osv på linje med andre barn. Dette begrenser deres utfoldelse, og de tilegner seg ikke svømmeferdigheter. Det er grunn til å anta at svømmeferdighetene hos hijab-brukende kvinner generelt er svake, og det er neppe noen tilfeldighet. I et land som Norge er det svært mange grunner til at svømmeferdigheter er viktige. Det har å gjøre med både livsutfoldelse og sosial deltagelse, med utvikling av fysisk form og helse og i gitte situasjoner med egen og andres overlevelse.
Hijab hindrer at kroppen får naturlig eksponering for sol, som er en viktig kilde til produksjon av D-vitaminer.
Jeg har hørt brukt som begrunnelse at hijaben har en hygienisk funksjon, fordi det beskytter håret mot støv og skitt som barna ellers påføres gjennom lek. Dette er ikke noen holdbar begrunnelse. Det er naturlig for barn å bli skitne, og det er ikke vanskeligheter forbundet med å vaske seg.
Hijab markerer en sterk forskjellsbehandling mellom kvinner og menn, en forskjellsbehandling som for disse barna altså innføres allerede lenge før de er i nærheten av puberteten. Det skaper avstand mellom kjønnene og en opplevelse, både hos de som bruke hijaben og andre, av at jenter er annerledes enn gutter, på en måte som setter jenter i en mindreverdig stilling.
Det er ikke tvil om at hijab i den voksne verden er knyttet til en kulturelt og religiøst begrunnet forskjellsbehandling av kjønnene. Foreldres krav om hijab for sine barn har, ganske sikkert, primært en religiøs begrunnelse knyttet til islam, og dette kan således sies å inngå i den religiøse oppdragelsen av barna, noe som hører under foreldrenes ansvar og myndighet. Det er imidlertid ikke avgjørende. I Norge har det tidligere, og i lang tid, vært helt vanlig med fysisk refselse av barn, blant annet begrunnet i Bibelens ord om at den herren elsker tukter han (Det Nye Testamentet, Brevet til hebreerne, kap 12) Dette er ikke i dag noe godtatt forsvar for fysisk avstraffelse, selv i en situasjon der det er statens egen religion som gir ”hjemmel.” Religion kan ikke rettferdiggjøre skadelige handlinger mot barn.
Ut fra denne bekymringen håper småbarnsfaren at Barneombudet vil vurdere saken, men det kan være at han må smøre seg med tålmodighet. HRS har siden 2003 forsøkt å få Barneombudet til å interessere seg for saker knyttet til det vi mener er forskjellsbehandling av barn med innvandrerbakgrunn. Det være seg at småjenter ikles hijab, i motsats til deres guttesøsken – og far – som er vestlig kledd, at det ikke gjøres nok i forhold til at barn sendes på lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland, som de gjerne selv har flyktet fra, eller at jentebarn utsettes for kjønnslemlestelse. Barneombudet er påtakelig handlingslammet i disse og lignende saker.
Det kan være at Barneombud Reidar Hjermann mener de skal komme seg unna ved å si at de ”ikke kjente til problematikken” eller at de ikke ”visste omfanget”, men det er i så fall en tynn argumentasjon. Det er heller ikke godt nok at ombudet viser til ”behovet for mer kunnskap”. Et ombud skal ikke bare springe etter problemer som avdekkes i samfunnet, men være en aktiv pådriver til at problemer kommer på bordet og at de løses. Barneombudet skal være et sterkt talerør for barna – også norske barn med innvandringsbakgrunn.
Ved henvendelse til Barneombudet knyttet til småbarnfarens brev, får vi til svar at ”saken er under registrering”. Samtidig opplyses det om at ombudet nå har ansatt en egen rådgiver, Camilla Kajed, som skal ta seg av denne type saker. Det lover i utgangspunktet godt.
Vel, den håpefulle avrundingen for to år siden var altså overmodig. Intet nytt ved fronten hos Barneombudet.