Rita Karlsen, HRS
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Regjeringens yngste statsråd, og kanskje den mest ambisiøse, BLDs Audun Lysbakken (SV) virkelig ønsker alt det beste for innvandringen og integreringen her i landet. Lysbakkens lykke er også at innvandringen ikke tilhører hans bord, det ble underlagt Justisdepartementet etter siste stortingsvalg – så da kan de ta alle ”innstramningene”, mens Lysbakken kan bløte opp sitt integreringsprosjekt.
Men integrering er heller ikke noe enkelt prosjekt. I alle fall ikke når folket raser rundt som en annen tante Sofie og uttrykke forferdelse over hvor skrekkelig det står til med landet og menneskene som bor her. For om vi skal ha tillit til VGs intervju med Lysbakken skal vi vite at alt går meget bedre enn vi blir forledet av politikerne, ja de andre altså, til å tro.
Politikere er med på å skape frykt når det gjelder innvandring og integrering, mener Audun Lysbakken, ifølge VG Nett.
Utgangspunkt for reportasjen er Integreringsbarometeret, som er utarbeidet av nettopp BLD og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Den skal visstnok avdekke at det i perioden 2005-2009 har det vært liten eller ingen endring i folks holdninger til innvandring, integrering og mangfold.
VGs utklipp fra Integreringsbarometeret viser blant annet at:
Flertallet vil ha innvandringsstoppEller som det heter: Litt over halvparten mener at Norge ikke bør slippe inn flere innvandrere.
Halvparten mener integreringen går dårligEller som det heter: Én av to mener integreringen av innvandrere fungerer dårlig.
Mange mener innvandring og integrering er svært viktigEller som det heter: Innvandring og integrering oppfattes av mange som et av de viktigste samfunnsspørsmålene.
Stort flertall for at innvandrere selv må ta ansvar for integreringEller som det heter: Åtte av ti mener at innvandrerne selv har ansvar for å bli integrert.
Flertallet mener myndighetene gjør en dårlig jobbEller som det heter: Godt over halvparten mener at myndighetenes innsats i integreringsarbeidet er utilstrekkelig.
Norskkunnskaper og forsørgelsesevne viktigEller som det heter: Viktige kriterier for å være integrert anses å være norskkunnskaper og forsørgelsesevne.
Flertallet vil ikke ha egne barn på innvandrertette skolerEller som det heter: Flertallet ønsker ikke at egne barn skal gå på skole med høy andel elever med innvandrerbakgrunn.
Flertallet mot hijab, mange også mot hijab i offentlige romEller som det heter: Rundt seks av ti er helt eller delvis mot at kvinner bærer hijab på arbeidsplassen, på skolen og som ansatte i stat eller kommune, og nesten fire av ti er helt eller delvis imot bruk av hijab på gaten.
VerdikollisjonEller som det heter: Flertallet mener at «de norske verdiene» er svært forskjellige fra ikke-vestlige innvandreres, mens fire av ti opplever at norske verdier er truet som følge av innvandringen.
Kommentar til sistnevnte: Det er meningsløst å benytte et begrep som ”norske verdier” (det må i så fall presiseres), derfor leser jeg dette som at flertallet mener det kan være betydelige forskjeller i ikke-vestlige innvandreres verdisett i forhold til de verdier som er sentrale i et samfunn som Norge. I tillegg mener i underkant av halvparten at sentrale verdier i det norske samfunnet trues som en følge av innvandringen.
Dette er neppe oppløftende resultater for den vennlige Lysbakken. Flertallet vil verken ha flere innvandrere eller mener at integreringen har vært særlig vellykket. Flertallet vil heller ikke ha egne barn på innvandrertette skoler og opplever at innvandringen kan representere en verdikollisjon.
Hvordan i all verden kan folket ha en slik oppfatning? Dertil har den vissnok vært slik siden 2005 (tidligere målinger i integreringsbarometeret). Jo, ifølge Lysbakken skyldes det feil fokus:
Barne-, likestillings- og inkluderingsminister, Audun Lysbakken (SV) tror holdningene er et resultat av at den offentlige debatten som har pågått de siste årene har hatt fokus på det som fungerer dårlig når det gjelder integrering.- Det negative fokuset har tidvis vært så sterkt at jeg har vært imponert over at folks fremmedfrykt ikke har økt, sier han.
Det negative fokuset. Bit deg merke i det, for det er mildt sagt noe oppsiktsvekkende hva som følger:
Ifølge rapporten mener godt over halvparten av befolkningen at myndighetenes innsats i integreringsarbeidet er utilstrekkelig. Lysbakken tror også at politikerne har hatt feil fokus de siste årene.- Vi politikere fører i dag en debatt som bidrar til å skape frykt. Når vi snakker om innvandring bruker vi nitti prosent av tiden til å diskutere burka, tvangsekteskap og religion, og bare 10 prosent til det som faktisk er viktig, som språk og arbeid.
Burka, tvangsekteskap og religion. Det er altså det Lysbakken mener er det negative fokuset. Og siden språk og arbeid fremheves som ”det som faktisk er viktig”, tolker jeg han dit at det er et positivt fokus.
Men la oss dvele litt ved dette: For det første er det usaklig av Lysbakken å hevde at burka-debatten har vært overskyggende over tid. Den har vært aktualisert den siste tiden knyttet til at debatten om å forby heltildekking i det offentlige rom, i Norge også foreslått av FrP. Derimot har hijab har vært mer diskutert, da særlig knyttet til debatten om hijab til ”statlige” uniformer, i særdeleshet aktualisert til roller som politi og dommere. Disse debattene er prinsipielt viktige, nettopp fordi de sier noe religionsuttrykk i det offentlige rom – og dermed også er viktig for politikken. Ja, faktisk så viktig at den samme Regjeringen som Lysbakken er en del av, nå nedsetter et tros- og livssynspolitisk utvalg for å se på forholdet mellom stat, samfunn, individ, religion og livssyn. Lysbakken kan saktens mene at religion er et negativt fokus, men han kommer ikke unna at det er viktig. Eller kanskje det er noe annet Lysbakken egentlig mener?
La meg så hjelpe deg litt på vei: Det er negativt at vi diskuterer islam. For ved å kritisere islam blir (noen) muslimer sure, ja faktisk så sure at de forsurer hele integreringsprosjektet. Denne allstedsværende religionsfriheten beskytter nemlig disse sure muslimene mot islamkritikk (tror dem), og det er helt greit for Lysbakken, for i dette hjemmet skal det herske fred, fordragelighet og respekt. Så får nå heller bare noen, særlig noen kvinner og barn, lide under dette islamsystemet, for det tjener nemlig ikke integreringsprosjektet at vi peker på røverne. Dessuten er de jo bare Kasper, Jesper og Jonathan, og de er jo som kjent egentlig veldig snille, nesten like snill som den tannløse løven som liksom vokter dem.
Like snilt er ikke denne ekteskapspraksisen som tilsier at noen må gifte seg mot sin vilje. For oss som har jobbet mot denne praksisen i årevis er det et slag i trynet at Lysbakken hevder det er å karakterisere som et negativt fokus. Et enda større slag er det for dem som lider under praksisen. Jeg skulle faktisk ønske det var deg hun ringte hun jenta forleden. Hun hadde nemlig gitt opp å unngå en tvangspåført ektemann fra foreldrenes opprinnelsesland. Ja visst visste jenta at hun kunne få hjelp. Hun hadde dertil fått hjelp, da hun for flere år siden forlot familien og gikk under statens vinger. Men det ble for ensomt og tungt. Ei jente oppdratt til familiens avhengighet tar raskt til seg frihetsverdier, men, og det er det store men, de klarer sjelden å bære ansvaret alene. Da kommer usikkerheten, da kommer savnet. Hun hadde derfor, på eget initiativ og mot alle gode hjelperes råd, gått tilbake til familien. Hun var blitt mottatt ”så der”. Hun visste hva det betydde, det betydde at ved neste korsvei måtte hun gjøre som familien forventet. Den korsveien var kommet nå, og da gjaldt det bare å få slettet ”frihetssporene”. Hva skulle du sagt til henne, Lysbakken? At hun skulle slutte med det negative fokuset og tenke mer på fremtiden via språk og arbeid?
Nei, jeg tror ikke at du mente det slik. Du ville neppe ment noe lignende heller hva gjelder kjønnslemlestelse. Utfordringen din er at du i ditt integreringsprosjekt så sterkt ønsker at vi alle er glade, åpne, tillitsvekkende, nysgjerrige og andre klem-ord at du helst vil se bort fra det negative. Men du burde heller vært skremt om politikerne brukte 90 prosent av tiden til å fokusere på det positive og det som fungerer, for da ville det ikke være mye tid igjen til å finne løsninger på det negative og det som ikke fungerer. Og du vet bedre enn at folk tenker språk og arbeid når noen springer etter deg med kniven i hånda. Det er noe med alt til sin tid, og at ulike aktører arbeider med ulike ting. Derimot er du statsråd for dem alle.
Og så fortsetter vi med de dobbeltbunnede budskap:
Det er viktig at politikerne nå tar folks generelle skepsis til innvandring på alvor, mener Lysbakken.- Nå må vi ta denne frykten på alvor. Politikernes oppgave er å skape håp, ikke frykt. Vi kan ikke lenger fordømme eller bortforklare. Vi må få frem at integreringen faktisk fungerer og vise at myndighetene tar folks skepsis på alvor.
For alt er ikke bare negativt, fortsetter han.- Vi må belegge at det går bedre enn det mange tror. Vi kan sørge for en mer nyansert debatt der vi får frem alt vi lykkes med. Samtidig må vi ta problemene på alvor. Det nytter ikke å late som om alt går bra, sier han.
Ta skepsisen på alvor du Lysbakken, men kanskje vel så viktig: prøv å finne grunnene til at den er der, for den går utover din forklaring med fryktspredning. Personlig tror jeg ikke du får mange til å tro at det ”går så mye bedre enn mange tror” før du går inn på ærlighetens sti: En rekke ting går godt i integreringens Norge, si hva det er og hvem det gjelder. En rekke ting går dårlig i Norge i integreringens Norge, si hva det er og hvem det gjelder. Vil du ta problemene på alvor må du også fokusere på det negative, uansett om du opplever at det er feil fokus. For, som du sier, det nytter ikke å late som om alt går bra. Alle problemene handler heller ikke om språk og arbeid, selv om disse er av de mest sentrale. For øvrig registrerte jeg at din interesse for HRS’ prosjekt om innvandrerkvinner i arbeid var særdeles lunkent i et møte med deg i januar 2010. Men det handler kanskje mer om at du ikke liker HRS, for du har vel bestemt deg for at vi er for problemorienterte? Da er det kanskje bedre å la seg forføre av SSB?
Men uansett gjenstår spørsmålet; hvordan har du tenkt å ta problemene på alvor? Og ikke minst; når?