Så er hun i gang igjen. Høyskolelektoren som åpenlyst svermer for de militante uttrykkene. Sammen med blodsvenninnen Catrine Sandnes, redaktøren av Samtiden, prøver Nazneen Khan-Østrem å fremstille Per Edgar Kokkvold som innvandrerfiendtlig, les islamfiendtlig. Jeg har derimot ikke glemt at Østrem-Khan svermer for svarte burkaer i Teherans gater, med tilhørende gevær – for eksempel. I boken hennes, ”Min hellige krig”, avkler hun sitt ideologiske mørke bedre enn noen annen, blant annet holder hun døren på gløtt for å gå i døden som selvmordsbomber. Det er derfor på tide å gå opp løypa i hennes personlige tekster.

I beste sendetid i går ble Dagfinn Høybråthen og KrF omfavnet av islamisten og imamen Mehboob ur-Rehman i Islamic Cultural Centre i Oslo. Sakens anledning er at KrF nå vil legge trosparagrafen i skuffen og slik åpne for muslimer som politikere for partiet. Dette var som søt musikk i ørene til ur-Rehman, for KrF og Rehmans folk har visstnok ”de samme familieverdiene”, som ur-Rehman formulerte seg i Dagsrevyen i går kveld. Man får vel nesten bare kondolere Høybråthen og co med tvangsekteskapet?

Innvandrings- og integreringsfeltet er det politiske feltet i Norge som styres mest ut fra følelser og ”hensiktsmessighet”, og minst ut fra fakta. Det bevitner særlig fraværet av et såkalt innvandrerregnskap om. For hvordan drive målrettet styring hvis en ikke kjenner kostnader og inntjening? Motargumentet har vært at det er inhumant å tallfeste mennesker, hvilket er det reneste sludder, da vi gjør det i innenfor alle andre aktuelle sektorer (skole, barnehage, helse). HRS har flere ganger stilt spørsmål ved dette fenomenet, og i dag fant vi langt på vei svaret hos Henrik Gade Jensen.

Jyllands-Postens redaktør Flemming Rose har skrevet bok om Muhammed-krisen som lanseres neste måned. Det var samme mannen som bestemte seg for å teste om det hadde oppstått en frykt og derav selvsensur overfor islam i det danske samfunnet i 2005 da ingen tegnere våget å illustrere en Muhammed-biografi. Testen, å trykke Muhammed-karikaturer, ble til verdenshistorie. Nå advarer terroreksperter Rose mot å publisere boken som forteller historien rundt det som ble Danmarks verste internasjonale krise siden andre verdenskrig. Selv sier Rose at tegningene, som nødvendigvis må gjengis i boken om Muhammed-krisen, kommer til å ende opp på museum.

Politiet bekrefter at det er opprettet egne domstoler i den muslimdominerte gettoen Gjellerupparken i Århus. Kriminelle vil ikke ha politiets innblanding og gjør opp seg imellom. Blant innbyggerne råder frykten.

FrP-erne Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen har i dagens kronikk i Aftenposten bestemt seg for å ufordre Arbeiderpartiets innvandringspolitikk. Ordbruken er som skapt for å lage en drittdebatt, men debatt blir det utvilsomt. Derimot har FrP-erne i sin iver etter å sette ”Ap-skapet på plass” oversett noe av det mest sentrale. Nemlig at Ap ikke har styrt innvandringspolitikken i dagens retning. De har tvert om fortvilt løpt etter og prøvd å rydde oppe etter tidligere tiders manglende styring. Slik sett blir FrPs tre sentrale spørsmål til Ap, om ikke skivebom, så i alle fall å gå bakvendt inn i fremtiden. Det er Disneyland, det.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre fylte 50 år i går. Gahr Støre er en av de personene med mest makt i Norge – og den politikeren som er mest populær hos folket. Men det var ikke hyllesten av en av Norges mest vellykkede menn som vakte oppsikt på hans 50-årsdag i går, men ”nyheten” om at Gahr Støre har invitert kronprinsparet til sin private feiring. Det heter samrøre, politisering av kongehuset, maktspill, mangel på dømmekraft. Ikke minst ytrer mediafolk seg. Maktmennesket Gahr Støre skal settes på plass. For det er for så vidt lite man kan gjøre med Gahr Støres suksess, hans talegaver og hans upåklagelige fremtreden, men ett sted går grensen: Han kan jammen ikke ha hvilke venner han vil. Det får være måte på.

Karen Jespersen og Ralf Pittelkow har samlet et overbevisende material om Moder Europas verdiforvirring. Det handler ikke minst om guttungen i nabogata som ser seg selv først og fremst som en stammekriger. Han praktiserer ikke islam, men han er rede til å forsvare Allah og Muhammed med nebb og klør, for han tilhører den muslimske verdensomspennende stammen, ikke nasjonalstaten han er født og oppvokst i. Det handler også om antakelig milliarder av kroner som årlig pøses inn fra politiske hold til ”kosebamsene” – islamistene som jobber intenst og langsiktig for å bryte ned verdiene våre, og det handler om en kriminalitetsrate blant unge muslimer i Europa som nesten får man til ikke å våge å se fremtidens potensielle scenario i øynene. For da faller det Europa vi innfødte europeere og veltilpassede innvandrere, inkludert ikke minst liberale muslimer, er så glade i.

I dag kom Statistisk sentralbyrå (SSB) statistikk om arbeidsledighet blant innvandrere siste kvartal. Der heter det at det er ”lavere vekst” i innvandrerledigheten. Slik presenterer SSB nye gladmeldinger om hvor godt det går i Norge. De flagger derimot ikke at arbeidsledigheten øker urovekkende både blant innvandrerkvinner og andregenerasjon innvandrere.

Den tragiske konsekvensen av søskenbarnekteskap i Storbritannia er at det hvert år fødes hundrevis av barn med funksjonshemninger. En tredjedel av dem er så syke at de dør før de er fem år gammel. Praksisen er mest vanlig blant pakistanerne i Storbritannia, hvor mer enn 50 prosent gifter seg med søskenbarnet. Verst er situasjonen i Bradford, hvor hele 75 prosent av pakistanerne følger tradisjonen, melder Dispatches på Channel 4.

Black metal bandet Troll spilte under Annonserocken i Alta i helgen. Der oppfordret de til drap på muslimer – dertil hadde de dedikert sangen til en imam – og det uten at det er blitt et tema i landsdekkende media. Overraskende.

Berlingske Tidende spør Karen Jespersen og Ralf Pittelkow om marerittscenarioet for det danske samfunnet om 30 til 40 år. Svaret er” Det er et samfunn hvor det er meget svak tillid mellom borgerne. Et ekstremt oppsplittet samfunn med muslimske parallellsamfunn i noen byområder og ’gated communities’ for ’innfødte’ dansker andre. Inge felles skoler. Det er et samfunn med store konflikter, med store våpenlagre i visse byområder, væpnet kamp med politiet, områder der politiet ikke kan gå inn og hvor der er shariadomstoler og hvor ikke-muslimer skal innrette seg etter Koranens regler.” Forfatterne sier de ikke har skrevet boken fordi Europa står ved avgrunnen, men ”fordi vi ikke vil hen til kanten av avgrunnen”.

Stammekulturen – eller æreskulturen – og dens betydning for manglende integrering blant særlig muslimer er svært underkommunisert, mener Ralf Pittelkow og Karen jespersen. Unge kriminelle muslimer som aldri setter sine ben i moskeen eller følger andre religiøse plikter, vil likevel reagere på autopilot hvis de mener Muhammed eller islam krenkes. Da skal stammen forsvares, og å vise styrke utad er helt avgjørende i stammekultur. Man skal hevde seg, og ens forpliktelser går til stammen. Skyldfølelse har man kun hvis man svikter stammen, sier Pittelkow.

Kritikk av islam burde være venstrefløyens store tema, sier Mark Steyn, kanadisk forfatter Mark Steyn. Han føyer til: ”Jeg er sosialkonservativ. Når mullahene overtar, vil jeg la skjegget mitt gro, ta et par ekstra koner og bøye nakken. Det er feministene og homsene som det vil gå mest utover.” Den internasjonale stjernekommentatoren har utmerket seg med kombinasjonen veldokumenterte samfunnsanalyser, kompromissløshet, satire og ureddhet. Derfor mottar han nå Trykkefrihedsselskabets journalistpris.

Siden fredag har fire busser og en taxi blitt beskutt i sentrale Malmö. I tillegg har to bybusser blitt utsatt for steinkasting. Politiet mener det er sammenheng mellom hendelsene, men har ingen spor etter gjerningsmennene. For ingen har sett noe.

Kjønnslemlestelse ble forbudt for 25 år siden i Storbritannia og innskjerpet for få år siden for å sikre at britiske borgere ikke skulle bli utsatt for overgrepet, men fortsatt kan ikke landet skilte med noen suksessfull rettforfølgelse. Det kan heller ikke Norge, på tross av særloven som ble innført i 1995 og skjerpet i 2004 ved innføring av meldeplikt for å avverge en forestående lemlesting. En lege i Storbritannia som jobber med fødende kvinner og komplikasjoner på grunn av lemlesting, forteller at hun stadig får høre om kjønnslemleste som utføres i Storbritannia.

President Obamas støtte til bygging av en moské på Ground Zero vitner om mangel på medfølelse med de etterlatte etter 9/11. Presidenten fremstår dessuten som en populist. I det ene øyeblikket er han for moskebyggingen, og overkjører folkets vilje, i det neste øyeblikket vakler han. Obama fremstår som en ”usammenhengende” president, skriver Ibn Warraq for rights.no.

The President has made a disastrous decision on the Ground Zero mosque.

Karen Jespersen (V) og Ralf Pittelkow lanserer i morgen boken ”Islams magt. Europas nye virkelighed”. Jespersen som er tidligere statsråd for Socialdemokratene, og senere Venstre, er leder av integreringskomiteen i det danske Folketinget. Jespersen går kraftig i rette med sine egnes ”feilaktige oppfattelse” av islamismens fare. Hun mener den danske Regjeringen bagatelliserer islamismen, og hun avviser holdningen om at muslimer radikaliseres fordi de skulle være marginaliserte. Hvorfor radikaliseres folk også i den muslimske verdenen? Danmark og Europa må legge skyldfølelse til side, og man må stå rakrygget og stolt ved verdigrunnlaget. Kun da kan man vinne muslimer over på det åpne og frie demokratiets side.

Tenk å skrive hele tre bøker om islam? Det må da være et overtydelig tegn på en sykelig besettelse, eller? Det er Berlingske Tidende som innleder intervju med Karen Jespersen og Ralf Pittelkow med spørsmål om besettelse grunnet produksjon av tre islambøker. Selv har jeg også skrevet tre bøker om samme tema, pluss essay i tre andre bøker om islams problemer med frihet. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet, sies det. Så besatt eller lidenskapelig opptatt av at alle skal kunne nyte friheten som ligger til grunn for våre gode samfunn i vesten?

Skolestart bringer også den årlige mediekommentaren: Mange elever ikke dukket opp til skolestart. Det nye dette året er at leder av Foreldreutvalget for grunnskoleopplæringen (og leder av Lysbakkens kvinnepanel), Loveleen Brenna, kommer ”nyheten” i forkjøpet med å hevde at forsvunne elever urettferdig er blitt presentert som et innvandrerproblem. Samtidig hevder den samme Brenna, riktig nok, at vi mangler registrertingsrutiner for å kunne gripe fatt i problemet. Men hvordan kan da Brenna hevde dette ikke i hovedsak er innvandrerproblem? Kunnskapsminister Halvorsen (SV) sier nå at hun skal snakke med Foreldreutvalget om hvordan dette skal ordnes. Men antakelig må SV igjen ty til HRS’ forslag.

Aftenposten tar kaka: journalist Odd Inge Skjævesland har vært i Dragør og intervjuet Karen Jespersen og Ralf Pittelkow. Skjævesland avrunder artikkelen med påstanden om at det er ”en utbredt oppfatning at Jespersen og Pittelkow er over sin aller sterkeste påvirkningsfase i det danske samfunn”. Ja, vel? ”Utbredt oppfatning” i hvilke lag av befolkningen? Jespersen er altså leder av integreringskomiteen i Folketinget, mens Pittelkow er politisk kommentator i Danmarks største morgenavis, Jyllands-Posten, og for TV2. Vitnet vi kanskje et forsøk på å frariste budskapet deres om islams økende innflytelse i Europa troverdighet?

Rasismeanklagene mot Lars Hedegaard i Danmark handler muligheten for å uttale seg fritt om tabubelagte og betente tema – også i unyanserte og friske vendinger. Statsadvokaten har nå tatt ut tiltale, og sappho.dk kan påvise at anklageskriftet ikke en gang refererer presist hva Hedegaard faktisk sa like før jul i fjor. Den historiske saken vil gi en klar pekepinn om ytringsfrihetens kår de kommende årene.

I dag ble det kjent at Likestillings- og diskrimineringsnemnda i en enstemmig uttalelse hevder at forbud mot religiøse effekter til politiuniformen er i strid med diskriminerings- og likestillingsloven. Det kan Nemnda gjerne mene, men det er en ikke-bindende uttalelse. Verre er det at Nemndas argumentasjon må kunne betraktes som å koke suppe på spiker.

Europa eldes ikke med verdighet. Over et halvt århundre etter at de første stegene ble tatt for å danne EU, er Europa først og fremst et omfattende marked uten en fastspikret politisk eller militær enhet. I tillegg er Europas betydning internasjonalt svekket. Henry Kissingers spøk om at Europa ikke har et telefonnummer, er mer relevant enn noensinne. Hva skjedde? Dette spør den franske filosofen og forfatteren Pascal Bruckner.