Hege Storhaug, HRS
På forsiden av Aftenposten i dag kan man lese at Jespersen og Pittelkow er ”omstridt”. Kan du forestille deg samme term brukt om en Thomas Hylland Eriksen eller en Kari Vogt? Begge sistnevnte er svært omstridte grunnet hva de med sterk slagside har forfektet gjennom et par tiår om multikultur, innvandring og islam. De er derfor omstridt i brede lag av folket og av alle oss som er forsøkt definert som ”nykonservative”; en betegnelse som sosialister og multikulturalister prøvde å innføre for tre til fire år siden, uten at det ble den store svungen av det. Dessuten; det er vel heller Aftenposten som er omstridt – hvis vi skal ta undersøkelsen Sentio utførte for HRS der det viser seg at majoriteten er skeptisk til islam og mengden ikke-vestlig innvandring. Altså det samme Jespersen og Pittelkow står for, i motsetning til ”omstridte” Aftenposten.
Skjævesland kan ikke vise til kilder for sin avsluttende kommentar om at forfatterparet har mindre påvirkningskraft enn før. Symptomatisk nok. Er det ikke også en ganske selvmotsigende påstand i og med at Aftenposten sender en reporter hjem til Jespersen og Pittelkow i Dragør, pynter forsiden med foto av dem, og trykker intervju og presentasjon av boken ”Islams magt. Europas nye virkelighed” over to sider på temasiden ”Verden”? Hvor mange utlendinger er forunt en slik omtale og oppmerksomhet?
Kanskje vi tvert om serveres en blanding som dette: skitt, de har gode poeng, men jeg liker ikke at de har rett i mye av det de sier. Enda mindre liker jeg at de ikler topposisjoner i Danmark. Deres syn kan smitte over Skagerak. Det vil i så fall bli svært kompromitterende både for meg og avisa.
Tittelen er ”Advarer mot ikke-voldelige muslimer”. Tittelen er fullstendig misvisende. Forfatterne advarer mot ikke-voldelige islamister, og støtter muslimer som praktiserer teologien islam, men ikke lovreligionen og den politiske islam.
Karen Jespersen og Ralf Pittelkow har kjempet en mangeårig strid som har satt spor i Danmark. Ekteparet er blant seierherrene bak den stramme danske utlendingspolitikken. Og nå er de på’n igjen, sukker kritikerne. Nei, endelig en ny bok til å få enda mer solid bakgrunn for egne meninger, tenker tilhengerne om Islams makt – Europas nye virkelighet, som utkommer i Danmark i morgen.
De advarer mot kraftig vekst i Europas muslimske befolkning, og varsler at islam kan vokse til en sterk maktfaktor også i vår verdensdel.
Det er langt fra noe glansbilde paret tegner av profeten Muhammeds etterfølgere:
– De fleste er ikke terrorister. Men det er et paradoks for oss at mange myndigheter og etterretningstjenester lager et skille mellom muslimer som begår terror og de som ikke gjør det. Noen muslimer tar avstand fra terror, men arbeider for innføring av sharia. De hyller ideologien som bygger på sharialover og Koranens regler. Det er ikke bare en tro, men også en måte å organisere samfunnet på, sier de to meningssterke personene, som drøfter seg frem til felles holdning utad.
Turtelduer
I dag er hun leder av Folketingets integrasjonsutvalg. Han spisser stadig nye blyanter som spaltist i Jyllands-Posten. Den debattglade duoen har også vært ideologiske turtelduer fra studietidens ytterste venstre via toppverv i sosialdemokratiet og frem til dagens markante, innvandrerkritiske perspektiv på livet og fremtiden i Danmark og resten av Europa.
– Det er terrorister også i Baskerland og Kroatia, men islamske terrorister er islamister som ønsker en islamsk stat, noe som er forankret i ideologien, poengterer Jespersen og Pittelkow.
Syltetøyet på bordet er økologisk, men de tidligere radikalerne er mer fokusert på ortodokse muslimers økende makt i Europa. Argumentene kommer på samlebånd.
– Nederlands etterretning, AIVD, sier at det ikke er den terrorbaserte islamismen som er den største trusselen, men de fredelige shariatilhengerne.
– Vi trodde de som var oppvokst her, skulle bli integrert. Men mange er ikke blitt det. Den generelle utvikling viser at de unge muslimer identifiserer seg kraftig med islam fremfor samfunnet rundt seg.
Burka-nei
De to mangler heller ikke meninger om sine tidligere partikamerater i Europa:
– I Danmark sto ikke sosialdemokratene bak Muhammed-tegner Kurt Westergaard. Vi er sjokkert over at norske Ap i samme sak ville begrense ytringsfriheten. Og britiske Labour støtter flerkoneri, noe en gammel rødstrømpe ikke kan godta.
– Vi sier nei til særkrav om å bli behandlet som muslimer. De skal ikke defineres ut fra at de er muslimer, men som danske borgere.
Jespersen og Pittelkow synes det er fantastisk med en verdslig stat, og sier et mildt sagt tindrende klart nei til burka i det offentlige rom.
– Det er en bagatell (dette må være feil sitat, da forfatterne kjørte ut det første politiske utspillet knyttet til den kommende lanseringen nettopp om at burka må forbys, min merknad).
En annen verden
Paret begynner boken med et besøk i den innvandrerdominerte bydelen Rosengård i Malmö, på den andre siden av Øresundsbroen fra deres eget idylliske bomiljø i en slags dansk Carl Larsson-miniby. Første avsnitt heter «En annen verden bare 30 minutter unna».
«Uansett hvor mye man anstrenger seg, står Rosengård som et symbol på Sveriges farvel til folkhemmet med dets verdifellesskap og samfunnssinn, dets samhørighet og tillit. Det er forsvunnet i de dype kløfter, som den svenske innvandringspolitikken har skapt i samfunnet», skriver de.
Forfatterne mener at Sverigedemokraterna og nederlandske Geert Wilders har skapt viktige debatter i land med angst for en åpen innvandringsdiskusjon.
– Wilders setter i gang en debatt som er nødvendig. Uansett hva vi mener om disse partiene, så fremtvinger de en åpen debatt, og det er i seg selv bra, sier Pittelkow.
Stramt er godt
Forfatterparet er glad for den stramme danske utlendingspolitikken. De er overbevist om at integrasjonen har fungert bedre etter at reglene for å komme til Danmark er blitt strengere, og mener at muligheten for å bli integrert større i Danmark enn i Norge og Sverige. Det er ingen garanti for integrasjon å være lenge i landet, sier de.
– Da jeg var statsråd for ti år siden, fikk jeg stanset at kriminelle asylsøkere skulle kunne få opphold. Det fikk jeg kritikk for fra Norge, men de kriminelle dro jo til Norge i stedet. Det er grotesk hvis man skal være tolerant ved å tillate røvere som misbruker humanitære regler for å utføre kriminalitet, sier Jespersen.
Selv om det er en utbredt oppfatning at Jespersen og Pittelkow er over sin aller sterkeste påvirkningsfase i det danske samfunn, vil også deres nye bok trolig vekke stor oppmerksomhet.