I Morgenbladet i dag kjører antropolog Sindre Bangstad ut en bredside mot Unni Wikan og hennes rolle i innvandringsdebatten de siste 15 årene. Wikan har hatt for mye makt, mener Bangstad, hun har levert premisser han ikke setter pris på. Nå har hun dertil prøvd å stoppe hans ytringsfrihet, påstår han, knyttet til Bangstads kritikk av Walid al-Kubaisis syn på Brorskapet. I samme smørja er han en tur innom meg, for jeg er visstnok ”ekstremt konfliktorientert” og media har i disse 15 årene i den offentlige debatten gitt meg ”fritt spillerom ut fra kommersielle så vel som ideologiske motiver”. Kanskje Bangstad har tatt en overdose Møllers tran?

En populær imam i Rinkeby som er svensk statsborger og sentral i al-Shabab, sørget for at flere gutter fikk hender og føtter avkappet uten bedøvelse fordi de ikke ville la seg verve til terrorgruppen al-Shabab. Den ene gutten opplevde avkapping av foten i to runder, da imamen forlangte at en større del av foten ble fjernet med en baufil. Gutten skal nylig ha ankommet Norge som flyktning etter at han klarte å rømme fra al-Shabab i Somalia. Men al-Shabab er også i Norge...

Rettssaken mot danske Lars Hedegaard for såkalt hate-speech nærmer seg. Hvilken straff vil den danske staten idømme budbringeren som tok opp seksuelle overgrep i muslimske miljø? Kanskje det mest urovekkende med det danske (og norske) lovverket er at hvorvidt man påpeker faktiske forhold, er irrelevant. Man dømmes etter vilkårlighet: hvis noen opplever uttalelsene som krenkende, kan man dømmes. Følelser trumper altså over fakta.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen presenterte i går rapporten ”Det kan skje igjen” om antisemittisme og rasisme i skolen. Et kapittel er viet ”islamofobi”, det vil si en annen forståelse av termen enn min som er ”frykten for å kritisere islam”. Nettopp denne frykten, kombinert med optofobi, angsten for å åpne øynene, preger rapporten. Det verste er kanskje dog at en rapport som ble iversatt på bakgrunn av den økende jødeforfølgelsen i Norge, som muslimer i all hovedsak står bak, toner ned forfølgelsen ved å vri fokus over på en påstått ”offergruppe” som altså er de fremste jødeforfølgerne i Norge og Europa.

Den ulovlige innvandreren Maria Amelie (25) avdekker grunnleggende svakheter ved dagens innvandrings- og integreringspolitikk. Amelie har spilt et høyt spill ved å tre inn på den offentlige arena, men hennes taktikk har langt på vei lyktes. Gårsdagens uverdige behandling av Amelie vil antakelig utløse en debatt om mildere versus strengere innvandringspolitikk, men det er et forkastelig fokus. De såkalte ”humane” må innse at det nettopp er deres politikk slike som Amelie må betale for.

Frisch-senteret publiserte i går en rapport som viser arbeidsmarkedstilknytning og trygdebruk for ulike grupper innvandrere fra lavinntektsland. Tallenes tale er like klare som dystre. De forteller at disse innvandrernes yrkeskarriere i Norge er kort. De klarer knapt å stå i jobb i 10-15 år før de er over på trygd. De blir konsumenter heller enn bidragsytere. Det forteller oss at innvandringen til Norge ikke er bærekraftig. For visse grupper innvandrere er Norge et rent trygdeland.

”Bra SIAN. Stå på! En verdikamp er i gang og nordmenn må våkne opp dersom den skal vinnes!” Dette skrev en SV-politiker på nettsiden til Rogaland Avis etter at ”Stopp islamiseringen av Norge” demonstrerte i Stavangers gater. Morten Schau, som leder Nordstrand SV, mener partiet ”svikter på deler av integreringspolitikken”, ikke minst knyttet til undertrykkelse av muslimske jenter og kvinner. Schau er med andre ord en ”skap-HRS-er”. Hvordan vil SVs Akhtar Chaudhry reagere på utspillet, Chaudhry som eksempelvis mener at ”et samfunn basert på islam er som et norsk sosialdemokrati”?

En imam og hans familie bosatt i et kristendominert område i Norge ble utsatt for fysisk og psykisk trakassering grunnet sin tro og så seg nødt til å flytte. Imamen bor nå på sperret adresse.

Noen vil misforstå – uansett hvor høyt man roper. Disse noen er typisk fastlåste på ytre venstre multikulturelle flanke. I sin ”omsorg” for muslimer sauser de sammen muslimer og islamister til en størrelse. Når man således påpeker faktuelt islamistiske forhold, blir det på autopilot svart med hat og ekstremisme.

Morten Schau, leder av Nordstrand SV, støtter kamp mot islamisering av Norge. Derfor tvinges han til å trekke seg.

”Høstens mest aktuelle krim.” Dette skriver Kurt Hansen i Dagbladet om debutromanen til Terje Bjøranger. Vi kunne ikke vært mer enig. ”Den tredje søsteren” er en triller fra pakistansk æresmiljø i Oslo som hugger tak i leseren fra første side og ikke slipper taket endog når siste side er slukt. Tanken som kommer er denne: hvor lenge må vi vente på oppfølgeren?

Lederen for Sveriges muslimske råd, en kvinne ved navn Helena Benaouda, har aldri møtt noen med muslimer med ekstremistiske holdninger. Aldri. Det lyder jo beroligende. Det er bare en hake ved det. Den samme Benaouda har en svigersønn som er pågrepet for mistanke om terrorplaner, ikke en, men tre ganger. I dag sitter svigersønnen fengslet for terrorplaner mot Danmark. Benaouda benyttes ofte som svenske muslimers talsrør, men etter selvmordsbomberen i Stockholm var hun ikke særlig villig til å snakke om muslimske ekstremister – derimot ville hun gjerne prate om Sverigedemokraterna og trusler mot moskeer.

En somalisk mor til seks barn fikk asyl i Storbritannia grunnet hennes rystende historie om gjengvoldtekter i Somalia. Hun kunne også fortelle at alle brødrene ble skutt foran hennes øyne. Alt var bare løgn, og hennes identitet var dertil oppspinn. Det handlet kun om én ting: sugerør dypt inn i statskassa. Da hun eksempelvis skulle ha blitt voldtatt fødte hun barn i Sverige som svensk statsborger. Kvinnen, som antakelig er kenyaner, levde et luksusliv pendlende mellom Stockholm og London. Tross avsløringen og domfellelse skal hun ikke deporteres.

Det viser seg at det kan være svært farlig for en innvandrer i Danmark å forlate islam og konvertere til en annen religion. Kristne og ateister sjikaneres av muslimer.

Visst du at i originalutgaven av Mein Kampf var det en passasje som hånet muslimenes hellige kriger og definerte arabere som krøplinger, og at denne passasjen sørget Hitler for å fjerne da boken skulle oversetts til arabisk? Dette påstår Pernille Bendixen, som også stiller spørsmål ved hvorfor stormuftien av Jerusalem, som samarbeidet tett med Hitler om jødeutryddelsen, ikke ble stilt for krigsforbrytelsesdomstolen, og hvorfor en så viktig del av historien er et ikke-tema i historiebøker og i media.

Den indiskfødte forfatter Kenan Malik, bosatt i Storbritannia, besøkte København nylig for å promoterte sin bok ”From fatwa to jihad”, utgitt på dansk i fjor. Mange var kommet for å lytte til Malik, noe som kanskje ikke er så rart. Han er en relativt ensom svale hva gjelder et kritisk blikk på multikultur, ensom i den forstand at han tilhører den politiske venstresiden. Helle Merete Brix rapporterer for HRS.

De fleste vitenskapsfolk er for glade i eget liv og helse til åpent å utfordre dogmet om koranens ufeilbarlighet og guddommelige opphav. Derfor uteblir nødvendig islamkritikk. Det er denne frykten som er vår tids reelle islamofobi, skriver Vebjørn Selbekk.

Antirasistisk senter dummet seg ut i Aftenposten med en kronikk bestående av faktiske feil og som var et forsøk på virkelighetsfornekting og avledning fra reell problematikk blant somaliere i Norge. I debatt i Aftenpostens spalter prøver senteret nå å avlede sine egne tåpeligheter med å sverte HRS i stedet for å vise en viss ydmykhet når man begår brølere. Man kan lure på om ”det er ingen hjemme” eller om disse krampetrekningene er et resultat av at ingenting går deres vei.

Gårsdagens demonstrasjon i den største byen i Pakistan, Karachi, vitner om at den religiøspolitiske utviklingen i Pakistan står sterkt. Rundt 50.000 demonstranter møtte opp for å vise sin motstand mot endringer i landet strenge blasfemilovgivningen.

SVs Akhtar Chaudhry møtte i dag informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, til debatt. Chaudhry kom da med en gledelig nyhet; nemlig at han fullt ut støtter HRS’ verdigrunnlag for det norske samfunnet. Spørsmålet er om det er mer enn tomme ord fra Chaudhry.

Marokko har gjort endringer i familielovverket som skal ha styrket kvinners rettigheter. Endringene er gjort innenfor rammene av islam, og med kongens velsignelse, som sies å være grunnen til suksess. Det heter at andre muslimske land ser til Marokko for å lære. Men sett med vestlige feministiske øyne er det fortsatt en vei å gå.

Hva tenker en av Tysklands mest fremtredende intellektuelle om islam, integrering og ”de tyske tilstandene”? Henryk Broder har nettopp besøkt København, og HRS sin medarbeider i vår gamle hovedstad, Helle Merete Brix, benyttet sjansen til å få den tyske forfatteren på banen. Vi kan avsløre at Angela Merkel leser islamkritiske bøker, eksempelvis forfattet av Ayaan Hirsi Ali, at han mener Danmark holder på å begå selvmord (!), og at Tyskland anser Israel som "et naziland". Broder mener også hva HRS har forfektet et utall ganger: Europa tar ikke islam på alvor.

Svenskenes Julia Caesar er forbannet på den svenske statsministeren. Statsministeren klarer nemlig ikke å snakke til det svenske folket om terroren som har rykket inn i svenske gater. Men hvordan skulle han egentlig kunne det? Skulle han sagt noe måtte han jo også ha innrømmet at politikken i Sverige er fullstendig feilslått, og at det er hans ansvar. Det kan ikke en statsminister gjøre, uten å risikere sitt ettermæle. Men ettermælet kan bli langt færre hvis Sverige ofres for kortsiktig lykke. Statsminister Reinfeldts mareritt er nettopp startet

NHOs årskonferanse 2011 bar tittelen ”Velferdsfellen” og ble frontet gjennom tre bølger: trygdebølgen, migrasjonsbølgen og eldrebølgen. Budskapet er at disse bølgene setter velferdsstaten under press. Budskapet er ingen sjokkerende ”nyhet” eller ”avsløring”. Det som eventuelt er nyheten er at NHO fronter problemstillingen, og dermed setter disse viktige, men betente, sakene på den offentlige agendaen. ”Avsløringen” i så måte er at Regjeringen, med statsministeren i spissen, helst ikke vil snakke om det. I alle fall ikke ennå.

I dagens kronikk i Aftenposten tar Hege Storhaug opp den åpenbare islamiseringen som skjer i Norge. Hun mener 2010 ble et verdimessig merkeår for Norge: Islamistene stod åpent frem. Uskylden brast - hvis man ikke velger å være en virkelighetsfornekter av høyeste rang. Hvordan vil politikerne forholde seg til denne voldsomme ideologiske utfordringen? Du må ikke sove, sa en herremann den gang Norge var på vei inn i sin forrige ideologiske krise. Våkner det brede politiske etablissementet i 2011, eller satses det på at "dette går nok bra til slutt" - av seg selv?