Rita Karlsen, HRS
Den marokkanske juristen Houda Zekri, med familielovgivningen som sitt spesialfelt, mener at reformen av familielovverket er et bevis på en balanse mellom tradisjon og modernitet, islam og vestlig innflytelse.
– Marokkanerne har tradisjon for at følge den gylne middelvei, også når det gjelder religion. Jeg synes at vår familielovgivning er et godt eksempel på det. Det er fortsatt islam som utgjør rammen, men vi har beveget oss i langt i retning av likestilling, sier Zekri.
For den marokkanske konge hevder selv å være direkte etterkommer av Muhammed og smykker seg med tittelen Amir al-Muminin, som betyr «de troendes hærfører». Han er således den øverste islamske autoritet i Marokko, som nok ikke er en ulempe i et land hvor 99 prosent av befolkningen er muslimer, og hvor størstedelen skal være praktiserende. Kongens tilsutning av lovendringen var avgjørende for dens gjennomføring, mener Zekri:
– Få ting lar seg gjennomføre i Marokko uten å ta islam i ed. Stort sett ingen kvinner ønsker å bli skilt, med mindre de kan gjøre det på en måte som lever opp til islams forskrifter (sharia, min anm.). Selv personer som ellers er lite interessert i religion, bekymrer seg hvis det handler om familielivet. På dette område er de fleste redde for at handle i strid med islam og derfor var det avgjørende at familielovgivningen ble blåstemplet som islamsk korrekt. Det ga den enorm legitimitet.
Jeg må innrømme at jeg er noe usikker på Zekris påstand om at stort sett ingen marokkanske kvinner ”ønsker å bli skilt” med mindre det er innenfor sharia. Det kan etter min vurdering tolkes til at marokkanske kvinner som ønsker skilsmisse, vet at skilsmissen må gjennomføres etter sharia. Da både for i det hele tatt å oppnå skilsmisse og for at deres skilsmisse ikke skal føre til utstøtelse. Dette er i alle fall hva marokkanske kvinner har fortalt meg, og som jeg finner forståelig: ”Redselen” for å handle i strid med islam innenfor familielivet er ikke tuftet på en religiøs angst, men en konkret redsel for de konsekvenser de kan bli møtt med (på jorda).
Det heter videre at da reformforslaget ble lansert første gang i 1999, ble det møtt med sterk motstand fra landets islamistiske grupper, og kongen argumenterte med at reformen var utarbeidet i overensstemmelse med islamsk tradisjon. Det skulle ha fått flere av de argeste motstanderne til å endre holdning, og det sies at det nå skal være bred oppbakning til loven blant muslimske feminister. Assiya, som er leder for en mindre, muslimsk kvinneorganisasjon påpeker at moudawana er en familielov, ikke en kvinnelov. Moudawana definerer således rettigheter og plikter for menn, kvinner og barn, og har til formål at beskytte familien, hvilket ifølge Assiya er helt avgjørende for marokkanere. Men Assiya feminisme strekker seg ikke lengre enn de ”gudegitte”. Hun understreker således at hun ikke ønsker andre rettigheter enn dem som islam tildeler henne:
– I Koranen har Gud gitt oss et sett leveregler som jeg ønsker å følge. Gud vet best, så jeg må også underlegge meg regler jeg nødvendigvis ikke forstår meningen med, eller som jeg av egoistiske grunner ikke bryr meg om, forteller hun.
Det påpekes at sekulære feminister generelt er kritisk overfor familielovens regler om arverett og polygami. Kvinner kan fortsatt kun arve halvparten av menn og det er fortsatt mulig, om enn noe ”besværlig”, å gifte seg med flere kvinner. Men for Assiya lyder det imidlertid at dette er ”islamsk arvesølv som ikke bør oppgis”.
– Som kvinne må jeg akseptere visse begrensninger. Men islam gir meg også frihet, og viktigst av alt: beskyttelse av familien.
Ifølge antropolog og samfunnsforsker Julie Pruzan-Jørgensen, som har skrevet en avhandling om prosessen bak reformen av den marokkanske familielovgivning, er nettopp arverett et meget følsomt område. Men hun betviler at det i nærmeste fremtid vil komme noen endringer av loven på dette punkt:
– Når det handler om arv er Koranen meget klar i sin ordlyd. Det er derfor svært vanskelig å forestille seg at det kan innføres full likestilling i arveretten, i alle fall så lenge det skal foregå innenfor rammen av sharia, og det er realiteten i Marokko og mange andre muslimske land.
Pruzan-Jørgensen er tilknyttet Dansk Institut for Internationale Studier, hvor hun også er i gang med et større forskningsprosjekt om islamsk feminisme i Midtøsten. Hun tror at flere muslimske land kan gå samme vei som Marokko:
– Vi kan ikke forvente at land i Midtøsten skal få samme type likestilling som i Danmark, verken juridisk eller i praksis. De muslimske samfunn i Midtøsten er dypt preget av en annen måte å tenke om kjønn, likestilling, individ og frihet på, og religionen er stadig sentral for befolkningens selvforståelse og holdninger til disse spørsmål. De sekulære kvinneorganisasjoner har kun begrenset gjennomslagskraft i den brede befolkning. Så den marokkanske løsning – en familielov basert på islam, men med innblanding av nye fortolkninger – kan godt bli veien fremover, sier hun.
En islamsk feminisme, som kan bane vei for en reform av lovgivningen innenfor rammen av islam, er ifølge Pruzan-Jørgensen i vekst i flere Midtøstlige land, og hun viser til at islamske feminister er interessert i de marokkanske erfaringene. Samtidig påpeker hun at det ligger et omfattende arbeid foran de samme feministene i de ulike land:
– De marokkanske erfaringer kan inspirere, men reformere skal tilpasses lokale forhold og de forskjellige islamske rettsskoler. Dessuten møter de sterke konservative krefter. Så spørsmålet er om de oppnår suksess med sitt budskap – om de blir fremtidens reformatorer eller om de blir dømt som kjettere, sier Pruzan-Jørgensen til Kristeligt Dagblad.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt får tak i hvilke forbedringer det reformerte familielovverket har gitt kvinner, men uansett er det i en slik kontekst lettere å forstå at migrasjonsland i Europa står overfor en betydelig utfordring hva gjelder en av våre grunnleggende frihetsverdier, nemlig likestilling mellom kjønn. Men spørsmålet er om vi skal gi etter for ”deres utvikling”, for eksempel ved å tillate kjønnssegregert undervisning eller muslimsk tildekking av kvinner, eller om vi skal fremheve likestilling som en absolutt verdi, en verdi vi ikke går til forhandling om. Det er vel ingen hemmelighet at jeg velger det siste.