Hege Storhaug, HRS
Sindre Bangstads frontalangrep på Unni Wikan er ikke mitt hovedanliggende her. Hva som har foregått i korridorene på Oslo Universitet, kjenner jeg ikke til. Jeg kjenner dog noe til hvilken kamp det har vært for Wikan gjennom årene å fremme sine erfaringer og sine synspunkt, og hva det har kostet av ublide etiketter, særlig på midten av 1990-tallet og påløpende år. Min sympati er således soleklart hos Wikan (og al-Kubaisi).
Det interessante med Bangstads utspill sett fra min navlebeskuende verden, er at jeg planlegger å skape rom for et nytt bokprosjekt, en form for erindringsreise gjennom de snart 20 årene innen innvandrings- og integreringsfeltet. Jeg kan love at noe ”fritt spillerom” i mediene har det langt fra vært, og hvilket spillerom Bangstad mener ”sånne som oss” har fått ut fra ”ideologiske motiver”, er meg en gåte. Her har man med nebb og klør jobbet grundig år ut og år inn for å forstå en fremvoksende ny virkelighet, der den ideologiske basen har vært humanisme, menneskerettigheter, frihet. Og i det forutgående tiåret ikke minst beskyttelse og videreføring av det sekulære demokratiet.
Jeg var så naiv den gang da jeg startet opp i den offentlige debatten i 1996. Jeg hadde med lidenskap skrevet en bok om kvinneliv i Pakistan etter flere lange opphold der, Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan (Aschehoug 1996). Boken er rystende lesning, for Pakistan var også den gang et rystende land (og det har gått fra vondt til verre). Jeg var dessuten strengt oppdratt av feminister og menneskerettighetsforkjempere i landet, som tok meg kraftig i ørene når de mente jeg var naiv, når jeg prøvde å tone ned grusomheter og elendighet. Jeg var vant til åpen debatt i min omgangskrets i Islamabad og Lahore. Så kom boka, og der stod jeg og bivånet sirkuset som ble satt i gang av åpenbart ideologisk motiverte aktører som ville ha seg frabedt at sløret ble lettet på: benektelsens mange tunger førte an i media. I min uskyld forstod jeg knapt hvordan dette var mulig: men ser dere ikke, forstår dere ikke? Hvordan kan dere benekte urett og overgrep mot jenter og kvinner?
Jeg grep pennen fatt og skrev min første kronikk, trykket i Dagbladet 1.oktober 1996. Tungt dokumentert og med et blødende hjerte for de undertrykte, og en forferdelse overfor nettopp benektelsen. ”I patriarkatets tjeneste?” er interessant lesning i dag, vil jeg påstå, ikke minst på grunn av motreaksjonene som kom. Multikulturalistene og venstrefløyens hegemoni ble utfordret – uten at jeg forstod det politiske kruttet jeg selv la opp til.
Faktisk ligger kronikkserien på nettet hos Dagbladet:
1. oktober:Hege Storhaug:«I patriarkatets tjeneste?» Essens: De pakistanske kvinnene har lav status. Norskpakistanske kvinner får ikke vite nok om situasjonen.7. oktober:Fakhra Salimi:«Grenseløs kulturarroganse» Essens: Det er viktig å se kvinners kamp for bedre levekår i sammenheng med kultur og historie.10. oktober:Berit Thorbjørnsrud:«Orientalsk kvinnekamp» Essens: I sjangeren «orientalisme» er kvinnene ofte blitt redusert til de problemene de er blitt tillagt, og disse er blitt dramatisert gjennom å fokusere på en blanding av sex og vold.18. oktober:Hege Storhaug: «Grenseløs kvinnekamp» Essens: Kritikkverdige forhold for kvinner i Pakistan viser seg ofte å være overførbare til norskpakistanske kvinner.
Men én kronikk mangler, den avsluttende kronikken der Thomas Hylland Eriksen (sammen med Khalid Salimi, Fakhras bror) ”analyserer” debatten og frontene som jeg mot min vilje ble tvunget inn i. Kronikken fra oktober 1996 heter nettopp ”Frontene i minoritetsdebatten” (publisert på nettet av Eriksen året etter).
Denne kronikkserien er ikke minst leseverdig i lys av den virkelighetsbenektelsen som har vært så fremtredende i løpet av alle årene som er rent ut i havet. Den er leseverdig som et dokument over hvor lemfeldig omgang debattanter har hatt med faktiske forhold, hvordan deres analyser har vært tatt ut av selvkonstruerte luftslott – alltid på beskostning av mulighetene til å løse reell problematikk som endog rammer sårbare svært brutalt. Harseleringen med det norske er ikke minst påfallende. Mangelen på et seriøst samfunnssvar det samme. Og dem man utpeker som fiender, skal plasseres i en uærbødig bås – der man tillegges ideologiske føringer man selv er ukjent med.
Sindre Bangstads påstand om at jeg har hatt ”fritt spillerom” i mediene er så langt fra sannhetene som mulig. Det har vært og er en evig kamp for å slippe til, uansett hvor viktig og veldokumentert informasjon man har lagt frem. Kanskje snakker Bangstad i god tro. Jeg ville likevel forventet at man satte seg litt bedre inn i forholdene før man bombastisk går til verks. ”Vi vet” hvilken side som har hatt klippekort, gjør vi ikke det – endog med virkelighetsbeskrivelser og påstander som står til stryk?
Hva den ideologiske motkampen og virkelighetsbenektelsen har kostet samfunnet vårt, våger jeg knapt å tenke på – både på mikronivå og makronivå. Tenk hvis avdekket problematikk hadde blitt grepet fatt i umiddelbart når den kom til syne – med utgangspunkt i frihetsrettigheter for enkeltindivid, uansett kulturelt opphav, og hele tiden med fremtidsperspektiv i front: hvordan vil samfunnet vårt se ut om 10 år, om 20 år med dagens utvikling? Hva må til for å bevare harmoni, fellesskap, sammenhengskraft, velferden?
Uten Salimiene og Eriksene hadde uendelig mange hatt et langt bedre liv i Norge. Har de tenkt på det i søvnløse nattetimer?