Kan en kvass tone i debattene om innvandring og islam medvirke til at noen i verste fall oppfatter det som carte blanche til å begå vold mot muslimer, politikere eller andre? Dette spørsmålet har vært debattert i en rekke skandinaviske land etter 22/7. Spørsmålet har også ledet til en rekke grupperinger av mennesker, der det innenfor aksen ”dem og oss” er gjort slik at kritikere av islam er blitt mer eller mindre synonymt med islamhatere og høyreekstreme. Det som derimot ikke har vært berørt, er hvordan muslimer og frafalne som kritiserer islam, skal plasseres.

Den islamske fasdtemåneden ramdan er snart over, og avrundes med eid-festen. Som i fjor løfter muslimske parlamentarikere i Folketinget i Danmark festen inn på Christiansborg. En imam ved navnet Fethullah Gülen skal stå bak arrangementet, en imam som blant annet har oppfordret tilhengerne sine til ”å være gode venner med naboen, utdanne seg og få et god jobb i staten. På den måten overtar de makten. Ikke ved bruk av terror, men med økonomisk og politisk makt”. Skribenten Britta Mogensen er ikke begeistret for det arrangøren selv kaller for et ”politisk arrangement” ettersom religiøse arrangement på Christianborg ble forbudt i fjor.

Diktaturer faller, andre oppstår og noen fortsetter med buisness as usual. Men det vi kan være sikker på er at diktatorer er et utholdende folk – og de har alltid en venn et sted.

Først publiserte antropologen Sindre Bangstad kronikk i Politiken like etter Utøyamassakren og terrorangrepet I Oslo. Tittelen var ”Hatet i vår midte”. Nå er Bangstad på banen med et essay internasjonalt, der han slår til alle kanter i sin visstnok kamp for det gode samfunnet: Knut Olav Åmås, Sigurd Skirbekk, Unni Wikan, Terje Tvedt, Halgrim Berg, Bruce Bawer, Flemming Rose, Ayaan Hirsi Ali, Carl i Hagen, FrP, Oriana Fallaci, Walid al-Kubaisi, Hege Storhaug, HRS: vi får alle passet påskrevet i konteksten å ha gitt næring til Behring Breiviks ”rasisme og islamofobi”.

I går ble HRS beæret med oppslag på TV2-nyhetene. Anledningen er at Minotenk, stiftet av Abid Raja, inviterte oss til en religiøs feiring, Iftar, for ”åpen dialog” over et ”smakfullt måltid”. Vi glemte å svare på invitasjonen, som altså var verdt et nyhetsoppslag i beste sendetid. Dertil klarte TV2 å vri min uttalelse til at det ikke var en forglemmelse fra vår side likevel: jeg svarte ikke på invitasjonen ”bevisst”, sies det. Det kalles visstnok mediedramaturgi. I min verden kalles det løgn.

Under tittelen ”Frykten for muslimer” forteller barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) oss hva vi tror. Deretter forklarer han at det vi tilsynelatende tror, er feil. Lysbakkens intensjon er utvilsomt å knuse myter om muslimer spesielt og innvandring generelt, men han ender opp som en klar kandidat til en fremtidig overformynderiminister.

En hel verden fulgte med da folkemassene gjorde opprør mot korrupte og despotiske regimer tidligere i år i en rekke arabiske land. Mediene kastet seg begeistret over det som raskt ble utropt til å være en arabisk vår. Særlig Tahrir-plassen i Kairo var i sentrum for medienes interesse. At kvinner deltok i opprøret fikk særlig en euforisk oppmerksomhet. Euforien slo sprekker, ikke minst da den 84-årige åndelige lederen for sunni-islamisme, Yusuf al-Qaeadawi ble fløyet inn til Kairo for å lede fredagsbønnen. Hva vil fremtiden bringe Egypts kvinner?

Det var med en viss usikkerhet og spenning jeg deltok i debatt i Oslo Studentersamfunn i går kveld om velferdsstaten. Jeg fikk meg heldigvis en fin overraskelse. Stemningen blant studentene og tonen paneldeltakerne imellom var preget av 22/7 – varsomhet – og debatten ble anstendig og saklig, samtidig som jeg tror de fleste opplevde at det var godt å komme i gang med en form for normalisering av tilstanden i landet.

Fem unge menn i Danmark er siktet for flere alvorlige brannstiftelser, blant annet mot politi og bank. Nå utvider København-politiet siktelsen og benytter terrorparagrafen. Dette fordi de unge har hatt som hensikt å ”skremme befolkningen”, eller ”destabilisere eller ødelegge” landets ”politiske, forfatningsmessige eller samfunnsmessige struktur”. Terrorhandlinger er altså langt mer enn å sprenge sivile til døde.

Inspirert av Aftenpostens debatt- og kulturredaktør Knut Olav Åmås sitt intervju med Vox Publica, der Åmås på en glimrende måte tilkjennegir sine ambisjoner for debattklimaet Norge, dukket det opp et plagsomt spørsmål i mitt hode: Hva er ekstremt, og hvordan møtes ekstremitet i samfunnet?

I kveld inviterer Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund til debatt med utgangspunkt i Velferds- og migrasjonsutvalgets utredning, samt om situasjonen etter 22/7. Grete Brockmann har hovedinnledning, dernest følger et panel bestående av Unni Wikan, Gudmund Hernes, Sylo Taraku og Hege Storhaug. Møtet er åpent for alle.

Hva skyldes de voldsomme urolighetene i Storbritannia den siste tiden? Om og om igjen sies det fra kommentatorer at de unge er sinte. At de ikke opplever seg som en del av samfunnet. Ingen peker på hva som legaliserer at sinne vendes til hat og ødeleggelse. Motivasjonen for en rekke av de unge synes å være at de ønsker forbruksvarer uten å betale for dem. Et slående eksempel er hva som skjedde i en gate i Hackney i London hvor omtrent hver eneste butikk var plyndret, men gatens bokhandel stod urørt. De unge leser ikke bøker. De vil ha flatskjermer, moteklær og IPhones, skriver Helle Merete Brix.

Oslo seiler inn i en dysfunksjonell fremtid – hvis man eksempelvis tar innover seg de alarmerende tallene over innvandrerbarn født i Oslo som ikke mestrer norsk. Innen få år blir innvandrer i majoritet i hovedstaden. Om en til to generasjoner skal de administrere byen, de skal jobbe og bidra gjennom skatt til fellesskapet. Hvordan skal dette gå bra når seks av ti norskfødte elever i Oslo i dag må ha spesialtilpasset norskundervisning? Hvordan kunne politikerne la denne utviklingen skje? Jo, fordi de så lenge trodde på eget mantra: integreringen går seg til med tiden. De glemte ikke minst kvinneperspektivet, noe Libe Rieber-Mohn vektlegger i dag.

Jo mer jeg har grublet på spørsmålet om hvor Anders Behring Breivik har hentet næring til den ondskapen han besitter, jo mer styrkes jeg i troen på at det er hos tankegodset til islamistiske terrorister. Paradokset er at det han må ha hatet, er det han ble. Derfor er det mest sentrale spørsmålet nå hvordan vi unngår å nøre opp under et slikt hat.

“If such a crime occurs and if there are no witnesses, then both men and women are supposed to keep it under wraps and not discuss it in public.” These are the words of one Munawar Hasan, Ameer of the Jamat-i-Islami Pakistan, regarding rape.

Øyvind Strømmen, frilansjournalist og blogger som har vært svært aktiv med å rette skyts mot innvandringskritiske debattanter etter terroren rammet Norge, fikk en helside i Dagbladet i går der målskiven er Human Rights Service. I dag svarer HRS i et redigert innlegg i papirutgaven og i kronikk på dagbladet.no.

Trine Skei Grande har virkelig frekkhetens nådegave. Etter å ha vært en av dem som mest flittig har stemplet islamkritikk som rasisme og fremmedhat, går hun nå ut i en kronikk i Aftenposten til angrep på det hun kaller gruppetenking. Under tittelen «Den stuerene debatten» ønsker hun «at mennesker skal behandles som individer, ikke gruppe,» skriver Hilde Midtstue.

Norge er stadig i sorg over terrorangrebet den 22. juli. 10-års-dagen for terrorangrebet på USA den 11. september nærmer sig. Men i år er det også 40-året for afslutningen på en i Vesten sjældent omtalt krig: Borgerkrigen i Bangladesh, der indledtes med at bengalerne erklærede deres løsrivelse fra Pakistan i marts 1971. Efter mange måneders blodige kampe med den pakistanske hær kunne Bangladesh erklære sig som selvstændig stat i december samme år, skriver Helle Merete Brix.

22.juli mottok jeg en telefon fra moren min i Islamabad mens jeg handlet på et marked i samme by. ”Vær så snill å sjekke om våre kjære er i sikkerhet. Det har vært et terrorangrep i Oslo.” Ettersom jeg der og da ikke hadde tilgang til nyheter, gikk tankene mine til dem som jeg tenkte var de mest sannsynlige bakmennene. Jeg tror ikke jeg engang trenger å nevne hvem. Er det noe rasistisk ved det? Er jeg en muslimhatende muslim? En muslimsk islamofob?

On the 22nd of July I received a message from my mother in Islamabad while shopping at a busy market: “Please call and check if our loved ones are safe. There have been terrorist attacks in Oslo.” The fear of harm to loved ones is inevitable in today’s world of violence, especially when one resides in Pakistan. In the recent decade, deadly terrorist attacks in many a peaceful part of my beautiful country have made sure of this. Therefore it did not take long to absorb the idea that such violence had occurred in Norway.

I den smertefulde tid efter terrorangreb den 22. juli er en karsk debat gået i gang om multikultur. Både i den norske og danske debat forekommer det som om der sættes lighedstegn mellem at være kritiker af multikultur og modstander af pluralisme i et samfund, skriver Helle M. Brix, som i dag sier at det er på tide man sier høyt hva man er for!

Klassekampen har knapt noensinne plumpet så stygt ut i ekstremistisk søle som nå på lørdag, da avisa gjorde sitt for å prøve å brunbeise HRS etter terroren i Oslo og på Utøya. Over tre sider skulle avisa koble HRS til høyreekstremisme, særlig gjennom teorien om Eurabia. Klassekampen falt for eget grep. Klassekampen fant nemlig et sitat fra et intervju som jeg, Hege Storhaug, skrev i 2006, der jeg henviser til at islamisten Yusuf al-Qaradawi sin våte drøm er et Eurabia, denne mannen som selv vil medvirke med egne hender til å fullføre Hitlers utrydding av jødene. HRS tar altså sterk avstand til Qaradawi, mens Klassekampen gjør det motsatte? Hvem er reaksjonær? Hvem er det som støtter oppunder voldelige krefter?

Diverse tilhengere av partiet Rødt, samt avisa Klassekampen, har vært ute og brunbeisa politiske motstandere igjen. Over tre sider i KK blir HRS og Hege Storhaug stemplet høyre-ekstrem, fremmedfiendtlig, potensiell krigshisser og mulig Breivik-inspirator. Gammel- og nykommunistene burde heller gå veldig stille i dørene og være sjeleglad for at ingen type a la Breivik lot seg inspirere av vår paranoide verdensanalyse og krigshissing den gangen vi trodde krig og revolusjon var rett rundt hjørnet. Parolen vår «Nei til salg av Norge» kunne sikkert også gitt ideer til den rette gærningen, skriver Sarah Estard.

Tenk deg at du er en sekulær pakistaner, ja du anser deg verken for å være muslim eller pakistaner, men har tatt opp i deg identitet som en borger av det landet du lever i. Så opplever du at andre betrakter deg først og fremst muslim og pakistaner, ikke minst myndighetene. ”Med tiden begynner du selv å oppfatte deg som en muslim, og pakistaner. Ikke bare fordi disse identitetene gir deg tilgang til makt, innflytelse og ressurser, men også fordi identitetene gjennom kontinuerlig bekreftelse fra omverdenen har blitt en sosial realitet. Det er slik du blir sett, og det er slik du ser deg selv. Du begynner å frykte og avsky afrikanere, sikher, og irer, delvis fordi de er konkurrenter til myndighetenes makt og midler, og delvis fordi spillets regler krever at din identitet må være særegen og annerledes fra andre identiteter. Å være muslim betyr også at du ikke er irsk, sikh eller afrikansk.” Slik introduserer Tom C. Varghese oss til en meget leseverdig artikkel om multikulturalisme.

I kronikk i Dagsavisen i dag oppfordrer Hege Storhaug alle til å følge i Jens Stoltenbergs fotspor, og ikke legge seg på linjen Torbjørn Jagland tegner opp, nemlig ikke å bruke begrepet multikulturalisme lenger, fordi det gir assosiasjoner til Anders Behring Breivik, ei heller å kritisere ideologien multikulturalisme.