Jeg har det siste året «oppholdt» meg adskillige timer på islamistiske nettsider og det som slo meg var at islamistene minner om oss. Da mener jeg ikke «det store vi», men miljøet der jeg tilbragte mesteparten av ungdomstida mi: den norske ML-bevegelsen. Fra jeg som 14-åring seint på 60-tallet begynte på studiesirkel arrangert av Vennskapsambandet Norge-Kina, og fram til jeg mistet noen illusjoner på 80-tallet.
Islam er en lovreligion og mye av den intense misjoneringen går ut på å fortelle hva rettroende muslimer har lov til eller i enda større grad ikke har lov til. De unge spør og de lærde svarer. Hvorfor er musikk forbudt? Hvorfor er sjakk forbudt? Hvorfor kan jeg ikke ha hund? Helt ned til minste detalj lar unge mennesker seg styre av gamle menn med skjegg som henviser til en eldgammel bok.
Vi lot oss også i stor grad indoktrineres og detaljstyres – ikke av koransitater, men Maos lille røde var i lomma og lærte oss «Hvor kommer de riktige tankene fra? Faller de ned fra himmelern? Nei,» sa Mao. «Ja», sier riktignok Koranen og islamistene, men likheten ligger i måten vi ble indoktrinert på, villigheten til la oss detaljstyres og ikke minst troen på at et samfunn basert på vår ideologi ville redde menneskeheten fra fattigdom, krig og elendighet. Vi var så sikre på at vi gikk det godes ærend, at vi syntes det var greit å forsvare idealsamfunnet vårt med våpen hvis vi måtte, og å innføre proletariatets diktatur. Islamistene sier det samme: Islam er «solution for humanity», demokratiet har mislykkes og skal erstattes av sharialover. Og når det gjelder villighet til våpenbruk, ble vi på 70-tallet for patetiske teoretikere å regne sammenliknet med dagens islamister.
Vår tilpasning til ideologien var så stor at det fikk komiske utslag. Som da Kjell Bekkelund deltok på Rød Fronts kulturleir i diskusjon om hvorvidt klassisk musikk måtte forbys på grunn av dens borgelig klassekarakter. Vi ønsket å være lydige; så det ene året ble vi nærmest tvangs-pønka og neste år var det bare folkemusikk som var akseptabelt. (Litt frustrerende for oss som var oppvokst i Oslo å bli fortalt at Beatles og Stones var britisk kulturimperialisme og at hardingfele var det politisk korrekte.) Det fantes selvsagt ulydige elementer blant oss som smugspillte Stones eller gikk rett på uteservering og tok en øl etter endeløse lettøl-debatter på sommerleir. På samme måte som det heldigvis finnes ulydige muslimer i dag. Og vi hadde «moralpoliti». (Vi kalte våre for «morralister»)
De siste sommerleirene jeg deltok på forberedte vi oss på krig. «Ja, krigen vil komme, men hva må gjøres? Krigen skal vendes til revolusjon», sang vi. De to supermaktene Sovjet og USA ville komme til å starte 3. verdenskrig innen kort tid, og vi skulle være med å lede verdens undertrykte masser i en sosialistisk revolusjon. Jeg var egentlig veldig redd for krig og husker at jeg i en plenumsdiskusjon forsiktig spurte om det ikke var en ørliten sjanse for at det kunne skje noe som forandret krigssituasjonen. Nei, krigen med påfølgende revolusjon var en historisk nødvendighet, dvs nærmest en naturlov.
Så da Berlinmuren falt og Sovjetunionen ble oppløst ble jeg overrasket og lettet. Det ble ingen krig, og at revolusjon ikke var noe teselskap, fikk vi lære i årene som fulgte og sannheten om ideologien og idealsamfunnet vårt kom fram. Menneskene i de forskjellige sosialistiske og kommunistiske «fyrtårn» ville ikke leve i diktatur. Det ble etterhvert stille i det revolusjonære fjøset og de som hadde utsett seg selv til å lede den historisk nødvendige revolusjonen fant seg andre lederjobber, en god del av dem i media.
Jeg har ikke lenger tro på kommunismen eller sosialisme gjennomført ved revolusjon. Proletariatets diktatur er for meg utenkelig – likeledes et religiøst verdensomspennende patriarkalsk diktatur styrt av sharialover. Jeg er imot all form for undertrykking og ønsker et norsk demokrati hvor alle er sikret samme menneskerettigheter uansett rase, kjønn, seksuell legning eller kulturell bakgrunn.
Grunnen til at jeg skrev min første artikkel for HRS, var at Islamnet hadde invitert en predikant som jeg nylig hadde sett på film. På filmen forklarer han (Khalid Yasin) at når sharia blir innført skal det bli skikk på samfunnet: – avkuttede hender og rullende hoder i gata skal lære folk å adlyde koranens lov. For meg var dette ganske sjokkerende og ekstreme saker, så jeg henvendte meg til noen aviser, men ble ikke engang verdiget et svar. Så kontaktet jeg HRS og dermed ble jeg «ytterste-høyre-reaksjonær- rasist- fremmedfiendtlig» over natta.
I gamle dager kneblet vi i «rørsla» politiske motstandere, ekempelvis i studentersamfunnet, ved å skrike «Håkon Lie» helt til de gikk av talerstolen. Alle til høyre for oss (og det var stort sett alle) ble stemplet reaksjonære. I dag stemples det like flittig.
Det er meget betenkelig at tilhengere av en ideologi som (fremdeles) vil det norske demokratiet til livs og som ønsker omveltning ved revolusjon, har definisjonsmakt i norsk media i dag og får fortsette sin brunbeising av fullt lovlige, demokrati-vennlige, freds- og menneskerettighets-forkjempere.
Gammel- og nykommunistene burde heller gå veldig stille i dørene og være sjeleglad for at ingen type a la Breivik lot seg inspirere av vår paranoide verdensanalyse og krigshissing den gangen vi trodde krig og revolusjon var rett rundt hjørnet. Parolen vår «Nei til salg av Norge» kunne sikkert også gitt ideer til den rette gærningen.