”Hvis en imam i London sier at homoseksuelle skal drepes, er det høyst sannsynlig at han ikke tiltales. Hvis Yusuf al-Qaradawi kaller ikke-muslimer for aper og svin, går han fri, mens den som siterer Qaradawi ikke går fri.” Slik oppsummerte Douglas Murray, en profilert britisk kritiker av radikal islam og multikultur, tilstanden for det frie ordet i Europa under en konferanse i København denne helgen. Murray mener politikerne våre har mistillit til oss: Politikerne forestiller seg at en ”tsunami av hat” slippes løs mot minoriteter dersom ytringsfriheten settes som absolutt.

Klokken 17.30 i kveld går startskuddet for debatt om ”Human Rights in Islam. Just og unjust?”. Arrangøren er Islam Net, deltakerne er den egyptiske shariaeksperten Fadel Soliman, Lars Gule og Hege Storhaug. Det skal være 400 forhåndspåmeldte til arrangementet på Høyskolen i Oslo.

I denne artikkelen tar Julia Caesar for seg varslernes skjebne. Hun starter med Tsesiskatastrofen fra 1977, der den sovjetiske oljetankeren Tsesis grunnstøtter utenfor Södertälje og oljekatatrofen er et faktum. Årsaken til grunnstøtingen er å finne i misvisende sjøkart. Men mannen som påpeker dette, blir selv en av de mest skadelidende. Caesar tar oss så videre til noen av de skjebner som har tillatt seg å kritisere landets innvandringspolitikk, og viser oss at ikke så mye har forandret seg siden antikkens Hellas da budbringere med dårlige nyheter ble steinet. Det er bare metodene som er blitt mer raffinerte.

Den amerikanske forfatteren Bruce Bawer, er på ny bokaktuell, denne gangen med en samling essay om først og fremst islams innflytelse i Vesten. ”Debating Islam: And Other Essays from the Post-9/11 Era”, er tilgjengelig som e-bok.

Vestlige statsansatte islamforskere advarer ikke politikerne om at med islam kommer alltid kravet om sharia. Advarslene kommer fra muslimer selv som er skeptiske til islam og islamisme. Dette mønsteret ble bekreftet i København da en dokumentarfilm om hendelsene på Tahrir-plassen og den arabiske våren var til debatt. Forfatteren Hamed Abdel-Samad, egypter bosatt i Tyskland, advarte kraftig mot sharia ”light”. Sharia er ”en trojansk hest”. 28.november er det valg i Egypt. Et valg som kan komme til å besegle skjebnen til de kommende generasjoner.

Han vil ha avkapping av hender for tyveri. Han taler for flerkoneri. Han mener muslimer er den beste nasjonen Gud har skapt. Han trekker rasismekortet i ett kjør, islamofobikortet og Breivikkortet. Salen veksler mellom taushet, latter og applaus. Den kritiske fornuften og ugjendrivelige fakta er som blåst for alle vinder. Ungdommen vår, hva skjer med ungdommen –- vår fremtid?

Egypteren Fadel Soliman entrer debattscenen i Kulturhuset i Tromsø og slår straks an tonen: her skal vi ha det moro på bekostning av andre, her skal det snakkes fort om mye – sprikende og uten stringens. Han slår umiddelbart fast at han ikke er her for å debattere. Han er her for å fortelle hva som er riktig og galt. Og skulle han ta feil, ja, så skal han ta det til etterretning. For han er en person med ”open mind and open heart”. Han er tydeligvis forhåndsinformert om at han kan få motstand. For han går rett i strupen på motstanderen.

Bombeattentatet mot den satiriske ukeavisen Charlie Hebdo i Paris førte ikke til noen massiv mediedekning i Norge. Det kan henge sammen med at de fleste medier innså at her var det etter all sannsynlighet snakk om en Muhammedkrise 2. Vel så interessant er det at Jyllands-Posten, den danske avisen som var opphavet til (den første) Muhammedkrisen, har valgt ikke å publisere tegningene som førte til attentatet mot Charlie Hebdo.

Den profilerte muslimske foredragsholderen Fadel Soliman fra Egypt ble kastet av flyet idet både personellet og passasjerer på SAS reagerte på hans oppførsel. Soliman var på vei til Tromsø for å debattere islam med Hege Storhaug.

I en ny rapport fremkommer det at muslimske lover (sharia) allerede er en realitet for en rekke muslimer i Danmark, noe som spesielt kan ramme muslimske kvinner. Men til tross for bruk av sharia ved ekteskap, skilsmisser, arv og barnefordeling, synes det ikke å uroe forskerne så alt for mye.

En underskriftskampanje er iverksatt i Storbritannia for å forhindre at landet kommer opp i det som omtales som de ”uholdbare” 70 millioner innbyggere. Bak kampanjen står Migration Watch, som søker å få de nødvendige 100.000 underskrifter for å tvinge frem en parlamentarisk debatt om temaet.

”There is no fun in islam.” Ordene tilhører Ayatollah Khomeini, og de ble virkeliggjort dagen i dag for syv år siden, da satirikeren og kunstneren Theo van Gogh kom syklende på vei til job i hjembyen sin Amstrdam. Intetanende om Muhammed Bs plan om å henrette han på åpen gate. At humor og islam er to inkompatible størrelser, ble likeledes virkeliggjort igjen i dag, på syvårsdagen etter dette verdenshistoriske drapet. Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, tok deg friheten til å ha det moro med den tragiske utviklingen i den arabiske verden der den ene lederen etter den andre annonserer at lovverket skal baseres på profeten Muhammeds liv. Et slikt frisinn møtes i Det nye Europa med en bombe.

12 år gammel. Kristen. Vaskehjelp. Kidnappet og gjengvoldtatt. Tvangskonvertert. Tvangsgiftet til voldtektsforbryteren. Politiet alarmeres av foreldrene. Politiet har en helt vanlig dag på jobben. De snur ryggen til. Politiet ombestemmer seg. Politiet peker på ekteskapskontrakten. Politiet kommanderer jenta til å gå tilbake til ektemannen. Politiet snur ryggen til lovverket. At jenta er 12 år, og ekteskapsalderen er 16 år: Who cares?

I morgen skal HRS delta i sharia/menneskerettighetsdebatt i Tromsø, arrangert av moskeen Alnor, kjent for sin beundring av de menneskeskapte sharialovene. I Danmark har utenriksministeren Willy Søvndal nylig prøvd å berolige folket om at sharialover innført i Libya, ja, de er ”bløte”. De begrenser kun kvinners frihet og likhet med mannen. Ralf Pittelkow har sine klare meninger om dette.

Overfallsvoldtektene rir det politiske Norge som en mare. Det kappes nå blant politikerne om tiltak for å reversere den dramatiske utviklingen. Men utviklingen er politisk vedtatt. Det er faktisk denne Regjerningen, tidligere regjeringer, Stortinget og tidligere storting, som har ansvaret for ødelagte kvinneliv. For: majoriteten av overfallsvoldtektene begås av ikke-vestlige, der det kan se ut som om mange av dem er kommet til Norge som asylsøkere, og de kan vandre fritt rundt uansett lovlig opphold eller ei, dertil uten at myndighetene vet hvem de er. Politikerne har nemlig vedtatt at det er lovlig å oppholde seg ulovlig i Norge.

Overfallsvoldtektsbølgen i Oslo har fått politikerne til å våkne opp. Det er på tide. Men det nytter lite å ha våknet, hvis du likevel ikke er sikker på hva som er de faktiske forhold.

Den sørfranske byen Marseille domineres mer og mer av islam og huser Frankrikes største muslimske befolkning på over 250 000 personer, som utgjør 25 prosent av byens befolkning. Planene om å reise en gigantmoské er nå stoppet av retten, ikke av ideologiske årsaker men grunnet byggplanmessige mangler. Parallelt lekkes en rapport fra om islamiseringen av Marseille som sier at “selv om antall individer som har blitt radikalisert i en grad som gjør at de støtter jihadister er relativt lavt, har islamsk fundamentalisme utviklet seg til et punkt der den har vunnet over majoriteten av muslimer”.

I disse dager møtes politikere fra hele Norden under toppmøtet på Nordisk råds sesjon i København. Her skal de blant annet debattere de åpne nordiske samfunn.

Satiremagasinet Charlie Hebdos utgave i morgen har fått en gjesteredaktør som må kunne sies å være i superkjendisklassen. Profeten Muhammed har redigert kommende utgave, ifølge magasinet selv. Ukemagasinet vil i morgen således bli døpt på ny, og hete Charia Hebdo. Forsiden skal illustreres med et bilde av Muhammed som sier: ”100 piskeslag hvis du ikke dør av latter.” På bladets bakside er Muhammed utstyrt med en klovnenese, ledsaget av denne teksten: ”Ja, islam går hånd i hånd med humor.”

Selvsagt hadde det enkleste med ethvert problem vært å fjerne problemet. Slikt tenkte kanskje Oslos ordfører Fabian Stang da han foreslo å stenge visse asylsøkerne inne for å få slutt på overfallsvoldtektene. Sikkert velmenende nok, bare altfor unyansert, og dermed stilte Stang seg laglig til hugg. Men hva er kritikernes bidrag? Jo, å fortelle hvor håpløs Stang og hans likesinnede er, hvordan de bidrar til rasisme, fremmedfrykt og et vi-dem klima.

Kan det virkelig være en lenke mellom organisert antirasisme og underholdningsindustrien? Den franske filosofen Robert Redeker mener det. Han reflekterer rundt den intellektuelt og moralsk korrupte ”antirasismen” som han mener elsker å feire sin egen selvfortreffelighet med seremonier som minner om Oscarutdelingen. Men denne selvhøytideligheten er ingen intellektuell arroganse, mener Redeker, for det er nemlig å forvente for mye av dem. Vi snakker heller om en moralsk arroganse og politisk moralisme.

Dødsstraff eller fengselsstraff. Dette er tilstanden for homofile i den arabiske og muslimske verden. Lakmustesten på hvilken grad av frihet vi vil se etter opprørene i den arabiske regionen er kvinnene og homsenes kår. Helle Merete Brix har tatt et dypdykk i dagens situasjon for homofile. Hun kan berette at bildet langt fra er svart hvitt – tross forbud og strenge straffer. Helt inn i den saudiske kongefamilien finner man homofile, som er ingen hemmelighet blant folket, i et land som hugger hodene av homofile. En stor utfordring i tiden som kommer er dog de lærdes holdninger. Der er det lite goodwill å hente.

Hvor er det skoen trykker for ikke-vestlige kvinners deltakelse i de åpne og frie demokratiene i vesten? Er det hva dagens regjering ser ut til å mene, nemlig at majoriteten stenger dørene for dem? Selvsagt ikke. Majoriteten har slik HRS ser det aldri vært hovedutfordringen, tvert om. HRS sin oppfattelse bekreftes nok en gang gjennom ny forskning fra Danmark, der voldsrammede ikke-vestlige kvinner forteller at det ikke er fremmede som står bak overgrepene, men deres nærmeste. Det samme gjelder vel også for danske kvinner?

Den nye regjeringen i Danmark har vært tilnærmet en farse fra starten av. Danske medier er da heller ikke nådig med statsminister Helle Thorning-Schmidt (S), idet de synliggjør det ene løftebruddet etter det andre. Det kan være at Thorning-Schmidt begynner å angre bittert på at hun gikk i koalisjon med SF og de Radikale. For selv om de vant, kan det vise seg å være starten på et langvarig tap. Et tap som ikke bare kan innebære tap av regjeringsmakten, men troverdighet for lang tid. For hvordan vil den såkalte uoffisielle løftebruddrekorden eventuelt virke inn på fremtidige valgkamper? Lytter vi til de siste meningsmålinger, har i alle fall det danske folket talt: regjeringens oppslutning faller som en stein. ”Sosserne bløder voldsomt,” sier politisk kommentator Pittelkow, i sin omtale av den ”rødikale regering”.

HRS svarer i dag i Aftenposten på Inger Anne Olsens utfall mot oss på mandag i samme avis. I etterpåklokskapens ånd kunne kanskje tilsvaret tjent på en annen vinkling.