Rita Karlsen, HRS
Om det er de så langt 49 overfallsvoldtektene registrert i Oslo som har ført til den politiske oppvåkningen eller om det er NRKs avsløring av at det begås flere overfallsvoldtekter i Oslo enn i København og Stockholm (målt per innbygger), er ikke godt å si. I alle fall virker de fleste politikerne nå rimelige desperate etter effektive tiltak. Som helst skal virke med en gang.
Den politikeren som kommer med trylleformularen, vil utvilsomt gjøre et skup. Men det er vel med dette problemet som så de fleste andre problemer: løsningen er gjerne sammensatt og virkningen av de ulike komponentene er best hvis de opptrer sammen. Med andre ord: Det nytter ikke å klatte med et tiltak her eller der. Flere ting må gjøres, og de må gjøres samtidig.
De første tiltakene, og kanskje noen av de viktigste, fikk startskuddet i går da ulike instanser begynte å snakke sammen – med formål om å få noe gjort. De har kanskje innsett at det skjer særdeles lite hvis en driver med pekeleken: Det vil si peker på hverandre sitt ansvar, og slik sett ”fordeler voldtektsskylden”, som NRK definerte det. En slik pekelek resulterer gjerne i ansvarsfraskrivelse heller enn effektive tiltak.
I går hadde politimester Anstein Gjengedal et møte med byrådsleder Stian Berger Røssland (H), der det var bidrag for å løse problemet som var på agendaen. Nå skal ressursene samles. Oslo kommune sitt bidrag er å benytte ressurser gjennom sine ansatte som er ute på gatene, det vil si at trafikkbetjenter, skjenkekontrollører, folk som jobber i rusmiddeletaten og andre etater som kan bidra til å stoppe seksuelle overgrep. Samtidig annonserte Gjengedal at vold- og sedelighetsseksjonen skal styrkes med ti stillinger, hvilket tilsier at denne seksjonen vil bli bemannet med 34 til 36 personer. Gjengedal påpeker også at vold- og sedelighetsseksjonen har vært skjermet fra 22/7-enheten og har således beholdt alle sine ressurser.
Mens dette pågikk var Oslo kommune allerede i full gang med å sjekke og skifte lyspærer for å øke belysningen i byen.
I går møtte også statsminister Jens Stoltenberg (Ap) borgermesteren og politidirektøren i København. Møtet kom i stand fordi Stoltenberg er i Danmark i forbindelse med møter i Nordisk råd. At Stoltenberg ønsker å høre hvilke tiltak København har iverksatt henger nok sammen med at København ligger lavest blant de skandinaviske land hva gjelder overfallsvoldtekter, med sine 2,7 overfallsvoldtekter per 100.000 innbygger. For Norge er tallet 7,9 per 100.000 innbygger, men her må det også tas høyde for registreringsforskjeller.
Ifølge borgermester Frank Jensen (S) er det en klar forskjell på hvordan politiet i Danmark og Norge bruker DNA-verktøyet når det gjelder voldtekter:
– Det, at vi i Danmark bruger dna til at opklare overfaldsvoldtægter, er et stærkt middel til at sikre at anmelder kan se, at gerningsmanden bliver dømt, og det er vigtigt for retsfølelsen, siger han og fortsætter:
– Men det har også stor betydning for forebyggelsen, at der er en reel risiko for, at man bliver dømt.
Akkurat sistnevnte stikker nok litt for Stoltenberg og Norge, selv om betydningen av DNA-verktøyet er kjent nok. Problemet vårt er kanskje heller at vi sliter med analysekapasiteten, idet vi ikke har åpnet for private sertifiserte laboratorium. Når tid er et viktig aspekt, som det er ved overfallsvoldtekter, kan slik ventetid ha betydning for oppklaringsprosenten. Bedre blir det heller ikke av en overarbeidet stab. For det er ikke lenge siden at seksjonstillitsvalgt Eirik Wilmann tilkjennega frustrasjonen ved vold- og sedelighetsseksjonen over lav oppklaringsprosent, ut fra høyt arbeidspress. Han la heller ikke skjul på hvilke konsekvenser dette har:
– Befolkningen fortjener bedre og beslutningstakerne i landet må gjøre noe. Det er betenkelig at Norge som et av verdens rikeste land og fineste demokrati, lar det være fritt vilt for overgripere, og at henrettelser skjer på åpen gate, sier Wilmann til Dagbladet.
Interessant er det for øvrig at det fremkommer i denne artikkelen ”at flere erfarne etterforskere fra sedelighetsavdelingen nå er beordret til å jobbe med terrorsaken,” mens altså Gjengedal (over) hevder at denne seksjonen har vært skjermet.
Så selv om danskene kanskje tror de har bidratt med gode ideer, ser jeg lite nytt. Belysning, bedre offentlig nattkommunikasjon, natteravner og å passe på hverandre på byen, er ikke akkurat ukjente tiltak for oss. Derimot har jo Danmark hatt en helt annen innvandrings- og integreringspolitikk enn Norge, men den nevnes ikke med ord. Nå har jo også Danmark fått en ny regjering, og den ønsker som kjent å dreie den strenge innvandringspolitikken over i en mer åpen retning. Det vil i så fall være interessant å følge om overfallsvoldtektstallene vil endre seg for København.
For vi kan moralsk vri og vrenge så mye vi vil på tallene, men ikke-vestlige menn er overrepresentert. Helt konkrete tall er ikke lagt på bordet, så presis er det ikke mulig å være, jf. for eksempel debatten om asylsøkere eller ikke. Men det er tydeligvis viktigere å se bort fra det som kan være aktuelle kjennetegn, enn å konkretisere variabler. I dag eksemplifisert i en kommentar i Dagbladet av Cornelia Kristiansen, med den selvforklarende tittelen ”Hold debattene atskilt”. Men merk at det heter ”fakta”, bortsett fra at noen fakta ikke skal vektlegges like mye som andre fakta? At eventuelle forklaringsvariabler diskvalifiseres før de i det hele tatt blir vurdert som aktuelle, har jeg kommentert tidligere. Det bekymrer meg også at den tidligere så klartalte lederen av vold- og sedelighetsavsnittet, Hanne Kristin Rhode, er blitt mer og mer vag. Hun må da ha fått med seg hvordan overfallsvoldtektene har blitt ”behandlet” i Sverige? I 2009 gjorde Kriminalkanalen en sammenligning av samtlige overfallsvoldtekter og kom frem til at i 3 391 slike voldtekter hadde politiet ikke maktet å gripe gjerningsmannen. Tallene overrasket:
– Jag blev förvånad över att det var så många tusen ärenden under den här tidsperioden. Det är nästan ett per dag i Sverige under tio års tid, som inte kommit till någon lösning. Det är klart att det är upprörande, sier Niklas Långström, såkalt sexbrottsforskare ved Karolinska institutt.
Men når det kom til overfallsvoldtektsmannens profil, var det ikke lett å gripe fatt i noen klare kjennetegn, om vi skal tro den samme Långström: En helt vanlig mann, kanskje uten jobb, med litt småtrøbbel på skolen og kanskje med et lite rusproblem. Så kan en jo spørre: Hvorfor laget ikke Sverige en profil ut fra de som overfallsvoldtektene som faktisk var oppklart? Var det kanskje for å holde diskusjonen ”atskilt”?
For 2010 ser altså ”regnestykket” slik ut for Norge: 24 anmeldte overfallsvoldtekter. Seks med kjent gjerningsmann, hvorav en sto for to av overgrepene. Tre med opprinnelse fra Midtøsten, en fra Asia og en fra Afrika. Man skal være usedvanlig tverr for ikke å se en viss profil bak dette. Men selvsagt: profilen for de uoppklarte sakene vil være helt annerledes?
Mens bortforklaringer og fine holdninger, som Bra menn for bra damer, dominerer, er det noen som velger å rette skytset mot ”den ansvarlige”. I en kommentar hevder VGs Hanne Skartveit at ”Borgernes sikkerhet er et politisk ansvar. En regjering som ikke klarer å gi borgerne trygghet, er ikke verdt vår tillit. En stat som ikke klarer å sikre borgerne sine, har tapt.” Med dette tilkjennegir Skartveit en klokketro på at det er politiet, og mer politi, som er løsningen. Fikser ikke justisminister Storberget dette, kan han ifølge Skartveit bare gå av.
Jeg tror nok løsningen er mer komplisert enn mer politi, og skulle ønske at media graver enda mer i ”fakta” – gjerne i et skandinavisk perspektiv.