Eksterne skribenter

Omlag 17.000 jøder bodde i Hamburg i 1933, i februar 1945 var det bare et par hundre igjen. To år senere telte byens jøder i underkant av 1.300, og to tiår senere, i 1970, var antallet bare vokst med et par hundre personer. Innvandring av jøder særlig fra det tidligere Sovjetunionen fikk antallet jøder i Hamburg opp til over 5.000 i 2003.

Det måtte bli et kjærlighetsbrev til Iran, sier den iranskfødte journalisten Kamin Mohammadi om sin debutbok. Hun har sett seg lei på bøker som presenterer det mest bedrøvelige og sensasjonelle fra Iran. ”Sånn er ikke mitt Iran”, påpeker Mohammadi, som er født inn i en overklasseklan i Iran og som har levd store deler av sitt liv i frihet i Storbritannia.

Hjem, kjære hjem. En floskel? Det tror jeg ikke, tvert om: det er en god grunn til at dette uttrykket sitter i ryggmargen på oss. Det handler om det nære, det kjente. Det handler om lukter, lyder og smaker. Om omgangsform mennesker imellom. I vår tids globalisering, prøver særlig akademikere å underkjenne det grunnleggende menneskelige: Røtter. Tilhørighet. Da særlig tilhørighetsfølelse til en nasjonalstat. Nasjonalstaten har utgått på dato, visstnok. De av oss som eksempelvis kjenner reelle flyktninger, har nok en annen forståelse av røtters betydning for mennesket.

”Mine brødre. Dere løp inn i helvete. Nå vandrer dere blant engler”. Denne inskripsjonen på en stålbjelke er signert en politimann som mistet kollegaer 11.september. ”Minnene forblir” er tittelen på utstillingen på Imperial War Museum i London disse dager. Den er basert på foto av gjenstander samlet i månedene etter angrepene på Tvillingtårnene, gjenstander som ble tatt vare på i den svære hangar 17 på JFK: som en sko, som en tøffel, tøy fra døde og overlevende, vrak av politi- og brannbiler.

Ungdom i panikk og omgitt av det totale kaos som sender SMS-er til foreldre, til kjærester. Foreldre og kjærester som forstår at noe fryktelig er galt. Som ringer, og ringer. Drapsmaskinen som lokker frem sine offer, kjølig, beregnende. Den lammende sorgen i kjølvannet av terroranslaget. Snart kommer bøkene om Utøya. Men kan Utøya bli til et teaterstykke en gang i fremtiden? I dag synes tanken absurd, kanskje rett og slett grotesk. I London er derimot 11.september iscenesatt nå i anledning tiårsdagen for terroranslaget som endret verden. De mest gripende scenene var nettopp SMS-ene som gikk fra pårørende: Hvor er du? Lever du?

Lenge så det ut til at økonomi skulle bli det viktigste spørsmålet i dansk valgkamp. Men da statsminister Lars Løkke Rasmussen på søndag fastslo at innvandringspolitikken må bygges på en rekke verdier som ikke kan relativiseres, åpnet han for en ny diskusjon. Samme dag uttalte endog professor Mehdi Mozaffari at sharialover håndheves i større eller mindre grad i alle danske gettoer. Så hva er det viktigste spørsmålet for et demokrati: å få orden på økonomien eller å sikre den demokratiske forpliktelsen, spør filosof Kai Sørlander.

Etter USA, var Storbritannia det landet i verden som mistet flest borgere da Tvillingtårnene ble rammet av terror for ti år siden. Hvert år markeres hendelsen i London. I går på selve tiårsdagen, deltok HRS sin skribent Helle Merete Brix på markeringen, som ble avrundet med sangen ”Give us hope”: ”Det kan lyde banalt, men det er, hvad mennesker må tænke, hvad enten de har mistet et familiemedlem i New York, London, Utøya eller Oslo centrum,” skriver Brix, som aldri har opplevd flere uniformerte politi i en vestlig storby før.

Journalist Barbara Demick er av de journalister som til slutt lyktes med å ta seg inn i det lukkede landet Nord-Korea, bare for å erfare at det var umulig å arbeide som vestlig journalist der. Hun valgte en annen vei. Hun begynte å intervjue nordkorianere som var flyktet til enten Kina eller Sør-Korea. For hva gjør en totalitær makt med mennesker? Hva er ytringsfriheten verdt? Demicks intervjuer resulterte i boken “Nothing to envy. Real lives in North Korea”. Den har Julia Cæsar lest, og hun forteller her hvilke bilder som kommer frem når lyset rettes mot det mørklagte Nord-Korea.

Det er en stund siden Mohammad Mohyeldeen satte en støkk i oss i forbindelse med demonstrasjonen mot karikaturtegningene. Hvor er det blitt av mannen som truet Norge med et 9/11 hvis vi ikke viser respekt overfor islam? Noen lurer kanskje på om han har roet seg ned og blitt mer moderat. Dessverre har han nylig publisert en del videoer på YouTube som mer enn antyder det motsatte. I en av videoene driver han skytetrening, akkompagnert av ”Allah Akbar”. I en tidligere nettdebatt taler Mohyeldeen varmt for ”militær jihad” og definerer Norge som ”krigens hus”. Ingen debattanter avviser væpnet jihad for å nå målet om kalifatet.

Det er ingen sensasjon, men det er heller ikke hverdagskost at praktiserende muslimske kvinner også er skjønnlitterære forfattere. Som Leila Aboulela, født i Kairo, oppvokst i Khartoum, utdannet i London og nå bosatt i Doha. Hennes skrivekarriere ble sparket i gang grunnet det hun opplevde som en antiislamsk stemning på 80- og 90-tallet, samt en forkjærlighet for Edward Said.

Etter 22/7 har aksen høyreekstrem versus venstreekstrem terror blitt viet ny oppmerksomhet, der ikke minst islamkritikere er puttet i høyrebåsen og mer eller mindre blitt tildelt et slags moralsk ansvar for terroristens handlinger. Men hvordan kan det være ”høyreekstremistisk” å tale for frihet, ytringsfrihet, likeverd, likestilling, like muligheter for alle, beskyttelse av kvinner, sekulært demokrati og religiøs frihet, spør antropolog Britta Mogensen, som har fulgt debatten i Danmark.

En hel verden fulgte med da folkemassene gjorde opprør mot korrupte og despotiske regimer tidligere i år i en rekke arabiske land. Mediene kastet seg begeistret over det som raskt ble utropt til å være en arabisk vår. Særlig Tahrir-plassen i Kairo var i sentrum for medienes interesse. At kvinner deltok i opprøret fikk særlig en euforisk oppmerksomhet. Euforien slo sprekker, ikke minst da den 84-årige åndelige lederen for sunni-islamisme, Yusuf al-Qaeadawi ble fløyet inn til Kairo for å lede fredagsbønnen. Hva vil fremtiden bringe Egypts kvinner?

Hva skyldes de voldsomme urolighetene i Storbritannia den siste tiden? Om og om igjen sies det fra kommentatorer at de unge er sinte. At de ikke opplever seg som en del av samfunnet. Ingen peker på hva som legaliserer at sinne vendes til hat og ødeleggelse. Motivasjonen for en rekke av de unge synes å være at de ønsker forbruksvarer uten å betale for dem. Et slående eksempel er hva som skjedde i en gate i Hackney i London hvor omtrent hver eneste butikk var plyndret, men gatens bokhandel stod urørt. De unge leser ikke bøker. De vil ha flatskjermer, moteklær og IPhones, skriver Helle Merete Brix.

Norge er stadig i sorg over terrorangrebet den 22. juli. 10-års-dagen for terrorangrebet på USA den 11. september nærmer sig. Men i år er det også 40-året for afslutningen på en i Vesten sjældent omtalt krig: Borgerkrigen i Bangladesh, der indledtes med at bengalerne erklærede deres løsrivelse fra Pakistan i marts 1971. Efter mange måneders blodige kampe med den pakistanske hær kunne Bangladesh erklære sig som selvstændig stat i december samme år, skriver Helle Merete Brix.

Massakren på Utøya minner oss om noe vi kanskje for ofte glemmer: At vi alle sammen kan bli helter, bare fordi vi er på det rette stedet til rett tid. Hvem som handler altruistisk er ikke alltid lett å forutse. Den mest forsiktige personen kan bli en helt. Den mest egosentriske personen kan bli en helt. Det er i de ekstreme situasjonene vi finner diamantene og det motsatte, og eventyr i den moderne verden er ikke bare underholdning. De har en pedagogisk funksjon. For intet eventyr uten en eller flere helter som setter livet på spill for en nobel sak, skriver Helle Merete Brix.

Ingen land i verden har så mange friby-forfattere som Norge. De kommer fra land som Iran, Afghanistan, Kongo, Vietnam og tidligere land i Sovjetunionen. Vi har friby-forfattere i både Oslo, Bergen, Stavanger, Haugesund, Kristiansand, Lillehammer, Drøbak, Skien, Trondheim og Tromsø. Er det umulig for fofatteren å vende tilbake til hjemlandet etter oppholdet her, må de få asyl. Presset på Europas grenser må ikke få oss til å glemme de som har reelt behov for asyl.

Rasjonalitet er på vikende front. Følelser og sentimentalitet får overhånd i den offentlige debatten, og mediestandens kommentatorer velger moteriktig: sannhet, faktualitet og selvstendig analyse vrakes, mener Stig Frøland. I en kronikk i VG peker han på Maria-Amelie-saken og Schenken-saken som eklatante eksempler på vår ”nye sentimentale" tidsånd. Frøland er foruroliget over at fremtredende maktpersoner i media, som kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, ikke er bekymret for utviklingen. Tvert om synes Åmås ”det er nok saklighet det ute”.

Jødene er den mest forfulgte minoriteten i Europa. Dette fikk Norge bekreftet nok en gang da Oslo kommunes ferske undersøkelse forteller at hele en av tre jødiske barn i Osloskolen utsettes for hets, det til tross for at jødene generelt har assimilert seg i Norge og Europa. Jødene burde være en inspirasjon for andre minoriteter. Samtidig burde barn og unge undervises i jødenes europeiske historie. Deres bidrag innen litteratur, film og musikk er et utmerket utgangspunkt for undervisningen, skriver Helle Merete Brix, som har gjort det for vane å besøke jødiske museum og kulturhus når hun reiser i Europa og på andre kontinent. Slike besøk medfører kroppsvisitasjon, i motsetning til når Brix besøker islamske konferanser i Europa. Et tankekors?

Spørsmålet om hva det er med venstrefløyen og revolusjonene er ikke nytt, og mange har sagt mye om det og flere vil si mer. I dag funderer helle M. Brix på spørsmålet – og introduserer oss for et nytt spørsmål, som ikke like mange har sagt noe om, og som kanskje heller ikke vil bli sagt så mye – i alle fall ikke enda – hva er det er med venstrefløyen og islam?

Fransk politikk er ikke alltid lett å forstå. Slik er det også når Frankrike skaffer seg et nytt fylke med eksplosive problemer – ute i Det indiske hav. For en skulle tro Frankrike hadde nok med sine 751 ”sensitive byområder” der myndighetene er i ferd med å miste all makt, om de ikke også skulle skaffe seg et nytt fylke, der problemene allerede er eksplosive.

Khaled al-Berry har siden 1990 bodd London, hvor han arbeider som journalist og forfatter. Som tenåring ble han rekruttert til Jamaat al-Islamiyya. Han vokser opp i Asyut, en by som ligger omlag 1.200 km syd for Kairo. Han bor med sin far og mor, en storesøster og lillebror i et av byens bedre kvarterer. Universitetet ligger i nærheten, og i kjelleren og på taket til familiens bygninger bor fattige studenter fra landet. Via disse studentene rekrutteres unge mennene i byen til Jamaat ai-Islamiyya. Khaled al-Berry erfaringer har resultert i boken ”Life is more beatiful than Paradise”.

Den danske regjeringen har i den siste tiden forhandlet frem reformer som skal redde dansk økonomi. Samtidig ser man et moralsk forfall man knapt aldri har opplevd før. Økonomisk politikk og verdipolitikk henger sammen. De gamle dydene er høymoderne og kan redde Danmark fra å bli en tapernasjon, skriver Karen Jespersen

Frankrike har en lang tradisjon som dyp motstander av det obskure, ikke minst overtro nedfelt i påståtte hellige tekster. Motstanden vakler nå blant intellektuelle i møtet med islam. Det som før ble definert som vrøvl, heter i dag ”spiritualitet”, mener blant annet en psykiater rights.no har møtt i Paris. Han får støtte av en filosof, og begge peker de på hvor lite politikere generelt kjenner til islam.

Født i Frankrike av foreldre fra Algerie. Den unge Faïza Guène gjør kometkarriere som forfatter i Frankrike. Debutromanen solgte 200 000 eksemplarer på et døgn. Hennes siste roman foreligger på norsk, ”Siste runde på Balto”. Helle Merete Brix har møtt den 26-årige forfatteren i København.