Ufrivillige ekteskap

I dagens kronikk i Jyllands-Posten utfordrer Karen Jespersen (V) og Hege Storhaug Danmarks nye integreringsminister Søren Pind. Vil han gjennomføre nødvendige lovendringer for å sikre ikke-vestlige jenter og gutters personlige frihet? Bakteppet for kronikken er den knusende dommen i Oslo tingrett tidligere i år, der fire personer ble dømt til harde straffer for å ha tvunget et jentebarn på 13 år til å gifte seg med en voksen fetter.

I går falt dommen i Oslo tingrett i tvangsekteskapssaken der både fetteren/ektemannen, jentas foreldre og svigerforeldre er tiltalt. Alle, utenom jentas onkel som har rømt landet, fikk flere års fengsel. Det mest oppsiktsvekkende ved dommen er at de involverte ikke bare dømmes for å ha bidratt til et tvangsekteskap, endog med et barn idet jenta bare var 13 år da ekteskapet ble inngått. De dømmes også for medvirkning til voldtekt og vold av barnet. En slik dom vil forhåpentligvis skape en avskrekkende presedens.

I årevis har HRS jobbet for et fokus på barn som fødes med misdannelser på grunn av den bakstreverske praksisen med inngifte i familien. I Norge hadde vi nesten utryddet denne praksisen, som dessverre ble gjeninnført med innvandringen fra en del land. Men å ta til ordet for gjeninnføring av et forbud mot ekteskap mellom slektninger, ble selvsagt imøtegått med de sedvanlige flosklene: fremmedfiendtlig og stigmatiserende – ja, personangrep med andre ord. Den sterkeste kritikken kom fra den altmenende Abid Raja (V), ikke minst gjennom hans hat mot HRS/Hege Storhaug. I dag skilter han derimot med å være for et forbud. Det er politisk klovnerispill satt i system.

Athar Ali (Rødt) og leder av Norsk Innvandrerforum, har i et par tiår jobbet hardt for segregering, særlig av den pakistanske befolkningen i Norge. Derfor går han nok en gang ut mot lovregulering som kan begrense ukultur blant sine egne. Denne gangen bekrefter han imidlertid sine motspilleres argumenter klarere enn noensinne. Han sier rett ut at en inngiftet nieses rolle er å ta vare på de eldre. Ja, dette er helt riktig, og det er en makaber praksis.

For første gang i norsk historie er foreldre tiltalt for å ha tvangsgiftet barnet sitt på norsk jord. I tillegg er ”ektemannen” – den da 13 år gamle jentas fetter – tiltalt for voldtekter av jenta. Også fetterens foreldre er tiltalt for tvangsgifte. Endelig brukes det norske lovverket slik det bør brukes. Det ligger med andre ord an til en kollektivistisk domfellelse. Men hvorfor i all verden tiltales ikke imamen som utførte vigselen? Dette bør Knut Storberget forklare oss.

En av nyhetene fra Danmark i dag er at regjeringens innsats mot tvangsekteskap har slått feil. Andelen tvangsekteskap er nemlig uendret i Danmark, hevdes det, samtidig som det understrekes at det ikke finnes tall for andelen tvangsekteskap. Du snakker om tall-tull. Det samme tall-tullet gjør seg gjeldene i Norge, og dermed brukes tallene da også etter eget forgodbefinnende til det formålet det måtte tjene. Men én ting vet vi sikkert: Langt mer treffsikre tiltak må til for å fjerne problemet.

En ny studie viser at det er 11 ganger høyere risiko for at barn av norskpakistanske fetter- og kusineektepar får fremskridende hjernesykdom enn blant etnisk norske. Skal dette få politiske konsekvenser, eller skal vi fortsatt ”snakke om det”? Vil media stille norskpakistanske talspersoner til ansvar for den makabre situasjonen? Vil politikere kreve en konsekvensanalyse i bredt – både i et økonomisk, sosialt, integreringsmessig og menneskelig perspektiv?

Massivt med inngifte gjennom islams eksistens i 1 400 år kan ha fått dramatiske skadevirkninger på det genetiske materialet. Det mest kjente eksemplet på samfunnskollaps grunnet inngifte er å finne i Egypts historie på faraoenes tid: for å beholde makt og velstand innen familien, gikk man så langt som å gifte seg med sine egne søsken og halvsøsken. Etter en håndfull generasjoner kollapset flere dynastier grunnet mentale og fysiske skader som gjorde faraoene ute av stand til å herske. Et liknende bilde finner man i historien til de europeiske kongehusene. Blant muslimer har derimot inngifte pågått lenger enn både i Europas kongehus og Egypts tidligere dynasti. Og inngifte fortsetter i vår tid. Hva kan konsekvensene bli?

Sibel Bilgin (20) er født og oppvokst i Danmark. For kort tid siden forsvant hun under en ferietur med familien i Tyrkia. Hennes danske familie mener at det er hennes tyrkiske fetter som har bortført Sibil. Fetterens mål er ekteskap.

I et forsøk på å stoppe praksisen med barnebruder, er Saudi-Arabia begynt å utstede ekteskapskontrakter som krever at brudens alder oppgis. Da kan vi vel forvente at det statistisk sett blir en skjevfordeling av jenter i Saudi-Arabia.

De to afghanske brudene prøvde fortvilet å unngå det tvangspåførte ekteskapet, og det endte med at de stakk av. Men de ble fanget opp på ett av politiets sjekkpunkter og returnert til landsbyen. Der ble de offentlig pisket med 45 slag hver for sin oppførsel. Og kanskje enda verre: brudene var henholdsvis 13 og 14 år gammel. Det kunne Elin Brodin ta noe lærdom av.

En 12 år gammel saudisk jente fikk skilsmisse fra hennes 80 år gamle ektemann. Saken ses som en milepæl i Saudi-Arabia. Den kan medvirke til å heve ekteskapsalderen til jenter.

Burkadebatten raser over det europeiske kontinentet. Den norske regjeringen sier nei til forbud mot ansiktstildekning, og skal ha store vansker med å forklare hvorfor det er ok at folk skjuler identiteten sin i det offentlige rommet, dertil i et plagg oppfunnet av assyriske konger for over 3 000 år siden, som ville markere kvinnene sine som hevet over andre kvinner, kvinner som fikk lovforbud mot å bruke plagget (altså en svært god nei-sak for SV). Mon tro om et slikt absurd forslag om å kunne tildekke kvinner hadde vært på skrivebordet til en norsk regjering på 1970-tallet? Uansett, burka og dets like tar svært mye plass i den offentlige samtalen. Selv mener jeg plassen er berettiget av prinsipielle årsaker. Men flerkoneri er et langt, langt mer utbredt fenomen. Hvorfor er det taust rundt flerkoneri? Og kan de gode trygdeordningene i Europa ”bære ved til bålet”, da det er lukrativt å være oppført som enslig forsørger?

Foreldrene til Oslojenta som skal ha blitt giftet bort 14 år gammel til fetteren på 23 år, er nå også fengslet. Foreldrene er siktet for å ha drapstruet jenta hvis hun brøt ut av ekteskapet med fetteren. Også jentas svigermor er fengslet for medvirkning til tvangsekteskap, for utøvd vold og drapstrusler mot jenta.

I to år skal ei jente ha blitt voldtatt av sin 23 år gamle fetter som en imam i Oslo skal ha viet henne til. Jenta var 13 år da ekteskapet skal ha blitt inngått i 2007, og både hennes foreldre og ektemannens foreldre skal ha stått bak giftermålet. Forrige mandag skal politiet ha aksjonert mot ektemannen, hans foreldre og jentas foreldre. Ektemannen skal ha blitt varetektsfengslet. Oslo ligger nå an til endelig å få en straffesak for domstolen knyttet til tvangsekteskap – 15 år etter at Norge fikk en egen lovparagraf mot tvangsekteskap. Hvis vi får en fellende dom, kan den vekke internasjonal oppsikt, da det handler om tvangsekteskap og voldtekter av et barn, der en imam og foreldre på begge sider av ”ekteparet” er involvert.

Inngifte blant særlig pakistanere i Storbritannia er på et så høyt nivå at denne folkegruppen må degenereres, samtidig som den påfører staten enorme kostnader. Det ligger i kortene at de menneskelige omkostningene på individnivå også er betydelige: søskenbarnekteskap er nesten uten unntak illegale ekteskap da tvangselementene er åpenbare, og i tillegg fører disse giftermålene til gettoisering. Til tross for at temaet har vært på dagsordenen i en årrekke, og til tross for at praksisen er økende blant britiske pakistanere, våger ikke britene å ta de nødvendige grepene.

8.november 1992, trykket Dagbladet en reportasje om tvangsekteskap over seks sider. Den såkalte Sima-saken var tiltenkt hovedoppslaget på salgsplakaten også, men måtte vike fordi statsminister Gro Harlem Brundtland trakk seg som partileder kvelden før. Men artikkelen, som for første gang i norsk historie omtalte tvangsekteskap blant innvandrere, fikk politiske konsekvenser. Den ble tatt opp i Stortinget, og den førte til at tvangsekteskap ble forbudt ved egen lovparagraf i 1995. Jeg fikk mang et klapp på skulderen for dette resultatet, og innrømmer lett at jeg var stolt. I dag er jeg ikke det. Loven har ødelagt mye. Den skapte etnisk og religiøs beskyttelse for foreldre, mener jeg. NRK Dagsnytt bekrefter dette indirekte i dag: Kun to saker i løpet 15 år er ført for domstolen. Snakker om fallitterklæring for norske myndigheter.

En 16-årig jente på en videregående skole i Östergötland i Sverige ble spurt av skolens sykepleier om hennes familie prøvde å presse henne til å gifte seg. Jenta hadde da hatt en del fravær fra skolen. Spørsmålet fikk jentas familie, representert ved hennes mor og storesøster, til å melde sykepleieren til sivilombudsmannen.

Det anslås at omkring 70 000 unge med innvandrerbakgrunn i Sverige giftes bort mot sin vilje. I disse tallene finnes mange barneekteskap, først og fremst jentebarn i Sverige som giftes bort til en mann i utlandet. Yngste tilfellet som er avdekket er ei jente som ble giftet bort som 12-åring, året etter levde hun med ektemannen og fikk sitt første barn. Spesielt utbredt synes fenomenet å være i det ikke ukjente Rosengård.

Så har media skrudd på repetisjonsknappen. Temaet er tvangsekteskap, og at overgrepet kan ramme barn ned i 14-årsalderen. Dette skrev jeg om som journalist første gang 8.november 1992 i Dagbladet. Det kan slås fast at den gang var fenomenet ukjent, mens det er det ikke i dag. En annen forskjell er at i dag er hjelpetilbudene mange. Men fremdeles er vi kun på symptombehandlingsnivået. Tvangsekteskap er en konsekvens av kollektivistisk og ekstrempatriarkalsk kultur. Denne kulturen, der individenes behov og ønsker i stor grad er utvisket, har etablert seg dypt i Norge gjennom innvandringen fra stort sett den muslimske verden. Dagens og gårsdagens politiske tiltak er fremdeles på samme nivå: Den enkelte utsatte skal hjelpes. Det er en selvfølge. Men vi kommer aldri fenomenet til livs før vi tar et generaloppgjør med årsakene til tvangsekteskapsproblematikken.

Forslaget har versert i flere år, og i sommer har en Venstrepolitiker prøvd å score poeng ved å dra det opp av hatten igjen: Det handler om å forebygge tvangsekteskap ved at unge skal avlegge en såkalt viljeserklæring om ekteskapsinngåelse før de reiser ut av Norge til et visumpliktig land for å gifte seg. Tiltaket kan ved første øyekast forføre dem som ikke har forstått fryktkulturens vesen.

Mens vi i Norge knapt klarer å få tvangsekteskapssaker for retten, og der straffene i liten grad hensyntar de overgrep som blir begått, så viser Spania helt andre takter. De har dømt en mor til hele 17 års fengsel for at hun har tvangsgiftet sin tenåringsdatter – og tilrettelagt for at mannen hadde sex med jenta. Dommen kan ende i diplomatisk konflikt.

Rogalandsprosjektet mot tvangsekteskap har erfart at unge innvandrerjenter som tar kontakt, har mødre som i liten grad forstår eller deltar i det norske samfunnet. Derfor fortsetter mødrene å tvangsgifte sine døtre. I beste mening.

Antall tvangsekteskap som er blitt etterforsket i 2008 i Storbritannia, har økt med 80 prosent fra året før. Myndighetene snakker om en epidemi, som særlig rammer tenåringer med røtter i Pakistan og Bangladesh. Foreldre er villige til å bruke ekstreme midler for å få tak i barn som rømmer fra tvangen, som dusørjegere, drosjesjåfører og falske etterlysninger av barna som savnede. Med andre ord; ikke noe nytt fra Storbritannia, og tilstanden er langt på vei nøyaktig den samme i Norge. Vi er ute av kontroll.