Hege Storhaug, HRS
Egentlig er dagens oppslag i Aftenposten på den ene siden intet nytt under solen, på den andre siden en tragisk skandale. Den voldsomme overrepresentasjonen av misdannelse og skader hos norskpakistanske barn, har vært til debatt mang en gang, men har i løpet av de om lag 15 årene etter at debatten ble startet aldri endt opp med annet enn prat. Kanskje vi må få en konsekvensanalyse på bordet, på makro- og mikronivå? For hvilke konsekvenser har det for foreldre som får barn med misdannelser, dertil i et miljø der overtro og magi ofte står over vitenskapen? Enda mer brennbart: hva koster det samfunnet at ikke ubetydelige deler av den største ikke-vestlige gruppen i Norge nå etter over 40 års botid fremdeles lever i den føydale bonde-, kaste-, og klanmentaliteten i Pakistan? For ligger det ikke i kortene at når ett sykt barn kan kreve inntil 15 – 20 fagfolk rundt seg, pluss tolk (!), slik et fremkommer i Aftenposten, da slukes ressurser fra andre trengende?
Jeg vil gjerne ha tallene på bordet. Det vil nok ikke forkjemperen for tradisjonen med inngifte: Muhammad Usman Rana, Abid Raja (skulle tvangsgiftes med kusine i Pakistan, og hans tre søsken er giftet bort til søskenbarn i Pakistan, ifølge hans selvbiografi), Akhtar Chauhdry (selv innvandret gjennom ekteskap med kusine, og fortalte selv i et SV-møte at hans datter skulle giftes med fetter i Pakistan), Amir Javed Sheikh (selv tvangsgiftet med kusine i Pakistan), Khalid Mahmood (hentet kusine til Norge), Athar Ali (kjenner ikke hans ektefelle, men ville bli overrasket om det ikke er kusine), Afshan Rafiq (det var spekulasjoner om ikke hun mens hun var Stortingsrepresentant (!) skulle tvangsgiftes til slektning i Pakistan), med flere. Alle nevnte vet meget godt at hva HRS skrev om inngifte i boken Feminin integrering i 2003, der vi tungt belegger både tvang, ufrihet og skader som inngifte medfører, for ikke å snakke om hvor umulig integrering i Norge blir gjennom denne praksisen, var to the point. Likevel benektes de faktiske forholdene hardnakket og på autopilot – i tillegg til at de nevnte talspersonene gjør alt hva de kan for å skremme norske ledende politikere fra å handle etter fornuft og hjerte.
Hvorfor stiller ikke media de overnevnte personene til veggs?
Og hvem husker ikke hvordan Abid Raja fullstendig ubehøvlet gikk løs på Karita Bekkemellem 25.mai 2005 i Tabloid da Bekkemellem stilte spørsmål ved pakistanernes inngifte? Hvilken politiker våger å gå i Bekkemellems fotspor etter dagens oppslag i Aftenposten?
Ethvert barn født med sykdom har selvsagt rett på all hjelp det og foreldrene kan få. Det handler om vårt samfunns fundament; likeverd og humanisme. Men, og det er et stort men, det påhviler det norskpakistanske miljøet generelt, og deres (selv-) oppnevnte talspersoner spesielt, et enormt ansvar for den tragiske situasjonen. I alle debattene som har gått i årenes løp om inngifte, har endog norskpakistanske leger stått hardnakket på ”kravet om frihet til å gifte seg med den man vil”. Debatten har vært falsk, den har vært meningsløs, den har aldri fra pakistansk lederhold vært i nærheten av empati med ofrene for den umenneskelige og bakstreverske mentaliteten som ligger til grunn for den motbydelige tradisjonen som inngifte er, der unge tvinges til ektesengen med nær slekt.
I Storbritannia er 30 prosent av barna som fødes med misdannelser britiskpakistanske, mens samme gruppe utgjør tre prosent av samtlige fødsler årlig. Hva er tallet for Norge? Vil ikke Helseministeren har klarhet i situasjonen? Skal ikke Helse-Norge planlegge ressursene for fremtiden?
Vi burde få en ærlig konsekvensanalyse av innvandringen fra Pakistan i stort: hva har det kostet hvis vi ser på inngifte og misdannelser, resursbruk i politi og rettsvesenet, i skolen (mangel på norskkunnskap), tolketjeneste, belastning på trygdevesenet, med mer. Min hypotese er at tallenes tale er så ubehagelig at en gang ikke Siv Jensen vil kreve sannheten på bordet. Men: burde det ikke være naturlig å resonnere høyt slik: hvis alle folkegrupper i Norge fulgte i norskpakistanernes fotspor (jo, da unntak finnes – selvsagt), hva ville skjedd om la oss si 20 – 30 år? Norge hadde kollapset som velferdsstat og vi hadde fått et forlenget stammepreget Punjab lengst nord i Europa.
Ordene til Kristin Halvorsen under valgkampen til SV i nettopp Punjab i 2005 hører definitivt med i denne kommentaren: ”Takk for all den blod, svette og tårer dere har brukt for å bygge opp Norge.”
Det mest makabre er altså den politiske feigheten. Ikke minst på bekostning av et verdig liv som et friskt og sunt barn med et langt og rikt livsløp foran seg.
Her legen Wasim Zahids utspill om at et forbud mot inngifte ”er vannvittig” , og her legen Sheraz Yaqub som blant annet sammenlikner inngifte og røyking i svangerskapet , begge av norskpakistansk opprinnelse.
Les også artikkelen fra 8.august om konsekvensene inngifte har for intelligens, helse og samfunnsforhold