Ufrivillige ekteskap

Barnekteskap florerer i Sverige

Det anslås at omkring 70 000 unge med innvandrerbakgrunn i Sverige giftes bort mot sin vilje. I disse tallene finnes mange barneekteskap, først og fremst jentebarn i Sverige som giftes bort til en mann i utlandet. Yngste tilfellet som er avdekket er ei jente som ble giftet bort som 12-åring, året etter levde hun med ektemannen og fikk sitt første barn. Spesielt utbredt synes fenomenet å være i det ikke ukjente Rosengård.

Rita Karlsen, HRS

Sveriges innvandrings- og integreringspolitikk lider fortsatt under landets kulturrelativistiske tilnærming. I sin ”humanistiske” tradisjon er landets lover, regler og praksiser godt tilrettelagt for innvandring, særlig gjennom familiegjenforening, og integreringen følger i samme tradisjon. Det er for eksempel bare noen får år siden, 2005 om jeg husker riktig, at svenskene satte foten ned for barneekteskap. Inntil da godtok Sverige at svensker giftet seg med barn, hvis slike ekteskap var tillatt i det landet ektefellen ble hentet fra. Hovedgrunnen til at Sverige ble ”tvunget” til å endre sin lovgivning på dette punktet, er å finne i Fadime-drapet fra 2002. Det såkalte æresdrapet på Fadime, hun ble drept av sin egen far fordi hun var blitt for svensk, utløste en voldsom debatt og engasjement i Sverige om ”æresbegrepet”. For første gang ble det også virkelig reist krav til den svenske regneringen om å stoppe sin kulturrelativistiske tilnærming, blant annet knyttet til aksepten av ekteskap med eller mellom mindreårige. Sverige klarte derimot ikke å gjøre verken barneekteskap eller tvangsekteskap kriminelt.

For kort tid siden publiserte Ungdomsstyrelsen rapporten ”Gift mot sin vilja”. Her kom det frem at man antar at 70 000 unge svensker opplever at de ikke fritt kan velge hvem de vil gifte seg med, og at flere av tilfellene handler om barn. I trelleborgsallehanda.se kan vi lese at det fortsatt er svært vanskelig å forhindre at barn giftes bort. Sydsvenskan har avdekket at hvert år oppdager for eksempel skånske skoler minst 25 tilfeller av barn og ungdommer som giftes bort mot sin vilje. I tillegg regnes det med at mørketallene er store. På Rosengårdskolene har man gjennom årene vitnet at flere hundre barn er blitt giftet bort. Den yngste jenta man kjenner til, gikk bare i 5.klasse. I 6.klasse bodde hun sammen med sin ektemann, ble gravid og fødde sitt første barn. Praksisen er så vanlig at de andre elevene knapt reagerer.

Som i Norge, er ekteskapsalderen i Sverige 18 år, men landet er nokså lemfeldig med aldersgrensen. Det er mange faktorer som taler for dispensasjon fra regelen, graviditet for eksempel. Samtidig inngås mange av barnekteskapene i foreldrenes hjemland, typisk i skoleferier, og ekteskapet er slik sett ikke offisielt registrert i Sverige. Det man i slike tilfeller kan undre seg over, er hvordan den svenskboende ”hustruen” får sin ”ektemann” lovlig til Sverige.

– De vet att föräldrarna planerar att de ska giftas bort under sommaren. Vissa vill bara prata av sig. Andra vill få hjälp att stoppa det, sier Ingrid Hansson, kurator på Rosengårdsskolan i Malmö til Sydsvenskan.

Sydsvenskans undersøkelse avdekker videre at halvparten av de rapporterte tilfellene av bortgifte barn, kommer fra det ikke ukjente Rosengård i Malmö. Bare på Rosengårdsskolan – som er en grunnskole – blir personalet kjent med åtte til ti barneekteskap hvert år. De andre barna på skolen lar seg ikke overraske med at klassekamerater kan komme tilbake som nygift:

– Det är inget konstigt eller onormalt för våra elever. Många lever i kulturer där det är så här det går till när man gifter sig, sier Ingrid Hansson, som har jobbet i 16 år ved grunnskolen.

Det svenske samfunnet kan bidra med hjelp til dem som ikke vil giftes bort, men hjelpen er basert på at barnet/den unge bryter all kontakt med familien. Det er det nesten ingen som orker i lengden, ensomheten kan bli for stor og dessuten er det HRS’ erfaring at særlig savnet etter eventuelle småsøsken, som de samme gjerne har hatt et spesielt ansvar for, blir svært påtrengende. Flere får også dårlig samvittighet overfor sin mor, som i slike æreskulturer har et særskilt ansvar for døtrenes ære. Mange vender derfor hjem igjen, som ofte blir en kortvarig lykke, noe også Hansson har erfart:

– De placeras på ett boende i en månad kanske. Sedan kommer de hem, alla är glada, det blir en smekmånad. Sen blir det lika illa igen, sier Hansson.

Hansson forteller til Sydsvenskan at hun opp gjennom årene har sett over hundre barn som er blitt giftet bort, der de fleste av disse ønsker ikke å bli gift. Men når Hansson blir spurt om hvor mange barneekteskap hun har vært med å stoppe, utover de barna som må bryte med sin familie, funderer hun en stund, for deretter sukke og si:

– Ingen gång.

Hansson har derimot noen ganger klart å overtale familien til å utsette bryllupet.

– Så att barnen i alla fall får gå färdigt nian.

Slike utsettelser skal ifølge Hansson ha vært med hjelp av imamen Ali Ibrahim, som har vært ansatt på skolen som bindeledd mellom muslimske familier og skolen. Ibrahim, som var titulert som kultursekretær, gikk av med pensjon i september. Når han ikke lengre er på skolen, er det vanskeligere å få kontakt med mange av hjemmene, sier Hansson.

Det er i mine øyne forunderlig at skolen erfarer åtte til ti barneekteskap hvert år, dertil med en imams kjennskap, uten at de har vært i stand til å stoppe praksisen. Derimot er jeg slett ikke sikker på at den nevnte imam, Ali Ibrahim, har vært rette mann for jobben. Aftenposten omtalte denne imamen med rosende ord tidligere i år, der han ble titulert som ”tomten” (julenissen). Aftenpostens reportasje var som et tilsvar til at Siv Jensen (FrP) advarte mot snikislamisering og benyttet Malmø’s Rosengård som eksempel. Ibrahim og mange andre ristet på hodet av påstandene om sharialover og islamisme i Rosengård. Men gikk man Ibrahim nærmere etter i sømmene, er det flere ting som tyder på at han ikke akkurat er på kant med islamister, noe som kanskje også kan være med å forklare hvorfor barneekteskapene i Rosengård har fått fortsette. For det hjelper lite om en muslimsk representant kan være døråpner til muslimske hjem, hvis ikke møtet bidrar til annet enn å legitimere en uønsket praksis.

Svenske medier skal derimot ha ros for at de faktisk gjør forsøk på å avdekke praksisen med barneekteskap, noe norske medier ikke bryr seg nevneverdig om. Samtidig kan det være langt enklere å avdekke denne praksisen i Sverige da problemene er all sannsynlighet er blitt mye større enn i Norge, og derav også mer synlig. Men det foregår også i Norge, spørsmålet er hvor mange skjebner som tier – i ”dialogens navn”.