Politikk

Vi trenger ikke spørre hvorfor

At Norge er forandret etter 22/7 er forståelig, men alle endringene er derimot ikke like forståelig. For mens mediene ikke synes å få nok av terroristen Anders B. Breivik, forties andre ting. Er det slik det nye Norge skal bygges?

Rita Karlsen, HRS

Jeg vet ikke hvor mange ganger etter 22/7 jeg har hørt frasen: ”Tenk om det var en muslim…” Siste gang var på årbokseminaret for menneskerettigheter og Grunnloven, som ble avholdt i forrige uke. Vedkommende som uttalte dette hjertesukket var ingen hvem som helst, men professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Jan Fridthjof Bernt. Ingen rakk å kommentere utspillet, da ordstyrer Aslak Bonde raskt slo fast at dette var en debatt som ikke skulle tas nå.

Vi skjønner tegningen, hvilket jeg har kommentert før, men jeg lar meg fortsatt overraske over det som jeg oppfatter som manglende refleksjon over et slikt utspill. Det ligger implisitt at ”hvis-muslim” ville Norge mer eller mindre eksplodert i muslimhat, hvilket igjen bevises ved at muslimer i Oslo ble hetset tiden før terroristens identitet ble kjent.

Det er med respekt å melde med for enkelt. Muslimer i Norge har det stort sett som oss alle andre, verken mer eller mindre. Når de ikke har det ”greit”, henger det som regel sammen med at de selv tilkjennegir et budskap eller handlinger som møter motstand. For eksempel mener jeg at det er legitimt å kritisere tildekking av jenter og kvinner. Like legitimt er det å avvise religiøse symboler på politi og i domsstolene, ut over de symboler som staten representer. Man trenger heller ikke å like at fengslede muslimer tydeligvis kan begå kriminalitet, men som innsatt blir de fromme muslimer som krever halalmat. Men slik meningsmotstand er av mange blitt definert til islamofobi, hvilket i mine øyne bare er med på å skape konflikter. Og nettopp her kommer også ”hvis-muslim” tankegangen inn – for hva ville vært mer eller mindre legitimt ”hvis-muslim”? Ville vi ”forstått” at muslimer ble hetset? Ville vi ”forstått” handlingene?

Det jeg derimot er sikker på er at ”hvis-muslim” ville Fremskrittspartiet tjent på det, og de ville antakelig benyttet terroranslagene som et bevis for at deres kritiske holdning til dagens innvandrings- og integreringspolitikk er den riktige. På samme måte som andre partier, og ikke minst en del politikere og talspersoner med innvandrerbakgrunn, nå utnytter Breivik til fordel for eget syn. Det ene er ikke bedre enn det andre, men mediene er med på denne dansen. Derfor pekte da også et stort sett samlet media-Norge på FrP og gjorde dem som skruppelløse ansvarlige for Breiviks handlinger. På akkurat samme måte som media lar Islamsk Råd eller andre talsmenn for islam forklare hvorfor ikke alle muslimer kan ta ansvar for noen villskudd som misbruker islam til vold.

Det er ikke mange i dette landet som går rundt og tror at alle muslimer er potensielle terrorister. Det som derimot ikke hjelper, er at mange av terroranslagene i verden nettopp er signert islamister. Men selv et slikt faktum skal diskrediteres. Man trenger ikke spørre hvorfor, det vet vi: At islamister står bak svært mange terroranslag, er med på å mistenkeliggjøre alle muslimer. Dessuten er det vel et fåtall, om noen, av disse terroranslagene som kan tildeles ”en gal mann”. De er stort sett organisert, og jo mer ”vellykket” terroren er, jo flere islamistiske grupperinger står gjerne i køen for å ”ta på seg skyld” – som i deres verdensbilde er synonymt med det forskrudde æresbegrepet. Kanskje ikke ulikt den holdning Anders B. Breivik hadde i tiden etter 22/7, og for alt jeg vet: har enda.

Selvfølgelig er fredelige borgere, muslimer eller ikke, interessert i hvordan det kan ha seg at noen tror at man løse noe som helst med terror. Slik sett har muslimske organisasjoner i Norge hatt mer å svare på enn alle andre grupperinger, nettopp fordi mange islamister har bevist at de ikke skyr terror, en virksomhet som i fredstid har vært ukjent for Norge. Men så kom altså 22/7 – og ”takk for at det ikke var en muslim”. I skyggen av denne ondskapens dag skal vi nå bygge det nye Norge.

Mediene synes ikke å få nok av terroristen Anders B. Breivik, som visstnok også er beviset på det råtne i oss etniske nordmenn (ja, det er til og med blitt legalt å skrive etniske nordmenn i denne sammenheng). Derfor skal hver minste detalj som er mulig å offentliggjøre publiseres, helst med bilde av denne hvite, lyshårete mannen, slik at vi ikke glemmer at han ”er en av våre egne”. Siste skudd på stammen så langt er at medier står i kø for å få intervjuet Breivik. Beveggrunnen synes å ligge tett opp til at sannheten må frem, uansett hvor vond den måtte være. For ondskapen bodde midt i blant oss. Det som vi i vår fortreffelighet ikke trodde var mulig. I denne sammenheng er det høstet en fryktinngytende spire; nemlig at tanker kan bli handlinger. Eller mer direkte: Tenker du noe negativt om islam, er du en potensiell terrorist. At dette er akkurat like tåpelig som at alle muslimer er potensielle terrorister, er det visst ikke mange som ofrer en tanke.

Det er også påtakelig hvordan media og andre fastslår at Breivik er en høyreekstrem terrorist, og skulle man forholde seg til Norge via norske medier må en tro at høyreekstremismen har hatt en enorm vekst. At politiets sikkerhetstjeneste fastholder at islamistisk terrorisme fortsatt er den farligste, skal vi visstnok ikke tro for mye på. Her er det ”andre”, gjerne de som jeg definerer som ansatt i godhetsindustrien, som vet bedre.

Men samtidig med mediers altoppslukende interesse for ondskapen Breivik representer, skal innvandrere generelt og muslimer spesielt skånes mest mulig for ufordelaktige hendelser. Vi trenger ikke spørre hvorfor: det nye Norge tjener ikke på generaliseringer. Altså det motsatt av dekningen av Breivik. Bare la oss to saker som burde vært av spesiell betydning siste tid:

Den danske tegneren Kurt Westergaard måtte nylig forlate Norge etter at politiet skal ha avdekket et planlagt terroranslag. Westergaard skal ha blitt bedt om å si at det var hjerteproblemer som fikk han til å forlate Norge i all hast. Når så sannheten kommer for dagen, er den halvveis: Dagbladet meldte at Westergaard ”skulle drepes med sprengstoff” og at dette skulle skje mens han var på arrangementet i Litteraturhuset i Oslo, organisert av ”en kjent kriminell med norsk statsborgerskap”. Hvem denne ”fryktede kriminelle mannen” er, får vi derimot ikke vite. Likevel går Dagbladet et skritt lengre enn andre medier, da førstnevnte navngir hvem som er vedkommendes advokat noe eksempelvis Aftenposten unngår. At det er John C. Elden får nok de fleste av oss til å anta at vi snakker om Arfan Bhatti. Vi får også vite at mannen har islamistiske koblinger:

Mannen PST fryktet skulle bruke sitt kriminelle nettverk til å drepe Kurt Westergaard, er tidligere knyttet opp mot det PST mener er et miljø hvor organiserte kriminelle har nær kontakt med islamske ekstremister.

Utover at Westergaard selv synes det er ”uhyggelig” at han skulle drepes, som han sier i et intervju i TV2, synes mediene ikke spesielt opptatt av saken. Vi trenger ikke spørre hvorfor: Fokus på islamistisk terrorisme kan virke stigmatiserende på muslimene.

En annen sak er det raskt økende antallet overfallsvoldtekter i Norge. Ingen burde la seg overraske, da dette over tid har vært en kjent og økende problematikk i Sverige, og det er ingenting som tilsier at vi vil ha en annen utvikling i Norge. I Sverige omtales disse voldtektene som ”utenomhus-voldtekter”, og ikke minst har det vært en betydelig økning i overfallsvoldtekter utført av gjenger og der ofrene er barn. I dagens VG Nett sier Hanne Kristin Rohde, sjef ved volds- og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt, at de er bekymret over økningen i antall overfallsvoldtekter og at flere av voldtektene har flere enn en gjerningsperson. Deretter får vi høre at oppklaringsproblemene knytter seg til manglende DNA, men vi får ikke høre et ord om hvilke gjerningsmenn vi snakker om. Vi trenger ikke spørre hvorfor: At alle overfallsvoldtektene de siste tre årene har hatt ikke-vestlig gjerningsmann kan fremstå som stigmatiserende.

Men det spørs om en slik tilnærming vil føre til mye annet enn at en spiller overrasket og bekymret utad, mens man innad vet hvor skoen trykker. En får bare ikke lov til å si det i det nye Norge. Mon tro om alt blir meget bedre nå?