Politikk

Journalister burde kunne like mye om religion som de kan om politikk, sier teolog Trygve E. Wyller. Han mener politikk og religion alltid har vært blandet sammen, faktisk mye mer enn vi tror. Ifølge Wyller må enhver som ønsker samfunnsendring, kjenne til religions betydning for samfunnet. Ikke minst trenger vi kristendommens historie i det norske samfunnet i møtet med islam.

Når kvinner i patriarkalske miljø tar sakene i egne hender, blir det vei i vellinga – til fortvilelse for forsmådde ektemenn. En kenyansk mann er så rystet over å ha blitt avvist av sin egen kone i ektesengen at han saksøker arrangørene av den politisk motiverte sex-streiken. Han hevder den en ukes lange streiken forvoldte han så mye plager, at han har krav på en klekkelig erstatning. Kvinneorganisasjonene gleder seg til å sette ansikt på en mann som ikke vil avstå fra sex en uke for å redde landet sitt.

Ikke noe annet politisk parti har sviktet mer hva gjelder innvandrerkvinners kår i dette landet, enn SV. Men nå foreslår SVs Akhtar Chaudhry at innvandrere som ikke tar i bruk retten til norskopplæring, bør risikere å miste oppholdstillatelsen. Han sier han er særlig opptatt av innvandrerkvinnene. Ja, han er i alle fall ikke opptatt av barna – for de kan sendes ut i stor stil, uten at SV vil gå i bresjen for dem.

Indiske studenter har oppdaget Adolf Hitlers bok ”Mein Kampf”, og bokhandlere melder om stadig økt interesse. En bokhandler i New Dehli har alene solgt 10 000 eksemplarer de siste månedene.

Stadig flere land i Vest-Europa har fremvekst av høyredominerte politiske partier, noen mer høyredominerte enn andre. Hvordan i all verden kan velgere finne på å gi sin støtte til slike partier? Sentrums- og venstreorienterte politiske partier, ikke minst de som er sosialdemokratisk fundert, og som i årevis har hatt makten, fortviler, sammen med et stort sett samlet pressekorps. Aps Martin Kolberg er et godt eksempel; han har viet siste del av sitt politiske liv til å ta livet av Fremskrittspartiet – i hans øyne egoistene som ikke vil andre enn de rike og majoritetsbefolkningen vel. USA har beundret Vest-Europas evne til å etablere velfungerende velferdsstater og fellesskaper, og har selv tatt politiske skritt i denne retning ved presidentvalget av Barack Obama. Likevel går stadig flere velgere, også i Norge, mot høyre. Ap og Frp er omtrent like store på meningsmålingene, og begge er et hestehode foran alle andre. Er velgerne blitt aldeles gale? Har de glemt sin historie? Nå ja, synes det å lyde fra den amerikanskfødte forfatteren Bruce Bawer. Ved en aldri så liten rundreise, synliggjør han hvorfor Vest-Europas velgere gjør som de gjør, og han peker på spesielt to faktorer: innvandring og økonomi - og sammenhengen mellom dem.

Aps partisekretær Martin Kolberg fikk kjeft av flere da han sa det som de samme tydeligvis mente var helt opplagt, nemlig at radikal islam skal bekjempes. Men Kolberg har tydeligvis fått vann på mølla, kanskje noe påvirket av FrPs stadige gode meningsmålinger, og varsler at Ap vil gå til «uforsonlig politisk kamp» mot de som misbruker religion til å fremme ekstremisme.

Høyre raser nedover på den ene meningsmålingen etter den andre, nå sist i helgen med et bunnivå så langt på 11,5 prosent. Etter siste tids verdidebatter knyttet til islam, og dermed også innvandring og integrering, er Høyres sviktende oppslutning ingen vanskelig nøtt å knekke. Høyre fremstår som tannløs, holdningløs, slapp og ignorant i forhold til innvandringens konsekvenser, og med grell mangel på solidaritet med ofrene for æreskultur og islam. Et eklatant eksempel på påstanden er et ferskt intervju hos Minerva.as med innvandringspolitisk talsperson Bent Høie. For Høie er eksempelvis gettoer helt ok - uten at han gjør et eneste forsøk på å problematisere hvilke konsekvenser gettoer har for kvinner og barns menneskerettigheter. Høyre bør ta et radikalt oppgjør med sitt menneskesyn og reise verdidebatten internt. Et parti som løfter individualismens fane høyt med den ene hånden, og multikulturens fane vel så høyt med den andre hånden, er og forblir en ”schizofren røre”.

Etter flere dagers debatt i kjølvannet av Martin Kolbergs uttalelser om bekjempelse av ”radikal islam”, har verken Kolberg, sentrale i Ap, eller aktører i media, maktet å definere hva såkalt ”radikal islam” innebærer. Norge er med andre ord på et prepubertalt stadium i den oppseilende verdidebatten. Kolberg klarer endog kun å eksemplifisere begrepet ”radikal islam” med kjønnslemlestelse og hijab, eksempler som må kunne sies å være et godt stykke ute på siden av selve kjernen, samtidig som både kjønnslemlestelse og hijab kan knyttes til politisert islam. Kari Vogt klarer imidlertid å skape enda mer kaos i debatten, med å ensidig knytte ”radikal islam” til voldelige ekstremister, en marginal gruppe i Norge og Europa som overhodet ikke utgjør den største trusselen mot demokratiet vårt. Vår tids største ideologiske utfordring er islamismen, først og fremst i sin misjonerende form ispedd fryktkultur, konformisme, og gisseltaking av den frie tanken.

Nylig fortalte Ap’s partisekretær at Ap skal stå først i rekken for å bekjempe radikal islam, noe statsminister Jens Stoltenberg (Ap) i går, på sin 50-årsdag, bekreftet. Men så var avtroppende stortingspresident Torbjørn Jagland (Ap) på en religionsdebatt i går kveld, og der deklarerte han at det ikke finnes radikal islam i Norge. Ergo er det ikke noe å bekjempe. Interessant er det jo også at både de som skal bekjempe radikal islam, og de som mener den ikke finnes, bruker Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som sannhetsvitne.

I dag er det en tenniskamp i Davis Cup i Malmø. Det er en landskamp mellom Sverige og Israel, som foregår uten publikum, men med et enormt politioppbud. Malmøs lokalpolitikere, med kommunalråden i spissen, har tatt den skandløse beslutningen om å utestenge publikum. Til det er det en særdeles treffende kommentar, og den kommer i dag fra den danske avisen Jyllands-Postens leder: Fy fan.

USA har skiftet taktikk i forhold til FNs menneskerettighetsråd sin omstridte rasismekonferanse i Genève i april, også kalt Durban II – konferansen. De har nå bestemt seg for at de vil være med å planlegge konferansen, men de har enda ikke bestemt seg for om de vil boikotte selve konferansen.

Bakromsvedtak, folkevalgte som ikke gis rett til å ytre seg, partidisiplin som drapsvåpen, politiske tilgodelapper og innsidehandel. Dette er noen av momentene som Inge Lønning (H) påpeker som del av ”de siste dagers elleville farse” rundt forslaget om en ny blasfemiparagraf. Men hva mener Lønning om å endre uniformsreglementet for politiet for å åpne opp for hijab?

Den danske regjeringen har kommet med en ny handlingsplan som skal forebygge ekstremisme og islamisme. Ett av tiltakene handler om dialog med islamister. Før jul skapte dette tiltaket krangel internt i regjeringen, da særlig mellom to av statsrådene: integreringsminister og dialogtro Rønn Hornbeck og velferdsminister og dialogskeptiker Jespersen. Nå er dialogen vedtatt. Samtidig er det avdekket at politiets dialog med terrormistenkte islamister innebærer at politiet oppfordrer vedkommende til å emigrere til et annet land. Hvis så skjer, utelater politiet å informere mottakslandet om vedkommendes terrormistanke. Og som om ikke det var nok: en annonsert konferanse mot islamisme og for ytringsfrihet skaper hodebry for regjeringen, for her vil en gjerne holde islamikritikere unna.

Tsjekkias inntreden som formannsland i EU kan kanskje være et lykketreff for Danmark. I alle fall sier den tsjekkiske innenriksministeren Ivan Langer at han støtter Danmark kamp i å få omgjort direktivet som gir uheldige ringvirkninger. Politiken mener derimot at regjeringens stramme utlendingspolitikk virker, da i betydningen at kun et fåtall gjør bruk av EU-reglene for å få opphold i Danmark. Det sier integreringsminister Røhn Hornbeck (V) seg enig i, hvilket kan være politisk taktikkeri.

Nei, nei og atter nei. Slik lyder den kontante avvisningen fra EU-kommisjonen til den danske regjeringens krav om å endre på EU-direktivet som underkjenner medlemslandenes rett til å drive en selvstendig innvandringspolitikk. Det heter heller arrogant fra den ansvarlige EU-kommissæren: ”Lenge leve direktivet!”, ja for ingen konger eller dronninger har jo lenger ett ord med i laget.

”I dag fyller FNs Verdenserklæring for menneskerettigheter 60 år. Det bør være en gledens dag, men mange er urolige for jubilantens fremtid.” Slik åpner vår utenriksminister Jonas Gahr Støre sin ”tale” til jubilanten, som han omtaler som ”radikal og modig”. Som Støre mener jeg det er mange gode grunner til å feire jubilanten, men derimot bør vertskapet irettesettes for å ha overtatt festen på egne premisser.

Den avtroppende stortingspresidenten Torbjørn Jagland er styrket i troen som påtroppende generalsekretær i Europarådet etter sin sjarmtur i Strasbourg og Luxemburg. Her har han blant annet møtt statsminister Jean-Claude Juncker, som er opphavet til Juncker-kriteriene som en generalsekretær må oppfylle – for eksempel det å ha erfaring som statsminister. Ideen med Jincker-kriteriene skal være et ledd i å gi Europarådets arbeid ”mer tyngde og synlighet”. Underlig at ingen snakker om resultater.

Mens norske politikere kjemper for å få regjeringen til å innse betydningen av direktiv 2004/38/EF, så kjemper den danske regjeringen videre med EU for å få endret direktivet. Det er en langsom prosess, men så langt tyder ikke noe på at de har tenkt å gi seg. Tvert om prøver de nå å få flere land med seg. Her kunne jo Norge kjenne sin besøkelsestid?

Danmark har prøvd så godt de kan å demme opp om de uheldige nasjonale bivirkninger som den såkalte Metock-dommen vil ha på implementeringen av direktiv 2004/38/EF. De har blant annet prøvd å få i havn en avtale med EU, men Kommisjonen snur ryggen til. Den slår heller fast at det på nåværende tidspunkt ikke er nødvendig å foreslå endringer av direktivet. Det har reist krav om at den danske regjeringen samarbeider med andre land - og setter Kommisjonen på plass.

I går kunne vil lese i VG at Per-Willy Amundsen (FrP) trekker seg som saksordfører i Stortinget på EU-direktiv nr. 38. I seg selv er dette en oppsiktsvekkende nyhet, da direktivet allerede er forsinket. Avisoppslaget blåser opp at Amundsen trekker seg fordi han frykter at direktivet vil skape ”innvandrings-boom”. Det viser i alle fall at VGs journalist skjønner lite eller ingenting av det problematiske med direktivet, eventuelt ikke vil forstå. For én ting er nå om direktiv nr. 38 vil skape masseinnvandring til Norge, én helt annen ting, og som virkelig burde skape reaksjoner, er at direktivet fratar Norge muligheten til å drive en selvstandig innvandringspolitikk. Man kan spørre seg; er våre nasjonale politikere totalt uinteressert i å lede dette landet?

Venstremannen Abid Raja, er fryktelig opprørt. Noen innsatte i Trondheim har fått i seg svinekjøtt. ”Særdeles krenkende”, ”overgrep”, ”meget sterk integritetskrenkelse”, mener Raja. Men Raja har jo alltid en smart løsning på en katastrofe som dette; innfør halalmat til alle innsatte, nordmenn som muslimer. Og hva er begrunnelsen? ”Nordmenn har ingen problemer med å spise halal-kjøtt,” er svaret. Plutselig var muslimer ikke nordmenn lenger. Og hvor har han det fra at såkalte nordmenn synes det er greit at dyr slaktes med metoder som er pinefull, og dertil velsignes etter oppskrift beordret av Islamsk Råd Norge – som velsigner ”slakt” av homofile i Iran?

Nå bryter det ut en offentlig krangel mellom to profilerte statsråder i Danmark: På den ene siden står den allerede skadeskutte integreringsministeren Birthe Rønn Hornbeck (V) og på den andre siden står den vel bevandrede, på flere måter, velferdsministeren Karen Jespersen (V). Stridens kjerne er islam, eller rettere sagt en handlingsplan om hvordan Danmark skal forebygge ekstremisme og islamisme.

En guide fra EU viser hvilke fantastiske rettigheter en innvandrer har i ethvert land som er medlem av EU, eller EØS land som har anerkjent direktiv 2004/38/EC, et direktiv som regulerer de fire friheter, hvis innvandreren kommer til landet via EU-reglene. De nasjonale reglene kan da like godt kastes i søpla, for de er ikke engang verdt papiret de er skrevet på. Her kan du også lese alt om den såkalte Metock-saken, som raserer så vel dansk som norsk innvandringspolitikk.

I kronikk i VG i dag, viser HRS hvordan en rekke kjennelser i EUs domstol kan stoppe FrP i å legge om innvandringsskuta hvis de kommer i maktposisjon: ”FrP kan våkne opp til en solid blåmandag når startskuddet for valgkampen fyres av. Knapt noe tema gir FrP flere stemmer enn en ny og mer kontrollert innvandring. En rekke kjennelser i EU kan undergrave FrP sin mulighet for å realisere en ny politikk.”