Politikk

Dagbladets Marte Michelet er i farta igjen. Nå med seg selv som eksempel. Utfallet kommer etter debatt om innvadringens økonomiske konsekvenser. Hun er gravid og faren er fra Iran. Nå skal hun ”føde en sånn en, en innvandrerunge”, skriver hun. Nei, det skal hun ikke. Hennes ufødte datter er verken første- eller andregenerasjons innvandrer. Derfor vil barnet gå inn i statistikken over norske.

Trine Skei Grande + AUF = sant. Begge parter har et verdensbilde som deles av islamister: kritikk av islam er rasisme. Å påpeke faktiske kritikkverdige forhold ved integreringen, er visstnok også rasisme. FrPs Christian Tybring-Gjedde er nå anmeldt av AUF for, ja, nettopp rasisme. Slik får AUF sitt one minute of fame, mens i dag slår Christian Tybring-Gjedde tilbake mot Skei Grandes ”historiske kronikk” i Aftenposten.

”Jeg er svært bekymret for fremtiden og mest redd er jeg selvfølgelig for hvilket Norge mine barn og barnebarn vil arve. Innimellom har jeg ikke blund på øynene i det hele tatt gjennom natten. Jeg ligger og tenker på fremtiden. Jeg tenker på hvorfor politikere, journalister og universitetsfolk svikter oss vanlige nordmenn. Jeg vet de gjør det, men jeg blir ganske enkelt ikke ferdig med spørsmålet HVORFOR de gjør det.” Dette skriver en mor til Christian Tybring-Gjedde i kjølvannet av Tybring-Gjeddes histoiske tale på FrPs landsmøte.

”Jeg frykter at hvis vi ikke gjør noe drastisk, så ender vi bare med å kunne glede oss over at kvinnene i landet vårt ikke blir steinet – ennå.” Dette skriver Britta Mogensen i kjølvannet av at Danmarks integreringsminister lanserer en påvirkningskampanje for å få bukt med tvangsekteskap og kvinneundertrykking blant ny-dansker. Forslaget skaper ramskrik blant den fastlåste eliten, som har blokkert mulighetene for reell bekjempelse av nettopp vår tids verste kvinneundertrykking.

I Sverige er terskelen for å kritisere dansk og finsk innvandrings- og integreringspolitikk lav, men om Norge runger den svenske tystnad. Lederskribent i SvD spør hvorfor, og antyder at det handler om at Norge er styrt av sosialdemokrater. For sosialdemokratenes motiver kan vanskelig utfordres i svensk kontekst.

Arbeidsminister Hanna Bjurstrøm mener FrPs Per-Willy Amundsen er ”respektløs” når han påpeker at arbeidsdeltakelsen er lavest blant folk fra den islamske kulturkretsen. Men dette er et faktum som Ap har erkjent i flere år, noe som kan dokumenteres. Det skal jeg gjøre her og nå.

Christian Tybring-Gjedde, leder av Oslo FrP og stortingspolitiker, er oppriktig bekymret over Oslos utvikling verdimessig grunnet islam økende makt. Dette ga han med fynd uttrykk for på FrPs landsmøte i helgen. Jonas Gahr Støre svarer med mer enn å antyde nazisme og rasetenkning. Hva skal Støre si når HRS i morgen avdekker ekstremisme hos Islam Net.

Danmark skal gjeninnføre grensekontroll. Det er ikke snakk om passkontroll, men muligheter for å kunne ta stikkprøver av personer og kjøretøy som tollerne finner mistenkelige. Den inngåtte avtalen mellom regjeringen og to andre partier vekker debatt, en debatt som demonstrerer hvorfor EU møter så stor folkelig skepsis, skriver Ralf Pittelkow.

Vi liker å se opp til Danmark som landet som tar debatten om islam og innvandring. Bildet er nok ikke så pent som kanskje det HRS har gitt uttrykk for i årenes løp. Våre venner i Danmark sliter i oppoverbakke, særlig når islam settes under lupen. Dette ble bekreftet på helgens internasjonale konferanse om kvinner i islam i regi av Trykkefrihedsselskabet. Til tross for den internasjonale kanonen, Wafa Sultans deltakelse, fant ikke en eneste dansk journalist fra etablerte medier veien til konferansen. Man skal vitterlig være seig og med en god porsjon letthet og utholdenhet for å holde ut i dette feltet.

I går røk Stella ut av Melodi Grand Prix med sin Haba-haba, som i medier i dag betegnes som Hadet-hadet. I går røk også sjansen for regjeringen til å legitimere en omlegging av innvandrings- og integreringspolitikken. Derimot kan vi vinke hadet-hadet til dagens velferdsmodell. For Brochmann-utvalget har gitt regjeringen legitimitet til å sette strengere krav til ulike trygder og stønader og til å intensivere kontrollene.

Kjell Magne Bondevik, nå leder av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, analyserte utviklingen i den muslimske verden i går i kjølvannet av drapet på Osama bin Laden og revolusjonene i den arabiske verden. Bondevik veltet hovedansvaret for en demokratisk og fredelig utvikling i den arabiske verden og i Pakistan og Afghanistan over på vesten, samtidig som han lovpriste Det muslimske brorskapet i Egypt som en viktig politisk kraft og dialogpartner. Seansen ble avsluttet med disse ordene: ”vi (kan) gi håp til de mange moderate muslimer som jeg tror faktisk fortsatt er i flertall.” Hva Bondevik mener er moderat, kunne vært interessant å få avklart. Man får definitivt inntrykk av at mannen lever i en dialogboble og der faktiske forhold er uvesentlige.

Det er ulovlig å drepe andre lands ledere, og vi har hatt en 400 år gammel sedvanerett om at stater ikke myrder andre staters ledere. Grunnene er lettfattelige. Å drepe ledere kan også svake stater makte, mens krig favoriserer de mektige – det vil si Vesten. Det er ikke i Norges interesse å være med i et kappløp mot den moralske avgrunnen. Dette skriver Asle Toje, som også forklarer hvorfor det er forskjell på en terroristleder som Osama Bin Laden og en statsleder som Muhamar Gaddafi.

I morgen arrangeres det seminar på Litteraturhuset i Oslo om norsk og internasjonal bistand og mediedekningen. Denne gangen er det forskerne som stiller spørsmålene, og journalistene som må svare for seg. Asle Toje er arrangør av det åpne heldagsseminaret.

29.04.11: Ingen land i den muslimske verden har vært så på vakt mot sløret som Tunis. Allerede samme år som Tunis frigjorde seg fra koloniherren Frankrike i 1956, ble det innført slørforbud for ansatte i offentlige stillinger og ved utdannelsesinstitusjoner. Kvinner fikk lik rett til skilsmisse som mannen, polygami ble forbudt og ekteskapsalderen for kvinner ble satt til 17 år. Kvinnene kan nå tape rettighetene som den avsatte diktatoren Zine al-Abidine Ben Ali garanterte dem. Islams makt truer i kulissene nå. Sløret er på fremmarsj.

EU står overfor en lakmustest i det både Frankrikes president Sarkozy og Italias regjeringssjef Berlusconi har krevd reformer av Schengen-avtalen. For spesielt Frankrike bruker å få det som de vil i EU, men EU står overfor et dilemma. Åpner de for reformer av avtalen kan det bidra til endringer som gjeninnfører grensekontroller for personer. Dette bryter så fundamentalt med hele ideen med Schengen-avtalen, at spørsmålet er om hele avtalen står for fall. Sarkozys krav har også gitt vann på mølla til Dansk Folkeparti, og nå henger jammen et samlet nordisk politikorps seg på.

Om fem dager åpner rettssaken mot Lars Hedegaard, som er tiltalt for hate speech mot muslimer. Samme dag lanserer Hedegaard boken ”Muhammeds piker: Vold, drap og voldtekt i Islams hus.” I dag kan vi publisere bokens forord med en innledende kommentar av Sappho.dk sin sjefsredaktør Katrine Winkel Holm.

Den 26. april stilles Lars Hedegaard nok enn gang for retten, tiltalt for hate speach. Det handler om seksuelle overgrep mot muslimske jenter og kvinner, der Hedegaard påstår overgrep er utbredt. Samme dag lanseres Hedeegards bok ”Muhammeds piger”. Tittelen taler for seg. Dette kan bli en heftig debattbok. I samme forbindelse inviterer Trykkefrihedsselskabet til konferanse der Wafa Sultan og Hege Storhaug skal forelese om kvinneundertrykkelse i islam.

Det foregår en splittende debatt i Frankrike om islams plass i samfunnet, det vil si islams økende press på landets sekulære verdigrunnlag. Debatten blir ikke mindre splittende av at Frankrikes innenriksminister i går uttalte at andelen muslimer i landet ”er et problem”. Uttalelsen falt under en lenge planlagt debatt i regjeringspartiet UMP. Innenriksministeren sa også at folk ofte ikke føler seg hjemme lenger grunnet ”ukontrollert innvandring”.

Å peke på kulturforskjeller som årsak til integreringsproblemer, eller for den saks skyld mangel på forutsetning for demokratibygging i Midtøsten, anses som politisk ukorrekt. Denne debatten er likevel brennaktuell og må tas, skriver Ralf Pittelkow.

”Det er paranoid. Det er ubehagelig. Det er uanstendig. Glem alt om at man har rett til å utrykke meningen sin fritt. Tro meg. Jeg forsøkte.” Slik reagerte en svensk journalist på debatt i Danmark om Mikael Jalvings bok om Sverige, ”Tavshedens rige”. Kultur- og litteraturforsker Kasper Støvring tar den moralske bedreviteren på kornet: Det svenske folkhemmet har blitt til et spøkelseshus der det fortrengte vender tilbake.

De muslimske opprørerne i Libya har definert tydelig hvem som er fienden. Likeledes vet de godt hva de sloss for: en ikke-sekulær stat basert på den islamske grunnlæren, sharia. Vestens forståelse av hvem opprørerne er ideologisk, synes høyst uklart. Var det riktig av Vesten å gå til militære aksjoner i Libya, aksjoner som kan løfte frem islamistiske krefter til maktens tinde?

Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), som står på FNs liste over terrororganisasjoner har ledet an i kampene mot Gaddafiregimet og kjemper for et islamistisk kalifat i Libya. LIFG anses å være en underavdeling av al-Qaida. Al-Qaida skal være godt fornøyd med utviklingen i Libya og andre steder i Midtøsten. Dette komme frem i al-Qaidas magasin Inspire i en artikkel signert terroristen Anwar al-Awlaki, som står på USAs dødsliste. Var Vestens dømmekraft god nok da det ble vedtatt militær intervensjon?

Vesten grep ikke inn i Libya for å velte Gadaffi, men for å beskytte sivilbefolkningen. Noe annet kan ikke de vestlige land og Nato si, hvis de skal holde seg innenfor FN-mandatets resolusjon fra 1973. Samtidig er det ingen tvil om at målet er å få fjernet Gadaffi. Men hvor langt skal Vesten gå for å få fjernet Gaddafi hvis han klamrer seg til makten? Til regulær krig med bakkestyrker? Da vil man bryte FN-mandatet, og man vil risikere å helle bensin på de antivestlige følelser i de arabiske lande, skriver politisk kommentator Ralf Pittelkow.

I de siste ukene har det dukket opp en mengde Facebooksider som oppfordrer millioner av palestinske flyktninger om å vende hjem og ta tilbake sine hjem i Israel 15. mai 2011. Planen omtales som «The 2011 March of Return», «The Palestinian Refugees revolution», «The Advance of the Millions» og til og med «The Third Palestinian Intifada»