Forskjellsbehandling og diskriminering

Ifølge EUs Agentur for Fundamentale Rettigheter (FRA) avslører en ny rapport sjokkerende bevis om minoriteters diskriminering i EU-landene. Undersøkelsen baserer seg på intervjuer av ulike innvandrere i samtlige EU-land. Verst er diskrimineringen på arbeidsplassen og i utdanning, men også innenfor en rekke andre områder, ikke minst fra politiet. Samtidig er det nesten ingen som har meldt fra om diskrimineringen. FRA mener at innvandrere ikke kjenner godt nok til sine rettigheter.

En ny undersøkelse i Danmark avdekker at fordommer mot jøder lever i beste velgående, og at slike fordommer ikke bare trives i ytterliggående grupper. 66 prosent av innvandrerne og 18 prosent av etniske danske tilkjennegir at man ”ikke kan være forsiktig nok” i forhold til danske jøder.

En fersk undersøkelse avdekker at dobbelt så mange innvandrere som nordmenn føler seg mobbet på jobben. Skyldes det hudfarge eller opprinnelse er det rasisme, sier forskeren bak undersøkelsen.

Robert Redeker er en fremtredende fransk forfatter og filosof, som mot sin vilje har blitt internasjonalt kjent etter at han måtte gå under jorden grunnet drapstrusler fra islamistisk hold. Redeker har heldigvis ikke lagt bort pennen i frykt. I denne artikkelen, som med Redekers tillatelse er oversatt fra fransk av Bruce Bawer for publisering hos HRS, tar Redeker utgangspunkt i det groteske drapet av Ilan Halimi og den utbredte antisemittismen – eller ”den nye jødefobien” – som er å finne på grasrota i muslimske forsteder i Frankrike

Lederen for Det tyrkiske samfunnet i Tyskland (TGD) etterlyser mer toleranse og foreslår at alle tyske skolebarn skal få ferie under islamske høytider.

Igjen rapporterer media om at homofile på Grønland i Oslo trues av personer med muslimsk bakgrunn. Eksperten som uttaler seg om utviklingen, Thomas Hylland Eriksen, sier rett ut at det er ”et åpent spørsmål hva som skjer med homofiles rettigheter i ’det nye Norge’ ”. Ja, vi er mange som har advart mot det multikulturelle eksperimentets eksplosive sider, og vi er like mange som har blitt latterliggjort for våre advarsler i menneskerettighetenes navn av samme Hylland Eriksen.

I Sverige blir diskrimineringsombudet beskyldt for å benytte sin rolle til å etablere en ny business. Businessen handler om at ombudet i økende omfang bidrar til at arbeidsgivere og skoler blir anmeldt for diskriminering. De ”diskriminerte” tildeles økonomisk oppreisning, typisk i et forlik. Dette er blitt en måte å tjene penger på, hevder den tidligere Medborgarnas flyktingombudsman. Han krever at i et rettssamfunn skal slike saker håndteres i rettsvesenet.

I dag må en 17-årig gutt forklare seg i retten hvordan det kunne ha seg at han helt umotivert overfalt iranskfødte Salemi (48). Det grove overfallet ble fulgt med nazihilsen og uttrykk som ”jævla pakkis”, ”jeg hater svartinger” og lignende. 17-åringen avviser at dette har noe med rasisme å gjøre. Da kan man jo spørre seg: Hva er rasisme da?

Jeg kan vel knapt tenke meg en politiker som ønsker å fremstå som mer dialogorientert enn SV-leder Kristin Halvorsen. Hun ploppet raskt frem i Ali Farah-saken, med pekefingeren mot rasismen. – Dette hadde aldri skjedd med en hvit mann, var hennes raske og bastante konklusjon. Nå er imidlertid ambulansesjåførene frikjent for rasistisk motivert handlinger. Men Halvorsen vil ikke si unnskyld.

Vi er vel alle en smule forutinntatt, det er det vel få som kan benekte. Særlig lar vi vel oss blende, eller kanskje motsatt, av utseende og atferd. Men av og til får vi oss en på kjeften. Som her.

De siste dagene har det vært rapportert om tre tenåringer av irakisk opprinnelse som ble forfulgt av opptil 50 biler i Bø i Telemark. Politiet endte med å gjemme de tre tenåringene fra de rasende ungdommene. I media ble historien raskt koblet til rasisme. En av de irakiske tenåringene fortalte, anonymt, på NRK Dagsrevyen 5. april at ungdommene ropte rasistiske utsagn. Politiet i Telemark var imidlertid mer tilbakeholden med å koble hendelsen til rasisme. Man kan spørre seg: Hvorfor har media denne trangen til å forklare slike hendelser som rasisme, heller enn å spørre de involverte hva som har skjedd? Den irakiske tenåringen på NRK fikk i alle fall ingen slike spørsmål.

Swat-dalens skjønnhet er i århundre lovprist i både dikt, noveller, bøker og sanger i Pakistan og internasjonalt. Swat har vært Pakistans indrefilet for turister. Swat har vært Pakistans ”Sveits”. Men det er ingen skjønnhet igjen i Swat. Det kommer nok heller ingen tursiter dit under vårblomstringen rundt de krystallklare innsjøene, omringet av storslåtte fjellrekker. Ondskapen har invadert Swat: Ei jente ligger på bakken. En mann holder henne nede, mens hans medsammensvorne slår henne med en kølle. Skrikene går gjennom marg og bein. Det er ingen menneskelighet igjen. Hva har skjedd med dette en gang fredelige buddhistiske området preget av humanisme og åndens og tankenes selvransakelse?

Antirasistisk Senter (ARS) arrangerer debattmøte neste måned. Problemstilingen som formuleres er oppsiktsvekkende lat intellektuelt og prinsipielt: Debatten skal handle om ”hvordan aksept for homofili og respekt for islam og kristendommen kan bli integrerte deler av det norske samfunnet”. Jan Arild Snoen har grepet fatt i ”respekt for intoleranse”, og gir ARS det glatte lag.

En ung kvinne i Italia ble utsatt for sterk mishandling av familien fordi de mente hun levde et liv i strid med familiens kultur, blant annet fordi hun hadde stevnemøte med en ikke-muslim. Saken endte i domstolen, og Høyesterett fastslo dommen fra lavere instanser om at familien handlet for kvinnes "eget beste". Dette er nok et eksempel på hvordan sharia siger inn i rettsapparatet i Europa, og slik institusjonaliserer undertrykking av muslimske jenter og kvinner.

Ambulansesjåførene i Sofienbergparken diskriminerte ikke på bakgrunn av etnisitet eller hudfarge, mener Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemda retter også sterk kritikk til likestillings- og diskrimineringsombudet Beate Gangås.

Så var den tiden av året kommet da Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) legger frem sin årlige rapport. Denne rapporten er om Norge, men er en blåkopi av de rapporter som kommer fra dette rådet, der alle har samme konklusjon: Rasismen øker. Det nye av året er kanskje at rasismen kobles til islam. Og på tradisjonelt vis gjengir media ukritisk rapportens påstander.

Schjenken er av Statens helsepersonellnemnd frikjent for rasisme. Det burde få mange i dette landet til å rødme av skam. Ikke mist media. Samtidig blir det spennende å se om saken får noen konsekvenser, for eksempel for Diskriminerings- og likestillingsombudet og en rekke statsråder, som raskt stemplet Schjenken offentlig for en rasist.

Dansken Jacob Holdt er en av de såkalte antirasister som mener at vi alle er rasister. Men den samme Holdt hadde neppe forventet at en av de som skulle bli hans argeste motstandere i Danmark er en innvandrer, en somalisk mann – som dertil er homofil.

I forrige uke fikk ambulansesjåfør Erik Schjenken dommen fra Oslo tingrett som forteller at han ikke gjorde noe straffbart da han forlot Ali Farah som ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo i august i fjor. Nå starter Schjenken en annen kamp: hele fire statsråder er klaget inn for Sivilombudsmannen for å ha stemplet han som rasist. Alle de fire statsrådene utnyttet Schjenken i sitt politiske spill i den såkalte ”kampen mot rasisme”. Samtlige lot rasismebegrepet, ordet som stempler djevlene, som Inger-Lise Lien fortreffelig har uttrykt det, henge løst, uten bevis for at det var slik det hang sammen. Men om Schjenken kan vente seg noen uforbeholden unnskyldning fra statsrådene, det er vel å betvile. En slik unnskyldning taler nemlig imot den politisk konstruerte virkeligheten.

Oslo Krisesenter mener sosialetaten i Oslo bryter sosialtjenesteloven ved å ikke tilby minoritetskvinner bistand som de har krav på. Det kan nok Oslo Krisesenter ha mye rett i, men det er også et spørsmål om dette er et ansvar som det offentlige hjelpeapparatet skal ta alene. Fortsatt driver Norge en innvandrings- og integreringspolitikk som tilsier at vi først lar de mest sårbare, typisk kvinner og barn, ”knuses” for deretter å plukke dem opp og ”sette dem sammen” igjen. Vi må nok ta flere grep, heller enn å tro at vi kan hjelpe alle.

NRK 2 Spekter viet en hel time i går til Elias (8) på Grønland i Oslo. Han mobbes av barna på skolen og i bakgården. Han fryses ut. Han er alene, han er trist. Elias forstår hvorfor han behandles så slett: Han er kristen, de andre barna er muslimer. Elias var krystallklar: Det handler ikke om hudfarge. Men de voksne rundt han vil aller helst ikke gå til kjernen. De snakker først og fremst om hvites rasisme, og innvandrere generelt. Barnet Elias er ærlig, de voksne uærlige.

I Sverige er det som før i tiden ble betegnet som uhøflig, nå blitt noe som betegnes som vanlig. Seansen som utspinner seg for åpen mikrofon, er under SVTs ”tidsriktige” program ”Halal-tv”. Programlederne, tre kvinner ”riktig” antrukket i hijab, nekter å håndhilse på programmets gjest, Carl Hamilton. Hamilton reagerer med irritasjon, mens de tre kvinnelige muslimske programlederne stuper rett ned i offerrollen. Prosjektlederen Gunnar Hofveberg er sjokkert over Hamilton, og sier de bare skulle gjøre ”et helt vanlig intervju”.

I grunn- og videregående skole i Storbritannia er det voksende bekymring for elever med ekstremistiske holdninger av ulike avskygninger. Nå setter myndighetene inn tiltak for å bekjempe ytterliggående meninger. Flere svært skremmende eksempler på ekstremisme kommer frem i material som nå distribueres til lærere.

Samboerparet Ali Farah og Mari Kohinoor Nordberg iscenesetter seg selv som beviset på rasisme i Norge. Etter at nedslåtte Farah ikke ble brakt til lege av ambulanse, synes det som om paret har sett det som sin livsoppgave å få ambulansesjåfør Erik Schjenken offentlig henrettet. Schjenkens utstrakte hånd til paret, der han innrømmer å ha begått en medisinsk feilvurdering, blir brutalt avvist. Brutalt fordi Schjenken er symbolet på kolonitiden, han er rasist i ”en større sammenheng”. Det hele begynner å ligne på lørdagens radioteater.