NRK gjorde et tappert forsøk på å ta opp en problemstilling som vil prege morgendagen mer og mer, konsekvensene av islams økende innflytelse i våre nærmiljø – den oppseilende verdikampen. Men det ble for vanskelig for kanalen og intervjuobjektene at ikke den gamle klassiske platen kunne settes på: Hvites rasisme mot svarte, ei heller den nye platen: diskriminering av muslimer og islamfrykt.
Først skulle vi med vestlig utseende ned på knærne. Forsker Berit Berg snakker om våre misforståelser og generaliseringer av ”de andre”, mens hun selv tillater seg å generalisere ”de andre” – dog i positiv forstand. ”Vi tenker i forenklede bilder.” ”Vi tenker i grupper.” Ja, vel, men hva med ”de”? Da generaliserer Berg: ”De aller fleste gjør en kjempejobb med å lære seg norsk.” Hverdagsrasismen som ”de” opplever hver dag, sier hun, er ”hovedproblemet”. Berg eksemplifiserer med piratdrosjesjåføren som ble drept i Trondheim. Drapet oppleves av somaliere som ”et angrep” på hele gruppen somaliere. Talspersonen og norsksomalieren Bashe Musse følger opp; somaliere ønsker å være en del av det norske samfunnet, få aksept og innpass, men de sliter fordi de stigmatiseres. Ingen tenker i retning av problemstillingen som Amal Aden viser i boken Se oss: At kanskje en del somaliere ikke vil være sammen med ”oss”, fordi ”vi” er umoralske, ”vi” er vantro. Det er det samme gamle mantraet: Hvit undertrykker svart.
Men det skulle bli verre. Etter Berg og Musses leksjon for det ”norske” folket, skulle pisken frem: Nå skulle ”vi” minnes om ”de tre grusomste eksemplene historisk av rasisme”: Først bilder av Ku Klux Klans gjenoppstandelse i 1915 i de amerikanske sørstatene. Dernest opptakten til Holocaust på 1930-tallet under Hitler, mens det hele avrundes med apartheidregimet i Sør-Afrika. Filosofen Arne Johan Vetlesen plasseres så i studio for å forklare oss hvilke psykologiske mekanismer som ligger til grunn for folkemord. Hvordan vi alle kan bli sadister og ”belønnet” for vold mot grupper. Skapes det en usikkerhet i samfunnet, skapt av dramatiske endringer, kriser av ulike slag, kan en leder få oss til å måtte velge side. ”Vi kan tenke oss en ny form for krise.” Vi kan bli økonomisk usikre, sier filosofen, og ”vi” tenker på finanskrisen.
”Det som skremmer oss når vi ser denne historiske gjennomgangen, det er at det skjer igjen. Vi lærer ikke av historien,” sier programleder Christine Prestehun. Sendingen gjør så et dramatisk hopp til lille Elias (8) på Grønland i Oslo, som er en av ”få etnisk norske” barna der, sier Prestethun. Men det viser seg straks at det er ikke konflikt mellom raser som er Eliaes sitt problem. Han har ikke tall på hvor mange ganger han har vært lei seg, sier han. Det er så mange muslimske barn, både i bakgården og på skolen, så han har ingen venner. Ikke bare utestenges han fra sosialt samvær, han blir endog slått. Og han fortelles av de muslimske barna at han ender i helvete fordi han er kristen og spiser svinekjøtt. Moren til Elias er en tradisjonell antirasist. Hun misunner i utgangspunktet Elias fordi han kan få vokse opp i det hun kaller et ”multietnisk samfunn”, et ”flerspråklig” miljø. Hun innrømmer at det var et nederlag da hun innså at hennes drømmesamfunn kan hun ikke sende sønnen ”i krigen” for. Elias må bytte skole, slik at han kan få venner (norske). ”Det er rart å se at like barn leker best,” sier hun.
Moren har tydelig problemer med å snakke om religion som problemskaperen. Hun tar sats når hun sier at lærere forteller at muslimske lever mobber dem som ikke er muslimer. Men hun innrømmer at hun har skjønt at det ikke er hudfarge som har gjort Elias sitt liv så vanskelig, men religion: ”Han snakker om ’vi norske’ og ’de muslimene, ikke ’de som er brune i huden’. Det handler ikke om farge, det har jeg skjønt,” forteller moren.
Tilbake i studio sitter Unni Wikan og generalsekretæren i Islamsk Råd, Shoaib Sultan. Wikan åpner denne bomben: Skolen har gjort en for dårlig jobb med å integrere Elias i den overveiende muslimske elevmassen! Wikan sier videre at fordommer fins i alle grupper, enten det er religion, etnisitet eller annet det handler om: ”Det er ikke så rart at han ble stengt ute fordi han ikke hadde noen av sine egne, for å si det sånn. Like søker like, det er vanlig i alle samfunn.” Mens Sultan snakker om rasisme, at all form for rasisme er problematisk. Men hvorfor mobbes Elias? Sultan svare: ”Jeg tror at flere av foreldrene til barna på skolen hans ikke får seg jobb og sliter med store sosiale problemer, og problemer innad i familien.” Verre ansvarsfraskrivelse og bortforklaring skal man lete lenge etter. Hva har jobb/ikke jobb og sosiale problemer med å lære barn opp til nærmest å hate dem som ikke er muslimer?
Men Sultan får delvis støtte fra Wikan, før hun garderer seg mot eventuelle ubehagelige reaksjoner ved å fortsette samtalen med å snakke om innvandrer generelt: ”Men vi skal nok ta inn over oss at det i en god del innvandrermiljøer – som i norske miljøer – finnes negative holdninger til andre grupper. Mange innvandrere og flyktninger ser jo ned på nordmenn og synes vi mangler skikkelig moral og kultur. Da er det lett å formidle negative inntrykk til barn som barn igjen da bruker mot andre barn,” sier hun. Vel, er dette automatisk overførbart på eksempelvis kristne fra Kongo, buddhister fra Sri Lanka eller Burma, katolikker fra Latin-Amerika?
Sultan bekrefter så at han har hørt om ”negative holdninger”, ikke blant muslimer, men, som han sier: ”i enkelte miljøer.” Igjen fraskriver han foreldre ansvar; foreldrene sliter med sine egne problemer.
Timen på NRK 2 avsluttes med at Elias bytter til Lakkegata skole der det også er etnisk norske elever. Han får straks venner – som av fjernsynsbildene ser norske ut. Han er lykkelig. Han begynner å spille fotball på fritiden istedenfor å sitte hjemme alene. Sendingen avsluttes med bilder fra fotballbanen. Bare barn med hvit hudfarge løper rundt på gressmatta.
NRK hadde sjansen til å ta opp ubehaget, men turte ikke. Elias turte. Han fikk mer enn godt nok frem at han som norsk/kristen sees på som et undermenneske.
Les også ”Fordommer er ikke spesielt norske”