Rita Karlsen, HRS
Sosialantropolog Inger-Lise Lien, forfatter av boken «Ordet som stempler djevlene», som for øvrig også var hennes doktorgradsavhandling, hevder at noe av det slemmeste vi kan kalle noen, nettopp er ”rasist”. Begrepet fratar mennesker integritet, verdighet og humanitet. Lien understreker at begrepet må brukes med varsomhet.
Det hadde vært en fordel om flere tok seg tid til å lytte til Liens vurderinger og tanker om rasismebegrepet, og tatt ad notam – særlig når du tilhører landets regjering – at man ikke under noen omstendigheter bør ta i bruk et slikt begrep uten å kunne dokumenterer de faktiske forhold.
Men ”rasisme” i Norge er blitt en business, og enda verre: et politisk taktikk-kort. Man trekker frem rasismekortet for å fremheve sin egen ”humane” partipolitikk (her er SV suverent ”best i klassen”), for å understreke politisk avstand, i særdeleshet til FrP, eller for å bevise ”handlekraft”. Slik ”handlekraft” ser vi blant annet i kampen for å få flere kommuner til å huse flere asylsøkere. Kommuner som sier nei, er rasister. For kan man peke på en rasist, viser det jo hvor særdeles respektfull og alvorlig man selv tar alle mennesker. Djevlene skal både outes og tas, for å si det slik.
En av disse ”djevlene” var ambulansesjåfør Erik Schjenken. Hvit mann forlot såret svart mann. Ikke; ambulansesjåfører forlot såret mann. Hvit versus svart, ble sakens kjerne. ”Saken” var opplagt for mange: daværende helseminister Sylvia Brustad (Ap), finansminister Kristin Halvorsen (SV), daværende barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap), daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap), tidligere justisminister Anne Holt (Ap), og likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås. Heller ikke sykehusdirektør Tove Strand klarte å stå støtt ved ambulansesjåførenes side. Oppsiktsvekkende burde det også være at medisinsk ansvarlig lege for ambulansesjåførene, som sa at ambulansepersonellet fulgte angitte medisinske prosedyre, ble intet mindre enn drapstruet. Av frykt for nye trusler holdt hun viselig kjeft. Saken ble også raskt tatt opp i sin businessportefølje til organisasjoner som Organisasjonen Mot Offentlig diskriminering (OMOD), SOS Rasisme og Antirasistisk Senter.
I forrige uke ble ”rasisten” Schjenken frikjent for utilbørlig oppførsel, og politiet har slått fast at det ikke er holdepunkter for å si at etnisitet hadde betydning for det som skjedde i Sofienbergparken. Schjenken innrømmer at han tok feil beslutning ved å ikke bringe en såret Ali Farah til behandling, han tolket Farahs oppførsel til å være rusrelatert, men avviser at beslutningen han tok hadde noe med Farahs hudfarge å gjøre. Poenget med rus har da også skapt debatt. Da det ble kjent at Farah faktisk var ruset på hasj, ble det hevdet fra såkalte rasismemotstandere at dette ikke hadde noen med saken å gjøre. Det skulle ikke nevnes. I seg selv er det underlig all den tid det viser at Schjenkens vurdering om rus var riktig i seg selv, men at den likevel ble feil da rusen ikke, i alle fall ikke alene, kunne tilskrives Farahs atferd.
Så skulle en tro at de samme aktive motstanderne av rasisme og forskjellsbehandling, som dertil jobber for et ”velfungerende fleretnisk samfunn” der ”alle skal få samme muligheter og rettigheter”, (igjen) ville kjenne sin besøkelsestid. Schjenken, om enn hvit mann, tilhører også dette samfunnet. Han skal tildeles samme rettsikkerhet og respekt som alle andre. Men du store min, så taust det ble. Ikke engang den ellers så overaktive og superproduserende (ikke provoserende) debattredaktøren i Aftenposten, Knut Olav Åmås, har grepet pennen fatt.
Schjenken må tydeligvis drive sin kamp i ensom majestet, og nå tar han likegodt tyrene ved hornene. Han krever en beklagelse fra statsrådene som hengte han ut som rasist, og har klaget dem inn for Sivilombudsmannen.
– Jeg føler det er begått urett, de har gått til personlig angrep på meg, sier Schjenken til P4-nyhetene.
Kristin Halvorsen (SV) sa at ambulansesaken måtte bli et vendepunkt i kampen mot rasisme. Schjenken mener også uttalelser fra Sylvia Brustad (Ap), Bjarne Håkon Hanssen (Ap) og Manuela Ramin Osmundsen (Ap) var med på å stigmatisere ham som rasist. Også KrF-leder Dagfinn Høybråten er klaget inn til sivilombudsmannen, etter uttalelser han kom med på sin egen blogg.
Påkjenningen uttalelsene medførte at Schjenken ble langvarig sykmeldt og at han over et år etterpå ikke er i stand til å gjenoppta jobben sin.
– Det viktigste for meg er at dette ikke skal skje igjen. Hvis jeg ikke hadde klaget på dette kunne politikere fortsatt å uttale seg uten at det får konsekvenser.
Jusprofessor Eivind Smith mener saken er viktig.
– Dette er en sak med mange dimensjoner, og det taler for at Sivilombudsmannen prioriterer saken, sier Smith.
Sivilombudsmannen har ansvar for å kontrollere at den offentlige forvaltningen ikke utsetter borgerne for urett og feil, etter klage fra borgerne. I så måte kunne Schjenken med fordel også klaget inn likestillings- og diskrimineringsombudet ved Beate Gangås, da nettopp dette ombudet i stadig flere saker opptrer svært så egenrådig. Ikke bare avdekket ombudets egen ”undersøkelse” at ambulansesjåførene opptrådte rasistisk, det var dertil deres eget ansvar å motbevise at de ikke var så, og det uten at ombudet var i kontakt med Schjenken da de utarbeidet sin enøyde rapport. Gangås synes mer opptatt av å få ”stemplet noen djevler”, enn å ivareta at ingen blir diskriminert, på samme måte som hun ønsker å kaste middelaldrende, hvite menn ut av politikken, for å ivareta mangfoldet. Det siste pinlige utspillet fra den kanten, i alle fall som jeg har fått med meg, var at stillingsannonser måtte spesifisere behovet for homser og lesber. Hva blir det neste? Sex-test på jobbintervjuet etter mønster fra al-Shabab (slik de tester om menn er homofile, for deretter å henrette dem om så er)?
Spørsmålet er om statsrådene vil beklage seg, hvilket for dem kan være nokså vanskelig, kanskje ikke fordi de ikke vil, men fordi en beklagelse tilsier at de faktisk har gjort noe galt. Og da kan jo plutselig hele herligheten havne i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, som skal påse at statsrådene ter seg skikkelig, og da kan det bli flere riper i lakken enn Regjeringen vil ha.
Så det kan være at Schjenken må bite i seg en type ”beklagelse” som han neppe opplever som særlig beklagende. Han ikke bare har vært, men kommer fortsatt til å være, fanget i et politisk spill – med mange, og forskjellige, medløpere.