#krig

Hvor lei er man ikke av USAs president Trump på alle forsider i Vest-Europas MSM? Ikke bare overses andre viktige hendelser i verden, men man ofrer også det iranske folket. Alt for "fred i verden", eller antakelig riktigere: For at ikke kriger skal ramme oss selv. I alle fall opptrer Ap-regjeringen slik.

USAs utenriksminister Marco Rubio har vært en sterk tilhenger av NATO, men når krigen mot Iran er over må «hele greia» vurderes på nytt, sier Rubio. Det er den europeiske motviljen om å hjelpe til mot regimet i Iran at USA opplever seg sviktet. Det er bare å innse at uten USA finnes det ikke noe NATO slik vi kjenner det. Ifølge en dansk sikkerhetspolitisk ekspert er Rubios tanker bare nok et tegn på at NATO som strategisk allianse praktisk talt er død. 

Tonen blant de såkalte ekspertene i Vesten er ikke til å misforstå: De vil at det iranske regimet i fred skal få fortsette sin kamp mot eget folk. Vesten skal ikke blande seg inn, er mantraet. Det er dette de propaganderer for, i ren Chamberlain-ånd. Er virkelig krigen mot det iranske lederskapet en katastrofe, slik de hevder? Nei, sier en annen fremtredende vestlig stemme. Han spør: Hva er galt med den de vestlige "ekspertene"?

Det finnes en løgn som gjentas så ofte at den etter hvert tas for sannhet: At Iran er et land i fred. Men et land er ikke i fred bare fordi det ikke er i åpen krig.

Historien vil ikke være nådig mot Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og hele den norske venstresiden. De har stått skulder ved skulder med ondskapen i Iran helt til det siste – og dermed blir hyllet av terrorregimets egen ambassadør Alireza Jahangiri for deres kritikk av angrepet på dette terrorregimet.

I et intervju med Dagbladet sier Irans ambassadør til Norge, Alireza Jahangiri, at det er ingenting som kan rettferdiggjøre angrepene mot Iran. - Det er ikke i tråd med internasjonale rett, fastslår Jahangiri, og er dermed helt på linje med statsminister Støre og utenriksminister Barth Eide - som ambassadøren roser opp i skyene. Han kommer også med følgende påstand: "Vi er imot å bruke menneskerettigheter som et politisk redskap, slik USA og noen europeiske land gjør." Dermed tilkjennegir mullaregimet i Iran at de tolker "internasjonal rett" etter eget forgodtbefinnende, for der er nettopp å beskytte menneskerettigheter sentralt.

«Vi vil ta grep for å forsvare våre interesser og interessene til våre allierte i regionen, potensielt ved å muliggjøre nødvendige og proporsjonale defensive tiltak for å ødelegge Irans evne til å skyte opp missiler og droner ved kilden», heter det i en felles uttalelse fra Europas tre største økonomier, og det ble lagt til at de tre landene er blitt enige om å samarbeide med USA og allierte i regionen. Statsministere Jonas Gahr Støre (Ap) "frykter ikke" for at Norge skal bli involvert militært i krigen. Vi skal nok heller være storleverandør av diplomatiske initiativer - som ingen nå vil ha. 

Putins angrepskrig i Ukraina har skapt store endringer overalt, ikke minst for Europas sikkerhetslandskap. Men selv om Putin hadde forberedt seg godt på krigen kan det se ut som om Russlands økonomi ikke tåler så mye mer, når vi snart er på vei inn i det fjerde året. Prisen for krigen vil ramme den gjennomsnittlige russer enda hardere, fordi samfunnets ressurser i økende grad blir omdirigert til krigsøkonomien.

På Palestina-plassen i Teheran har folk siden 2017 kunnet følge nedtellingen til utslettelsen av Israel. Året for den jødiske statens endelikt ble av ayatolla Khamenei satt til senest 2040. Det iranske regimet har aldri vært sterkt nok til å oppfylle drømmen om Israels undergang, og det er en symbolsk seier når israelske styrker i dag har knust "dommedagsklokken". Det iranske mullaregimet har bygget en dødsakse rundt Israel i flere tiår: Hizbollah i Libanon, Hamas i Gaza, Assads Syria, Jemen, Irak og Det muslimske brorskapet i Egypt. Går både denne aksen og Irans geistlige mot slutten?

Budskapet til Trump-administrasjonen må fremføres høyt, tydelig og med én stemme, og det er at fred i Ukraina ikke skal forhandles direkte mellom Trump og Putin uten at Ukraina og Europa er med, lyder det fra europeiske ledere og eksperter. Men der "alle" før var enige i at krigen kun kan få sin slutt ved forhandlingsbordet, synes Europa nå - ikke minst etter helgas sikkerhetskonferanse - å bli mer enige om at krigen mot Russland må vinnes. Frykten for samtalene Trump har hatt med Putin er åpenbart at det skal bli en «urettferdig fred» og at Putin kan oppleve seg som en seiersherre – og dermed også angripe andre i land i Europa.

Å diskutere hvordan islamske land utrydder og undertrykker kristne er tabubelagt. Det er sosialt akseptabelt i Vesten å håne kristendommen. Det er på tide at forfølgelsen av kristne får mer oppmerksomhet.

Ikke et bra sted, om vi skal lytte til kronikkredaktør Anne Sofie Allarp. For året som har gått har gitt europeere et nøkternt innblikk i hvor vi står akkurat nå, der den gamle verden er i forandring.

Terrorforsker Magnus Ranstorp er aktuell med en ny bok om Hamas. Her tar han leserne med på sin reise gjennom den islamistiske terrorbevegelsen og de mange sentrale aktørene han har møtt opp gjennom årene, blant andre Hamas-grunnleggeren Ahmed Yassin. Ranstorp er klar i talen; Hamas dyrker hatet mot Israel, de vil ikke ha fred, deres kompromissløshet og angrep på Israel fører til at flere palestinere støtter dem, Hamas fungerer som en "velferdsstat" som sikrer dem ytterligere støtte, befolkningen er islamisert, totstatsløsningen er død - og venstrefløyen i Vesten og islamistene er inngått i en sprengfarlig allianse.

"Appeasement" er en strategi som legger opp til å tilfredsstille fienden. For å unngå alvorlige konflikter eller krig møter en konflikter med ettergivenhet. Denne strategien er klistret til tidligere statsminister i Storbritannia, Neville Chamberlain, og var sentral i forløpet til andre verdenskrig. Nå kan appeasement-strategien klistres til Støre-regjeringen anført av utenriksminister Espen Barth Eide.

Pacifisterne tror det, liberalisterne håber det, men inderst inde ved vi andre godt, at det er en sød løgn.

Den prisvinnende algiriske forfatteren Boualem Sansal har en dyster spådom å dele med den danske avisen Berlingske. Han er ikke i tvil om hva vi bevitner med krigen i Midtøsten som bakteppe: - Islamistene vil gradvis ta over demokratiene i Europa. Fremveksten av Hamas er bare begynnelsen på en trussel som de «inkompetente regjeringene» i Vesten ikke har forstått. Og krigen er allerede i gang, fastslår han. 

Hva er det som gjør at det menneskelige aspektet spiller en så avgjørende rolle i krigen mellom Israel og Hamas? Er den nåværende krigen mer hensynsløs mot sivilbefolkningen enn tidligere kriger og konflikter i Midtøsten? Det skulle man tro, hvis man følger mediene - spesielt de norske. At Hamas' "styrke" ligger i det faktum at dets militære infrastruktur er uadskillelig fra Gazas sivile infrastruktur, tilsier igjen det faktum at sivile palestinere vil lide mest. Kanskje vi må innse at mobilisering av internasjonal opinion ved å fokusere på menneskerettigheter og humanitær rett er en strategi i Hamas' militærstrategi? Eller vil vi være Hamas' nyttige idioter?

Israel har utkjempet kriger før. De har erfaring med at hver eneste krig er et kappløp mot tiden, der de må forsøke å nå sine mål før internasjonalt press tvinger landet til å stoppe. Ingen annen stat har jobbet hardere for å utvikle human bykrigføring, der varsling av sivilbefolkningen, avventing før angrep og tilbaketrekning er sentrale elementer, men opinionskrigen kan de aldri vinne - selv ikke når selve demokratiets tilkjempede verdier står på spill. 

Initiativet kommer fra Pakistan - og de vil bruke OIC via FNs menneskerettighetsråd for å trumfe gjennom en "løsning for Palestina" - en gang for alle. Det lover ikke godt verken for Israel, USA eller resten av den vestlige verden.

SSB undersøker årlig hvordan det står til med holdningene til innvandrere her til lands. I år melder de at det er "stabilt positive holdninger til innvandrere etter flyktningstrøm fra Ukraina". Undersøkelsen kan sees på som en solid avvisning av rasistiske nordmenn, da vi tilsynelatende bare blir mer og mer positive innvandrere og innvandring. Samtidig er spørsmålene fortsatt preget av en manglende presisering som gjør at det hefter en viss usikkerhet ved konklusjonene.

Vi nærer at krigen kommer nærmere, men vi er ikke i krig. Vi er ikke i noen akutt krise, men det er antakelig det som er russernes mål: vi skal tro at krig nærmer seg i Norge og bli redde - og urasjonelle. Men vi burde kanskje heller følge nærmere med på "vennskapet" mellom Russland og Iran.

Flere melder om at afrikanske menn og menn fra Midtøsten nå prøver å ta seg over grensen fra Ukraina til Polen. Samtidig sies det at Hviterussland transporterer migranter fra Asia og Asia i busser over til Ukraina. Derfra prøver de som ble stoppet under den hviterussiske hybridkrigen mot Polen i fjor å ta seg via Ukraina til Polen. Det skal være mangel på plasser på tog og busser for ukrainske kvinner og barn på flukt ut av Ukraina.

Er det én ting vi kan lære av russernes krigføring i Ukraina, så er det at Vladimir Putin mener hvert ord av det han sier - når det i hans tolkning tjener Russland. Han har malt Nato inn i et hjørne der valget har stått mellom pest eller kolera - og gjør det fortsatt, samtidig som han avkler Europas svake lederskap. 

15. august er en svart dag for USA og president Joe Biden, heter det fra ulikt hold, samtidig som det påpekes at det er en tragedie for befolkningen i Afghanistan - som har holdt ut to nye tiår med krig; bare for å se at Taliban kommer tilbake. Men hvor sikker er vi på at det er en tragedie for det afghanske folk?