Overskriften på denne artikkelen kunne like gjerne vært «Ingen kan kjempe mot bildene av blødende barn», for det er essensen av Israels nær umulige oppdrag når de skal nedkjempe terrorgruppen Hamas. Facebook og Twitter er empatiens imperier, skrev advokat Eirik Vinje i et svært godt innlegg i VG tilbake i 2015, under overskriften Empati uten empati, og vi kan fastslå at han hadde rett.
Spørsmålet er hvordan empati fungerer når vi ikke lenger opptrer i grupper der alle kjenner hverandre, men er aktører i en globalisert, massekommuniserende verden. Man kan selvsagt ikke regne med å få noe tilbake fra barnet man har fjernadoptert i Nepal. Derimot belønnes den som gir til noen som ikke kan gi tilbake, med sosial anerkjennelse. Giveren viser at han har overskudd å gi av og empati. Det gjør vedkommende attraktiv – i arbeids-, forretnings- og i kjønnslivet. Det gjelder kanskje særlig i det skandinaviske sosialdemokratiet, som har dyrket likhet, nøysomhet og fellesskap. En god nordmann bryr seg om andre.
Vinje illustrerte også godt hvordan empatimarkedet fungerer.
Empatimarkedet er minst like brutal og manipulerende som annen business. I India blindes tiggerbarn for å øke empatien og derved profitten. I Norge nøyer tiggergjengene seg heldigvis med å late som de er vanføre.
Tigging og prostitusjon har mye til felles. Mens gatepiken gir kunden kjapp seksuell utløsning, gir tiggeren kunden et raskt kick av sin egen hjertevarme.
I årene som har gått siden 2015 er det ingen tvil om at empatimarkedet har ekspandert, og skal man vurdere utfallet av krigen som nå utspiller seg i Midtøsten, kan man registrere at mens de fysiske kampene utspiller seg på Gazastripen, foregår empatikampen på de nevnte empatiens imperier, de sosiale mediene. Den kampen kan ikke Israel vinne, selv ikke når de som eneste demokrati i Midtøsten kjemper for sin egen overlevelse i kjølvannet av bestialske terrorangrep.
Det finnes ingen presseetikk i palestinske områder. Der israelerne deler bilder av hvite likposer og bilder av hvordan deres kjære så ut før terroren, produseres filmer av blødende, gråtende småbarn på Gaza i et slikt tempo at vissheten om at det er Hamas som bruker de samme barna som menneskelige skjold, blekner fullstendig. Påpeker man noe slikt, fastslås det umiddelbart at man mangler både moral og etikk, samt at man er villig til å la barn dø. Det er en ukjempelig kamp, en kamp de færreste vil ta, selv når de vet hvilket intenst, institusjonalisert hat som ligger bak terroren.
Når følelser blir sannheten
Offerrollen har vist seg å ha et stort potensial for både politisk og religiøs strategi og maktutøvelse, og i moderne krigføring er historiene som deles i sosiale medier helt avgjørende for å styre opinionen. Norske journalisters hang til å intimisere en hver sak de får kloa i gjør ikke saken bedre, de er trent i dette over mange år. Man kan følge NRKs sendinger for å se hvordan det gjøres i praksis. Den saks- og faktaorienterte journalistikken har måttet vike for den følelsesorienterte, der personlige opplevelser framstilles som sann tale, og der fordommen om at offeret automatisk har en svakere stemme enn “den sterke” utnyttes grovt.
I sak etter sak har statskanalen intervjuet «nordmenn på Gaza» eller deres herværende slektninger. Historien er alltid den samme. Det er en historie om hvor forjævlig det er på Gaza, og den biten er da også virkelig troverdig, men den ledsages alltid av følelsestunge uttalelser fra de lidende om at det er den israelske okkupasjonen som har skyld i deres lidelse. Det stilles ingen spørsmål om hvorfor de oppholder seg i Gaza når de har fått opphold – jeg antar av beskyttelsesbehov – i Norge. Det stilles ingen spørsmål om hvorvidt de stiller seg bak Hamas, ingen spørsmål om hvordan palestinere generelt ville oppført seg dersom Israel hadde forlatt sine kontrollposter på grensen.
Historiene blir stående. De er selvopplevde. I en kultur som det norske sosialdemokratiet tolkes oftest selvopplevde historier som en vedtatt sannhet. Følelsene som utspiller seg på skjermen er jo ekte, og dermed må hele historien også være ekte. Veien til en falsk dikotomi er herfra kort, for motsatsen til følelser er rasjonalitet. Når følelser er sanne, kan det rasjonelle raskt oppfattes som falskt. Framsetter man krav til dokumentasjon eller nyansering er man enten elitistisk, undertrykkende eller «usann» fordi kravene er rasjonelle og følelsesløse.
Snakke sammen
Da terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) erklærte sitt «kalifat» og tok kontroll over store områder i Syria og Irak i 2014, resulterte det som kjent i en voldsom krig mot terror. To år senere, etter verdens førstehånds erfaring med bestialitet i Allahs navn, sirkulerte et intervju med en tidligere amerikansk CI-agent i sosiale medier verden rundt. Videoen kan sees her.
Det er vanskelig å registrere noen vesentlig forskjell på IS og Hamas, framferden mot sivile er like brutal, like grotesk. I noe som minner om Anniken Huitfeldt-stil proklamerte den tidligere CIA-agenten at det er viktig å lytte til hva fienden sier dersom man skal oppnå fred. Jeg husker intervjuet godt, jeg delte det selv i mitt valgte empati-imperium, Facebook, og skrev følgende.
Mange av mine fb-venner har delt denne videoen. Og det er fint, for kvinnen sier mange kloke ting. Hun har jobbet som spaner for CIA i en årrekke, ulike steder i verden, og har lært at det er klokt å lytte til fienden, og at alle tror de de er «good guy». Hun sier at i stedet for å se på fienden som en laverestående psykopat, må du lytte til det politiske budskapet for at krig noen sinne skal ta slutt. For de som kjemper på bakken gjør det, uansett hvilken side de står på, for en bedre fremtid for sine barn og mot urettferdighet.
Jeg tror ikke på at alle tror de er «the good guy», men jeg tror på en følelse av berettigelse. Etter et yrkesliv med utallige samtaler med mennesker i konflikt, er jeg sikker på at å lytte er en god oppfordring, men lytt etter hva de er redde for å miste, snarere enn å lytte etter hva de ønsker seg. Hva er de redde for å miste kontroll over? Nøkkelen til å forstå adferd ligger i å forstå hva individet mener vil utstøte det fra fellesskapet.
Som mennesker er vi avhengige av fellesskap, og i dette ligger en frykt for å miste det. Men fellesskap er ulikt i ulike kulturer. Alt som likner er ikke likt. Alle kulturer er ikke like aktverdige. Er fienden din redd for å miste retten til å drepe datteren sin dersom hun ikke vil giftes bort, fordi skammen vil støte han bort fra fellesskapet, så er det mindre aktverdig enn om fienden din er redd for å miste sin datters rett til å gifte seg med hvem hun vil. Det ene er faktisk laverestående psykopati, mens det andre er frihet. Vi kan ikke relativisere bort det faktum at enkelte kulturer, enkelte politiske ønsker, enkelte fremtidsdrømmer er komplett uforenelige med tanken om likeverd.
Facebook-posten er etterfulgt av en lengre diskusjon, der jeg blant annet presiserte at «I noen kulturer er frykt en alminnelig komponent i samspillet mellom barn og omsorgsgiver. Det gir en stor andel voksne som er styrt av redsel og raseri. Det gir seg utslag i en uttalt følelse av berettigelse og høy grad av krenkbarhet, og en mistenksom grunnholdning til andre. I vår kultur er ikke frykt en alminnelig komponent i barneoppdragelsen, vi er opptatt av å støtte utvikling av personlighet basert på empati. Det gir seg utslag i en tillitsfylt grunnholdning til andre, men samtidig en potensiell naivitet i møte med andre.»
Man kan ikke snakke med en fiende som lemlester barn foran foreldrene, som med viten og vilje torturerer sivile til døde. Lytt til denne telefonsamtalen av en av terroristene som ringer sine foreldre etter å ha drept ti uskyldige israelere. Lytt, og tenk at dette er opplevelse av å være «good guy». Lytt til stemmen av faren som blir så rørt av jødedrapene at han begynner å gråte. Lytt til de utallige «Allahu Akbar». Jeg tror ikke tilnærmingen der disse menneskene skal forstås som «good guy»er fruktbar.
“Look how many I killed with my own hands! Ten Jews, Your son killed ten Jews!”
Listen to a phone call of a Hamas terrorist calling home, bragging about how many people he massacred.
These are the savages we deal with…pic.twitter.com/JKjBT1pQJj
— Dr. Eli David (@DrEliDavid) October 24, 2023
Urettferdig empati
«Empati er dessverre sjelden rettferdig. Den utløses bare der vi faktisk ser offeret» skrev Vinje i 2015. Han hadde rett den gang, og rett er det fremdeles. Bak de taktfaste, følelsesstyrte ropene i demonstrasjoner for Palestina, bak ivrige delinger av blødende barn i ruiner, bak rop om Vestens undertrykkelse er det svært store deler av virkeligheten som utelates fra det synlige det er enkelt å fatte empati for.
Det som finnes av opptak fra Hamas’ angrep er tilgjengelig på nett, men vi teppebombes ikke med det, skal vi finne det må det oppsøkes aktivt selv. Det skal vi være glade for, det er scener som er så forskrekkelige at de er egnet til å endre enhver eventuell tro på menneskeheten, men sekundært ser vi heller ikke Hamas som selv jobber aktivt for at sivile skal bli værende i byene på Gaza til tross for israelske advarsler. Vi ser heller ikke de mest ressurssvake som ikke frykter folkemord og krig, de frykter hverdagsvold. Vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep dreper og lemlester fler på verdensbasis enn krig, malaria og bilulykker til sammen, og i det klanbaserte islamske samfunnet i Gaza er situasjonen spesielt ille. Mens det ropes om israelske overgrep mot den palestinske befolkningen dreper de selv sine egne for ærens skyld, og barn trenes til å bli martyrer.
Paul Bloom omtaler empati som en «nærsynt følelse» i sin bok Against Empathy, en følelse der avgjørelser som fattes med empatisk begrunnelse ofte ikke ser rekkevidden av effekten avgjørelsene vil ha. Som Bloom skriver er det en ting å «gå i noen andres sko», men empatien lar deg ikke gå i fremtidige generasjoners sko. Han skriver at empati generelt fører til overvurdering av effekten her og nå og til undervurdering av fremtidig, varig total effekt av avgjørelser som fattes.
Helt vesentlig i enhver krig er et mål. På mange måter kan man mistenke at de vestlige demokratienes mål er langt mer utydelige enn målene til dem som angriper. I møte med synlig lidelse har Israel på mange måter allerede tapt mediekrigen. I en empatisk verden blir lidelsene til dem som ligger sammenslynget i forkullede rester av hvem de engang var etter møte med terroristene et vagt minne på kort tid. Forståelsen for terroren lar seg ivrig utfolde av et globalt publikum som ikke tar innover seg at Hamas er ansvarlige for at Gazas befolkning dør. Selv Dagens Næringsliv publiserte for noen dager siden en lederartikkel der det ble fastslått at DN mener: Nei, Norge må ikke velge side. Fordømmelsen av Hamas’ terror må skje uten noe «men». Det samme gjelder Israels blokade. Som om det er to like størrelser. Som om blokaden ikke kan forklares med helt andre årsaker enn ondskap.
En venn skriver det åpenbare: Aldri mer betyr aldri mer. Men ingen andre sørger for det enn jødene selv. Europa som var delaktig i Holocaust står nå fremst i rekken av indignerte tribunesittere. Tenk at vi etter 22. juli skulle oppleve så mange som tok parti med «den andre siden». Det er i sannhet et begredelig skue.
Antakelig har vi som samfunn glemt hvilke kamper om opplysning og likeverd de som levde før oss kjempet for å etablere fungerende demokratier. Det kommer noe etter krigen også. Jeg frykter det ikke blir pent. Verken her hjemme eller i Midtøsten.