På NRK kan man i skrivende stund lese at «Krigen og den skjøre våpenhvilen i Midtøsten har gitt Norge store ekstrainntekter». Her fremkommer det at «flere politikere i Europaparlamentet» mener at Norge må gi tilbake (?) noen av disse pengene. Kravene omfatter å sende mer penger til Ukraina og at olje- og gasselskapene bør betale enda mer skatt – som skal komme innbyggerne i Europa til gode.
Disse politikerne, selvsagt tilhørende venstresiden i EU-parlamentet, har åpenbart ikke skjønt hvordan Norge styres under Ap-regjeringen. Her skal lite gis til det norske folket som følge av økte priser og endrede offentlige prioriteringer, ikke minst til Forsvaret, det mislykkede grønne skiftet, den fortsatt ikke-bærekraftige innvandringen og den skakkjørte bistanden, og så tror noen av Norge også skal bidra til finansieringen av befolkningen i Europa? Vi, som ikke engang er medlem av EU. I alle fall ikke i teorien.
Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) slår tilbake med at økningen i oljeinntekter spises opp av fall for investeringene gjort av oljefondet. «Norge er derfor på alle måter tjent med en verden med fred og stabilitet, og jobber også aktivt for å bidra til det», fastslår Stoltenberg.
Selvsagt. Noe annet kan jo gå ut over oss selv.
Har virkelig ikke krigen betydd noe?
Men Ap-regjeringens «aktive bidrag» kan det stilles spørsmål ved. Ikke minst hva gjelder hvem regjeringen «har dialog» med, for der går man ikke av veien for å samarbeide med terrorister som slakter egen befolkning. Dette samtidig med at man maler groteske fiendebilder av USAs Donald Trump og Israels Benjamin Netanyahu.
Den skjøre freden mellom USA/Israel og Iran var kortvarig. Men hvem som kan klandres er ikke godt å si, for MSM er generelt vanskelig å stole på. Til det filtreres verdensbildet for mye gjennom én akse.
Krigen har imidlertid oppnådd noe: Irans militære er betydelig svekket, store deler av Irans diktatoriske og voldelige mullaregime er eliminert, teorrorganisasjonen Hizbollah i Libanon er svekket, ja, generelt er Irans rolle som sponsor av terrorgrupper, både i Midtøsten og antakelig i celler i Vesten forøvrig, blitt svekket (det samme gjelder for krigen på Gaza).
«Genistreken» til Irans regime ved å bombe det de som har vett på det kaller det «tullebomber» på nabolandene kan også føre til en sterkere allianse mellom USA og de arabiske landene, og en tiltakende normalisering av forholdet til Israel.
Er ikke dette verdt noe som helst, siden Ap-regjeringen konsekvent peker på brudd på folkeretten? Og har denne folkeretten ingen betydning for det iranske folket? (For Palestina er det vanskelig å snakke om folkeretten, rett og slett fordi Palestina ikke er en selvstendig stat – selv om Ap har gått inn for det.)
Humanitær nødvendighet
Regimet i Iran har imidlertid ikke falt, anrikingen av uran i Iran er neppe stoppet, åpningen av Hormuzstredet ble bare noen timer gammel, verdensøkonomien rammes, mens Russland skal ha tjent store penger på krigen og NATO-alliansen synes å ligge på dødsleiet.
For å si det slik var det et annet NATO som trådte til for å beskytte i Bosnia-Hercegovina (ofte referert til som Responsibility to Protect) med militær inngripen for å stanse krigshandlinger, håndheve fredsavtaler og stabilisere regionen etter borgerkrigen (1992–1995). Nå vendte NATO-land ryggen til USA, uten at NATOs ledelse noe kunne gjøre, til tross for at USA har brukt tusenvis av milliarder kroner på NATO opp gjennom årene.
I flere tiår har vi iranere vært blant de mest frittalende motstanderne av krig og vestlig intervensjon i Midtøsten. Jeg vokste selv opp med en dyp aversjon mot vold, militær intervensjon og stormaktenes rolle i vår region.
Men i dag må jeg erkjenne noe jeg aldri trodde jeg skulle måtte si høyt: For mange iranere oppfattes målrettet militært press mot regimets undertrykkelsesapparat i dag som en form for humanitær nødvendighet.
Dette skriver den danskbosatte iraneren Ali Ashraf Darabi i en kronikk i Berlingske. Darabi minner oss om alle de mislykkede forsøkene det iranske folk har hatt for å reformere systemet innenfra. Han starter med å nevne mai 1997, da presidenten lovet sivilsamfunn, rettsstat og større frihet. To år etter angrep sikkerhetsstyrker studentprotester i Teheran, hvor flere ble drept, hundrevis arrestert og torturert. I 2009 gjentok det samme seg – i enda større skala med skytinger, massearrestasjoner og overgrep i fengsler. I november 2019 ble protester mot bensinprisene møtt med maskingevær.
I 2022 kom nyheten om Mahsa ble drept i moralpolitiets varetekt fordi hun ikke kledde seg slik ayatollahene krevde. Drapet utløste det største kvinneledede opprøret i regimets historie under slagordet «Kvinner, liv, frihet». Hundrevis ble drept, tusenvis arrestert, og minst ti menn ble senere henrettet i forbindelse med protestene
Bare noen måneder etter drapet på Mahsa ble det kjent at Norge deltok på feiringen (!) av den islamske revolusjonen i Iran.
I januar i år brøt det ut nye landsdekkende protester på grunn av økonomisk kollaps og inflasjon. Sikkerhetsstyrkene slo ned protestene med ekstrem brutalitet. Tusenvis ble drept i løpet av få dager – ifølge flere kilder over 30.000 – mens internett ble fullstendig stengt ned for å skjule omfanget av massakren.
Våpenhvile og konsekvenser
Utvilsomt er det mange persere som frykter for at en eventuell våpenhvile i Iran-krigen. Som Ali Ashraf Darabi sier: En våpenhvile vil nok få omverdenen til å puste lettet ut, men vil det føre til at USA gir etter for regimets press og frigjør milliarder i frosne midler?
Og hva blir konsekvensene for det iranske folket etterpå? Vil våpenhvilen føre til at regimet intensiverer henrettelsene av demonstrantene som fortsatt sitter fengslet? ( … )
Spørsmålet er derfor ikke bare hva våpenhvilen innebærer her og nå, men hvilken pris befolkningen vil betale hvis USA og det internasjonale samfunnet ikke én gang for alle konfronterer et diktatur som fungerer som en sentral økonomisk drivkraft bak terrorgrupper som Hamas, Hizbollah og houthiene – og som også har vist at det har en betydelig innflytelse på verdensøkonomien.
Ifølge Darabi skaper det en utbredt bekymring blant iranere om at sivilbefolkningens lidelser og gjentatte opprør ikke tas alvorlig nok internasjonalt. Dette samtidig med at den langvarige kampen for frihet ofte blir overskygget i forhandlinger og geopolitiske diskusjoner – der sikkerhets- og maktinteresser går foran befolkningens krav om rettigheter.