Vestlige ledere, ikke minst de norske, ivrer for dialog og diplomati overfor ayatollaene i Teheran. Dialog og diplomati er visstnok veien til fred og stabilitet i Midtøsten. For at Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre skal få regnestykket til å gå opp, velger de bevisst å overse fakta som ikke passer inn i den falske fredsidyllen. Nemlig den digitale klokken på Palestina-plassen i Teheran. Sjiaterroristene i den iranske hovedstaden legger alle stridigheter med sunnimuslimer døde for å nå sin våte drøm om en totalt utslettelse av Israel.
I dag var det slutt. Israel har sprengt portene til det notoriske Evan-fengselet der politiske fanger holdes, og de har sprengt dommedagsklokken. Dette er ikke bare strategisk krigføring, det er tungt symbolske handlinger. Israel skal ikke utslettes og dissidenter må få sin frihet.
Man undres: Hadde ikke Barth Eide og Gahr Støre fått med seg året for endelig utslettelse av den jødiske staten? Har det bunnløse iranske regimets hat mot Israel gått dem hus forbi?
Israels ultimatum
Israels regjering og store deler av Knesset er fullstendig klar over at landets overlevelse fordrer at Irans terrorpotensial stilles til et minimum. Derfor kom angrepet på Irans atomvåpen-industri. Dette handler ikke om å være for eller imot Netanyahu. Det handler om å følge de mest grunnleggende matematikkregler. Uten å eliminere atomvåpenpotensialet til Iran, ville Israel ha eliminert seg selv innen ukjent tid.
Mens Barth Eide og Gahr Støre roper forferdet ut om folkeretten etter Israels og USAs kirurgiske angrep på atomindustrien i Iran, undrer vi andre oss over hvilket land som ville blitt det neste til å møte total ødeleggelse etter Israels undergang. Og i tankene våre sender vi en takk til Trump og Netanyahu for bombene mot atomanleggene på iransk jord. Ikke fordi vi liker krig, tvert om. Fordi vi med dette øyner håp om stabilitet i Midtøsten og en trygg fremtid for Israels befolkning – og Midtøstens befolkninger. Vi øyner også et håp om at den iranske terroreksporten som rammer også Europa vil ta slutt. For ikke å snakke om den ideologiske kampen Iran driver med gjennom sine moskeer og bevegelser, inkludert i Norge.
I 2010 avslørte NRK at Iran finansierer moskeer i Norge og sender imamer hit som forkynner hat mot Vesten og utslettelse av samme Vesten. Målet er ”å forberede norske muslimer ideologisk på å utføre terrorhandlinger hvis det en dag blir gitt ordre om det”, sa en kilde til NRK den gang. Vi kan ikke huske at en eneste politiker sa et pip offentlig den gang heller.
På Hauketo i Oslo ble det i 2013 reist en sjiamuslimsk moské med kuppel og minaret, Tauheed Islamic Centre (TIC), etter all sanssynlighet finansiert av Iran. Prislappen var tross alt på over 30 millioner kroner den gang. Den gang, i 2013, hadde moskeen kun noe over 600 medlemmer, så det ligger åpent i dagen hvem som stod bak prosjektet. Av en eller annen merkelig grunn ser dagens og forutgående regjeringer en annen vei når ayatollaene opererer på norsk jord. Deres bekymring er av Chamberlain-format.
Vi som heller velger oss Churchill som ledestjerne når grufulle krefter står frem, kan dertil lene oss på et sitat fra Bjørntjerne Bjørnson fra diktet «Jeg velger meg april»: «Dog fred er ei det beste men at man noget vil.» Det handler om å ha et formål, en vilje, noe å strebe etter, noe som driver en fremover. Altså stikk motsatt av å opprettholde status quo i Iran på bekostning av det iranske folket.
Nå eller aldri
Iran og deres mange proxyer har i årevis drevet en utmattelseskrig mot Israel.
Hamas’ terrorangrep den 7. oktober 2023 bør ses på som en generalprøve på hva som venter det israelske folket når Iran er blitt sterkt nok til å gi full gass på dødsmaskinen. De geistlige, som hadde lært av mange års erfaring med israelske motaksjoner, hadde forventet en avmålt militær kampanje mot Hamas, men ikke noe mer, skriver forretningsmannen Asger Åmund.
Men det gikk ikke som ayatollaene håpte på. De fikk tvert om en fullskala krig mot terrorgruppene rundt Israel, som langt på vei avvæpnet Hamas og Hizbollah, lammet militsene i Jemen og likviderte lederne deres. Israels politikere har forstått at dette er et nå eller aldri for å sikre egen fremtid for landet. Det tok ikke mer enn noen dager, og Irans luftforsvar ble knust, den militære kommunikasjonen ble lammet, sentrale militære ledere ble tatt ut, og prikken over i-en: et ukjent omfang av Irans atomvåpenprogram er eliminert.
Dette har ikke falt i god jord hos det internasjonale samfunnet. Nesten alle medier og politiske talspersoner i Europa har samstemt uttalt at Iran selvsagt ikke skal ha atomvåpen, men at konflikten bør løses ved forhandlingsbordet med diplomatiske midler. I Berlingske lyder en kommentar at Trump har gjort USA til en slyngelstat (rogue nation), og at Trump ligner mer og mer på krigspresidenten George W. Bush. President Trump kan da heller ikke gjøre noe som helst riktig. Når han bomber Irans atomvåpen ut av historien, er han en lunefull diktator i lommen på Netanyahu. «Halen logrer med hunden», som Berlingske skriver. Og hvis han ikke bomber, kan vi se og høre i danske medier at «Trump blunket først», og som vanlig stakk han av med halen mellom bena. Trump er et lite barn og et presidentielt realityshow.
Faller regimet?
Burde man ikke tvert om være glade og takknemlige for at det nå kan se ut til at et regime som har plaget befolkningen sin i over 45 år går mot slutten? Ikke bare har sadistene i Teheran plaget sine egne, de har også spredd ideologisk gift og fysiske ødeleggelser i resten av Midtøsten.
Vi skrev tidligere i dag om Irans trussel om å aktivere sovende terrorceller i USA, som rapportert av NBC News, som representerer en dramatisk eskalering i retorikken mellom Teheran og Washington.
Irans hevndilemma blir å balansere respons og overlevelse, for Irans øverste leder, ayatollah Ali Khamenei, kan ikke umiddelbart gjøre alvor av truslene uten å risikere å provosere ytterligere intern opposisjon. Khamenei må vise styrke for å opprettholde legitimitet blant tilhengerne sine, men en respons som fører til massive tap eller økonomisk kollaps kan vende befolkningen mot regimet.
Krigen tok ikke slutt med angrepene på atomanleggene natt til 21. juni. Det ryktes at det nå er uro i det iranske offiserkorpset, som ønsker seg et sekulært Iran som spiller på lag med Vesten både politisk og økonomisk. Selv om ayatollaene fremdeles ikke er knust, og dermed kan fortsette å terroriserere den iranske befolkningen, fremstår situasjonen nå mer som en dødskamp. Samtidig kan israelere senke skuldrene, vel vitende at det kommer ingen atombomber mot dem sendt ut fra iransk territorie nå. De trenger ikke lenger å frykte utslettelse. I alle fall ikke de nærmeste årene. Med dommedagsklokken knust kan heller ikke iranske mullaer tro på at de skal klare å utslette Israel.
Hvis det finnes en Gud bør hun eller han snarest vise sin besøkelsestid og sikre fred og frihet til iranerne og Israels befolkning. Vi er på overtid.
Bilde: Ayatolla Ali Khamenei.