Forfatter Vigdis Hjorth er ikke redd for at likestillingen i Norge er truet av konservative innvandrere. Hun er ikke redd for islamisering. Hun frykter ikke for homofiles rettigheter. Ei heller for den vestlige kulturen. Hun er nemlig overbevist om at det vestlige likestillingsprosjektets overlegenhet. Som hun skriver: ” At noen innvandrerkvinner holdes innendørs er trist, men ikke truende for kvinner flest. At fengsler fylles opp av menn med innvandrerbakgrunn representerer en kostnad og viser at integreringen har feilet, men er ingen trussel mot det norske samfunn. Det finnes ikke mindre innflytelsesrike grupper enn innelukkede kvinner og fengslede menn.” Dette må kunne kalles en ærlig fremlegging av mangel på solidaritet.

Pakistaneren Rooshani Ejaz (24) har besøkt Norge fire ganger, sist nå i sommer, ni år etter siste besøk. Hun bodde i Oslo hos Hege Storhaug i et halvt år i 1995 sammen med moren og søsken. Hun forteller at hun verdsatte friheten hun opplevde i det norske samfunnet den gang høyt, og at erfaringene har formet hennes personlighet. Besøket i sommer var imidlertid ikke bare hyggelig. Rooshanie opplever at særlig Oslo har endret seg betydelig - i negativ retning. Hun mener debatten om innvandring og integrering bør avsluttes. Den negative utviklingen på så mange samfunnsområder krever umiddelbar handling.

I Sverige blir diskrimineringsombudet beskyldt for å benytte sin rolle til å etablere en ny business. Businessen handler om at ombudet i økende omfang bidrar til at arbeidsgivere og skoler blir anmeldt for diskriminering. De ”diskriminerte” tildeles økonomisk oppreisning, typisk i et forlik. Dette er blitt en måte å tjene penger på, hevder den tidligere Medborgarnas flyktingombudsman. Han krever at i et rettssamfunn skal slike saker håndteres i rettsvesenet.

Hijaben er den mest synlige manifestasjonen av maktkamp i samfunnet, mener Trykkerfrihedsselskabets Lars Hedegaard, tidligere redaktør i Information. Om hijaben er på hodet frivillig eller ved tvang, spiller ingen rolle, sier Hedegaard. "Uanset om de tildækkede kvinder selv har valgt at iklæde sig muslimsk signalpåklædning, eller om de er blevet tvunget til det, er den muslimske uniform det mest pålidelige barometer på styrkeforholdet mellem frihedens og totalitarismens kræfter." Tro om dette blir et tema i NRKs valgsending fra World Islamic Mission i kveld?

I innvandrings- og integreringsdebatten er det en ting som synes viktigere enn alt annet; nemlig å ikke ta tak i realitetene. For eksempel synes det for noen viktig å hevde at det ikke er mange som årlig får opphold i Norge. Marie Simonsen i Dagbladet hevder at det er bare drøye 2.000 mennesker i året som får opphold i Norge. Man kan undres over om det er ønsketenkning fra en rødmalt stue på Kampen.

Mens valgkampen går sin vante gang i Norge, er det også valg i Afghanistan. På torsdagen kan den sittende presidenten, Hamid Karzai, bli gjenvalgt, i alle fall hvis meningsmålingene gjenspeiler stemningen. Dette er mannen som nylig har innført omstridte familielover i Afghanistan, lover som blant annet tilsier at mannen har rett til å sultefôre sin kone hvis hun nekter ham sex. Men i samme land sitter også en en kvinne som har gjort det til en livsform å være kontroversiell, idet hun taler regjeringen midt imot. Selv mener hun at tausheten fra gode mennesker er verre enn onde menneskers gjerninger.

Innspurten til valget er i gang, likeså er partilederdebattene. Men man lar seg ikke akkurat rive med av gårsdagens partilederdebatt på NRK. Debatten hadde fortidens skjær over seg; vi har hørt det før. Samtidig har vi lært noe vesentlig; det betyr ikke så mye hva de sier, vi stoler rett og slett ikke på dem. Og om man håper at debattene skal oppklare hva de enkelte partiene vil med Norge de neste årene, blir vi igjen skuffet. Men det er ikke bare debattdeltakernes skyld, det skyldes vel så mye programlederne – og medias utvalgte politiske kommentatorer.

I boken ”Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme” (2007), foreslo Hege Storhaug – i tråd med HRS sin ånd – at ansiktstildekning skal forbys i det offentlige rommet. Problemstillingen vil dog ikke dagens ”feministiske” norske regjering ta i. Danskene er imidlertid bygget av noe annet. De står opp for frihetsverdiene deres kultur er tuftet på. Nå vil både De Konservative, Socialdemokratiet og Dansk Folkepart forby burka. De Konservatives leder og visestatsminister, Lene Espersen, har også nylig gått hardt ut mot ekstremisme i de muslimske rekkene, en ekstremisme hun mener er en større trussel for det danske samfunnet enn klimaproblem.

Et somalisk foreldrepar i Hordaland ble i forrige uke fengslet i tre uker, siktet for kjønnslemlestelse. Nå viser det seg at barna ikke var lemlestet. Forsvareren stiller seg undrende til at en lege kunne ta feil om noe slikt.

Nye tall avdekker at Danmark i stigende grad har innvandrere med vestlig bakgrunn. Det og mange andre nye tall fremgår av ”Tal og fakta – befolkningsstatistik om indvandrere og efterkommere’, som ble offentliggjort av Integreringsdepartementet i dag.

En imam i Trondheim mener at kjønnslemlestelse er i strid med islam. Dette vil han bevise ved en egen bok om emnet.

Nå kan innvandrere være mer i utlandet før de mister bosettingstillatelsen i Norge. Korte ferieturer skal ikke regnes med, og tidligere utenlandsopphold blir nullet ut etter 15 måneders sammenhengende tid i Norge.

På fredag ble det kjent at et forelderpar med somalisk bakgrunn i Hordaland ble varetektsfengslet i tre uker, siktet for kjønnslemlestelse av to døtre. Barna er i barnehagealder og politiet mener lemlestelsene har funnet sted innen de fire siste årene. Det er første gang i norsk historie at både en mor og far varetektsfengsles for kjønnslemlestelse.

Klassekampen presenterer somaliske mødre I Norge som ”ofre”. Ofre for et Norge som ikke aksepterer de groveste overgrepene mot barn, kjønnslemlestelse. Det er så ille nå med ”forfølgelse” av somaliere I Norge fra myndighetenes side, skal vi tro avisen, at somaliere ser seg nødt til å flykte tilbake til det krigsherjede landet. En mer konstruert virkelighet – og mangel på virkelighetsforståelse – skal man lete lenge etter.

I Frankrike legges det nå frem estimat på at hele 100 000 muslimske kvinner, de fleste født i landet, dekker ansiktet med burka eller niqab. President Nicolas Sarkozy sa rett ut i en tale til nasjonalforsamlingen at ansiktstildekning er på full kollisjonskurs med den franske statens verdier: ”Vi aksepterer ikke at kvinner i landet vårt fengsles bak netting, avskjært fra alt sosialt liv og frarøvet verdighet,” sa Sarkozy, og fortsatte: ”Dette er ikke ideen Frankrike har i forhold til kvinners verdighet. Burkaen er ikke et religiøst symbol, det er et tegn på underdanighet.” Politikere fra både venstre- og høyresiden i parlamentet vil at det aksjoneres politisk.

Inntil for et par år siden var standardsvaret når det gjaldt integrering at man skulle se til England, nærmere bestemt Bradford. Der hadde innvandrere, særlig pakistanere, vært i årtier lengre enn i Norge, og integreringen gikk så det suste. Helgas artikkel fra Bradford i Aftenposten kan imidlertid fortelle en helt annen historie.

Omkring 6-700 danskboende iranere og enkelte dansker samlet seg i går ettermiddag på Rådhusplassen i København i solidaritet med de modige iranere, som i disse dager demonstrerer i Iran og sier nei til muslimske regler og nei til undertrykkelse, skriver Jette Dali Plesner i Trykkefrihedsselskapet.

I dag må en 17-årig gutt forklare seg i retten hvordan det kunne ha seg at han helt umotivert overfalt iranskfødte Salemi (48). Det grove overfallet ble fulgt med nazihilsen og uttrykk som ”jævla pakkis”, ”jeg hater svartinger” og lignende. 17-åringen avviser at dette har noe med rasisme å gjøre. Da kan man jo spørre seg: Hva er rasisme da?

Helle Merete Brix har lest Bruce Bawers bok "Surrender - Appeasing Islam, Sacrifising Freedom". Hun har i denne sammenheng gjort seg noen tanker om hvordan bøker som ytrer seg kritisk til islam, blir møtt i mediene. Det er ifølge henne et heller begredelig møte. Hun roser også Bawer for at han nettopp kritiserer mediene for sin mangel på islamkritikk.

Valget i Iran har tatt en vending som kan lede til bekymring. Etter at den sittende presidenten Ahmadinejad ble kåret til valgets vinner, har det vært enorme protester. I dag dro Ahmadinejad til Russland, samtidig med at utenlandske journalister fra i dag er blitt nektet å dekke opposisjonens demonstrasjoner i Teheran. I tillegg måtte en tsjekkisk diplomat, som representerer EU i Iran, stå skolerett overfor det Iran omfatter er EUs intervenerende og fornærmede erklæringer om presidentvalget.

Dagbladet.no har spurt en rekke samfunnsdebattanter om hvordan fremtidens Norge blir hvis vi får et muslimsk flertall. Informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, er ikke optimist med tanke på menneskerettighetenes kår ved et muslimsk flertall. Som hun sier: ”i utgangspunktet er det revnende likegyldig for meg om en person er født inn i familie som bekjenner seg til islam eller hinduismen. Utfordringen er derimot det sterke konformitetspresset som legges på muslimske befolkningsgrupper fra det som oftest er et mindretall, nemlig ortodokse krefter uten respekt for menneskerettigheter og frihetsverdier. Disse kreftenes første ofre er vanlige folk som tilfeldigvis er født inn i islam.”

Vi har hørt om de fire kandidatene til dagens iranske presidentvalg, men kun litt om de 46 millioner velgerne, skriver danske Weekendavisen. Gjennom journalisten Karin Bo Bergquist bok om revolusjonens barn, får vi litt kunnskap om hva som rører seg blant de unge velgerne.

Som Norge, har Danmark inngått en returavtale med Irak for avviste asylsøkere. Men nå sier Irak at de ikke vil ta imot avviste asylsøkere fra Danmark, hvis ikke disse kommer frivillig hjem. Det betyr i realiteten at avtalen er uten betydning, for det har aldri vært noen hinder for at irakiske asylsøkeres frivillige retur.

Kjønnslemlestelse er på dagsordenen i disse tider. Det skulle bare mangle. Men en verre politisk slalåmkjøring og handlingslammelse knyttet til bestialske overgrep finnes vel knapt i norsk samtid. Debatten kommer knapt videre. Som når det nok en gang sies at å straffe foreldre for å ha skjært i et barns underliv er et nytt overgrep mot barnet (!). Den logiske konsekvensen må jo da bli at foreldre som mishandler barna sine, fysisk eller seksuelt, heller ikke må straffes. Er det hudfarge det hele koker ned til igjen, når slike påstander fremmes? At vi tross ”mangfoldsår og alle flerkulturelle festtaler”, fremdeles ikke evner å være fargeblinde overfor Norges barn?

En mistanke om en slående imam måtte til for at Dagsavisen skulle innrømme at dialog neppe er det eneste saliggjørende virkemiddelet i integreringen. I lederen tar de dertil til orde for at når det gjelder fysisk avstraffelse av barn så gjelder bare ”én kultur” – hvilket vanskelig kan tolkes som annet enn at her er det ikke noe å diskutere.