Islam

Ta islam på alvor!

Human Rights Service har i flere runder etterlyst at myndighetene kartlegger islamske trossamfunns ideologiske basis. Vi er urolige for at mange av trossamfunnene er vel så mye preget av juss og politikk som religiøs tro, og dermed i full kollisjon med vårt verdimessige eksistensgrunnlag. Vårt Land forteller i dag at i løpet av de siste fem årene har 30 nye islamske trossamfunn etablert seg i Norge. Ikke ett eneste ord sies om hva disse samfunnene har som målsetting med sin virksomhet.

Hege Storhaug, HRS

Vårt Lands reportasje bekrefter norsk medias holdning til islamske trossamfunn; innholdet i troen til det enkelte samfunnet/moskeen synes å være uinteressant. Det har rett og slett vært et ikke-tema, til tross for at det gang på gang kommer frem at europeiske ekstremister som går til det ytterste; selvmordsbombing, alltid har tilhørighet til en moské. (Kan noen eksempelvis forestille seg at en kristen sprenger seg og andre i luften, og at hans/hennes tilknytning til en kirke ikke blir et hovedtema i mediedekningen, og at den aktuelle kirkens ideologi og medlemmer ikke settes under et særdeles kritisk søkelys? Altså; klarer noen ikke å høre et offentlig ramaskrik?).

Vi trenger dog ikke gå til ytterligheter for å finne argumenter for at det er viktig at offentligheten kjenner den ideologiske basen til den enkelte moskeen/trossamfunnet. Den mest yndede moskeen å avlegge en vennligsinnet a-politisk og a-juridisk visitt i for både kongehuset, politikere og dermed media, er Islamic Cultural Centre (ICC), som jeg har skrevet om i årevis grunnet dens ekstreme ideologi, en ideologi tuftet på en av de aller fremste islamistene i forrige århundre, Mauwdudi Til tross for dette tragiske faktumet, letter verken konger, dronninger eller politikere, og knapt nok heller ikke redaktører, på øyelokket (det vil si, noen av pressens fremste tok opp hansken da Dronning Sonja entret moskeen i fjor, men politisk fikk det kritiske blikket ingen konsekvenser). ICC har i nå snart 40 år stort sett blitt behandlet som en traust norsk bygdekirke, til tross for at trossamfunnets ideologi eksempelvis er manifestert i Pakistans grusomste sharialover. Hva er dette? Feighet? Kunnskapsløshet? Ignoranse? Diskriminering, i den forstand at man tar ikke islamske trossamfunn og islam på alvor?

Det samme skjer på mange måter i dagens Vårt Land. Det konstateres at Norge har fått 30 nye islamske trossamfunn på fem år, men ikke ett ord nevnes om hva disse trossamfunnene står for, mens Kari Vogt kan fortelle oss hvorfor muslimer lager flere og flere trossamfunn: De vil være blant sine egne, språklig, etnisk, religiøst (sunni versus shia versus ahmediyya osv). Mer er det ikke å hente.

Vårt Land hadde nå en glimrende anledning til å be Vogt om å gi leserne innsikt i hvem og hva de mest sentrale trossamfunnene i Norge representerer, som Tawfiiq Islamsk Senter, der hjertene er varme for al-Shabaab, som ICC, der hjertene er særlig varme for kvinneundertrykking, flerkoneri, alt hva sharia kan gjøre med et samfunn, som Minhaj, som langt på vei går i fotsporene til ICC, bare med litt mykere såler.

Tankene mine går til Audun Lysbakken og Knut Storberget. Lysbakken fordi han har hovedansvaret for integrering og dermed for at (også) muslimske kvinner og barns får delta fullt og helt i vårt åpne og frie samfunn. Storberget fordi han kjempet seg tilbake i statsrådsstolen etter sykdom i fjor av én eneste grunn; han ville ruste opp kampen mot undertrykking av kvinner og barn.

Lysbakken og Storberget kunne startet ut med å sjekke formålet med tilskudd på 357 kr per person som er medlem av trossamfunn. I retningslinjene heter det at Stats- og kommunaltilskudd skal brukes til religiøse formål. Vel, er juss og politikk religiøst formål? For det er jo juss og opprettelsen av det verdensomspennende kalifatet som er ICC og Tawfiiqs hjertebarn. Eller?