Av Phyllis Chesler, for HRS
I flere år har Israel rutinemessig blitt fordømt av FN fordi landet har prøvd å forsvare seg selv. Et rent PR-haglvær har blitt sluppet løs mot verdens eneste jødiske stat. Store Løgnere, som George Orwell hadde gjenkjent, har dominert de internasjonale medienes rapporter om Israel. Jøder og sionister har blitt beskyldt for å kontrollere verden, begå massakrer, drepe sivile med hensikt, forgifte palestinske spedbarn, forårsake palestinsk sterilitet osv. Siden 2005 har israelske tjenestemenn ikke kunnet reise til Storbritannia i frykt for å bli arrestert og stilt for retten som ”krigsforbrytere”.
Jeg begynte å forsvare Israel aktivt fra det øyeblikket Arafat lanserte den ondsinnede intifadaen i 2000 mot landet. Selv om jeg ble bevisst antisemittisme blant intellektuelle og kultureliten i Vesten allerede tidlig på 1970-tallet, begynte jeg i 2000 å dokumentere en ny og dødelig form for antisemittisme, en ”perfekt storm” hvor fundamentalistiske muslimer, jihadister og vestlige radikale var enige om at menneskelig lidelse, og faktisk alle problemer i verden, var Israels skyld, som bare kunne korrigeres ved at jøder ble tvunget til lidelse og at den jødiske staten ble avskaffet. Jeg publiserte en bok om dette temaet i 2003.
Som følge av det ble jeg demonisert for å ha brutt med politisk korrekte intellektuelle. Dermed har jeg kanskje fortjent retten til å kritisere den jødiske staten når slik kritikk er på sin plass. Det knuser mitt hjerte å måtte gjøre dette. Men jeg må gjøre det – og min kritikk har overhodet ingenting å gjøre med Israels behandling av sine arabiske borgere eller palestinerne, som faktisk er bedre enn den behandlingen mange muslimer får i arabiske og muslimske land. Nei, min kritikk gjelder den måten Israel behandler religiøse jødiske kvinner.
La meg være tydelig. FN har ikke fortjent retten til å kritisere Israel; det har derimot jeg. Hvis FN ønsker å utfordre en nasjons indre anliggende, så vil jeg foreslå at de begynner å ta tak i de menneskerettighetsbrudd som begås i land som Afghanistan, Burma, Egypt, Indonesia, Iran, Jemen, Jordan, Kina, Kongo, Pakistan, Saudi-Arabia, Somalia og Sudan. Når de har gjort så, kan jeg gjøre dem oppmerksom på et menneskerettighetsbrudd FN bør etterforske i Israel.
Det ironiske i denne sammenheng er at Israel beskytter de hellige stedene for alle religioner på en måte som ikke noe muslimsk land gjør. Muslimer skjender og ødelegger ikke-muslimske gudshus, forbyr ikke-muslimer å utøve sin religion åpent, og forfølger, bortfører, utviser eller dreper dem. Israel gjør ikke slike ting.
Men den jødiske staten ser en annen vei når jødiske kvinner, som ber på en beskjeden og religiøst akseptabel måte ved klagemuren i Jerusalem, blir angrepet, både fysisk og verbalt, av ultrareligiøse jøder. Jeg snakker om de såkalte ”Kvinnene ved muren”, en gruppe som har eksistert i 21 år.
1. desember 1988 var jeg blant de kvinnene som for aller første gang ba høyt sammen på kvinneseksjonen ved muren. Den hendelsen endret mitt liv. Sammen med Rivka Haut, kvinnen som arrangerte dette første bønnemøtet, skrev vi en bok om kampen, Women of the Wall: Claiming Sacred Ground at Judaism’s Holy Site, som ble utgitt i 2002. Vi dedikerte boken til staten Israel, men fremmet ikke vårt budskap utenfor de jødiske mediene, siden Israel var engasjert i en eksistensiell kamp.
Prøv å forstå: Ved klagemuren er det en fysisk atskillelse mellom områdene hvor menn og kvinner ber. Man må stå på en stol for å kunne se over til den andre siden. I løpet av årene har alt fra metallstoler, tåregass og avføring blitt kastet på de bedende medlemmer av Kvinnene ved muren (WOW). Ultrareligiøse fanatikere, både menn og kvinner, har også fordømt, fulgt etter, truet og fysisk angrepet medlemmer av WOW. Aldri har den jødiske staten arrestert noen av disse for å ha forstyrret offentlig ro og orden eller bønnene til disse anstendige og trofaste kvinnene. I tillegg har ultrareligiøse kvinner plaget, hånt og hylt høyt for å overdøve bønnene til WOW, en umenneskelig atferd overfor sine medsøstere. I økende grad har WOW-medlemmer bedt mer og mer i det stille, så langt som mulig fra mennenes område og så langt som mulig fra selve muren.
Disse troende kvinnene har blitt tvunget til å bøye seg, skjelve og be med frykt – akkurat som jøder en gang ble tvunget til å gjøre i muslimske og arabiske land. Og i tillegg kan jeg tilføye; under den spanske inkvisisjonen. Dette er en passende sammenligning, siden jødiske og israelske kvinner i det 21. århundret blir bedt om å gjemme sine bedesjal (tallitot) under frakken når de nærmer seg muren.
En gang, for flere år siden (i 1989), ansatte staten kvinnelige vektere for å fjerne de kvinnene som ba i anstendighet. Tro det eller ei, men medlemmer av WOW ble anklaget for å ha “forstyrret offentlig ro og orden” for de ”virkelig” fromme personene — hvis konsentrasjon skal ha blitt ødelagt av kvinnene som ba uavhengig og med religiøs myndighet. Israels Høyesterett avsa tre forskjellige dommer til vår (WOW’s) fordel. Det vi gjorde ble aldri betraktet som en krenkelse i en ortodoks tolkning av den religiøse lovgivningen, men det ble ansett som en forstyrrelse av “følelsene” hos de ultrareligiøse – som i økende grad kontrollerer muren og har omgjort den til en slags synagoge hvor kvinner skal be i all stillhet og alene, og som aldri skal bli hørt, heller ikke av andre kvinner.
Høyesterett, som altså har avsagt så mange dommer som har vært positive for menneske- og borgerrettighetene til palestinere, bestemte at jødiske kvinner ikke skal få ta del i disse rettighetene. De beordret oss til å holde den delen av vårt bønnemøte hvor vi leser høyt fra Toraen (dvs. Det Gamle Testamentet) på et annet sted. I 2003, på en høring, avgjorde Høyesterett at det nå var ulovlig for jødiske kvinner å messe høyt fra Toraen og å bruke bedesjal (tallitot) ved muren. Dermed betraktes anstendige jødiske jenter (og gamle bestemødre) som kriminelle hvis de begår disse handlingene.
Og nå har den jødiske staten gjort det utenkelige. 18. november 2009 arresterte politiet i Jerusalem Nofrat Frenkel, som er medisinsk student på femte året og medlem av WOW, og forhørte henne i nesten to timer. De fortalte henne at hun sto tiltalt for en grov forbrytelse, og hvis hun ble erklært skyldig ville hun aldri få tillatelse til å arbeide som lege i Israel. Frenkel’s forbrytelse? Hun hadde hatt på seg et bedesjal (en tallit) uten å ha en frakk over, og hadde holdt en skriftrull av Toraen i hendene (men messet ikke fra den).
Noen uker senere, den 5. januar 2010, ble Anat Hoffman, et tidligere medlem av Jerusalems byråd og lenge direktør av Israeli Religious Action Center, arrestert. De anholdt henne, forhørte henne og tok hennes fingeravtrykk (!) fordi hun er leder av WOW.
Skammelig!
I 1988, på vårt første bønnemøte, sto mennene på sin side på stoler, prøvde å kaste seg over i kvinneseksjonen og oppmuntret til noe som nesten ble til et opprør mot oss. Da tenkte jeg: ”Herregud, de høres akkurat ut som Khomeinis menn!” Siden har ting kun blitt verre. I 2007 for eksempel banket en gruppe ultrareligiøse jødiske menn i Jerusalem opp en kvinne fordi hun hadde nektet å flytte seg bakerst i bussen. (Jeg fleiper ikke.) Og i januar 2010 satt en 60 år gammel kvinne forrest i en buss i Jerusalem, da en ung mann insisterte på at hun måtte bytte sete. Hun nektet å adlyde ham. Han begynte å skjelle henne ut. Hun sprayet ham med tåregass. Politiet ble tilkalt. Det ble foretatt en arrestasjon. Den som ble pågrepet var imidlertid ikke den unge mannen, men den eldre damen.
Skammelig!
Ja, Israel er sine naboer overlegen når det gjelder menneskerettigheter og demokrati, selv angående sekulære kvinners rettigheter. Sammenlignet med Saudi-Arabia eller Iran, er Israel egentlig et paradis på jorden for kvinner. Men akkurat som resten av Midtøsten, og som Europa, blir Israel i disse tider raskt islamisert når det gjelder kvinnene – muligens enda mer islamisert når saken har med kvinners rolle innen jødedom å gjøre.
Ifølge ultraortodokse jøders tro skal kvinner dekke sitt hår (!), ha så mange barn som mulig, forbli uvitende om religion, og arbeide i lavinntektsjobber for å støtte sine ektemenn, mens sistenevnte studerer Toraen. Det moderne ortodokse synspunktet, samt synspunktene hos reformjøder, konservative jøder og rekonstruktivistiske jøder, er ganske annerledes og betrakter jødiske kvinner som fullstendig innstilt på å bli utdannede og autoritative religiøse ledere, samt leger, advokater, professorer og konsernsjefer.
Det er på tide at det israelske parlamentet skiller synagogen fra staten. Hvorfor skal israelske fundamentalister tillates å gjemme seg bak Gud når de begår forbrytelser mot religiøse jødiske kvinner? Og hvorfor skal en moderne demokratisk stat som har forpliktet seg til religiøst mangfold bemyndige sine minst tolerante statsborgere?
N.B.: Kvinnene ved muren sin webside heter Womenofthewall