Human versus inhuman. Løgnen versus sannheten. Faglig debatt versus personsjikane. I debatten om (særlig) islam, men også innvandringen generelt, ser det knapt ut til å finnes en nedre grense for hva de som oppriktig mener at de er friheten og humanismens fremste apostler, tillater seg overfor dem som angivelig skal være ”samfunnsfiender”. Hege Ulstein i Dagsavisen har åpenbart en så sterk aversjon overfor sin navnesøster, at hun kan mistenkes for å ha søvnproblemer. Det renner over av eder og galle, dertil fantasier om at vi som er ”på den andre siden” kan tillate oss å bevisst fremme løgner. Da har man ikke fulgt godt med i ”debattimen” innen dette feltet.

Det pågår "en skjebnekamp. Islamismens og Brorskapets visjon om et samfunn styrt av sharialover er uforenlig med menneskerettighetene og de kristne og humanistiske verdier vårt samfunn bygger på", skriver KrFs Hans Olav Syversen. ”Vi trenger en ny, reell dialog om dette i Norge. Jeg håper Islamsk Råd tenker gjennom sitt forhold til Fatwarådet, at man sier klart nei til sharia-lover i Norge og markerer klar avstand til Qaradawis jødehat og legitimering av terror.”

- Dere kom vel til Norge for å ta fullverdig del i samfunnet vårt, som å sende barna på leirskole, som å la dem delta i skolegudstjenesten før jul? Omtrent slik ordlegger rektor Thore Ryghseter seg i et nyttårsbrev muslimske elever fikk med seg hjem. ”Selvsagt” vurderer en forelder nå å politianmelde rektoren for diskriminering, mens Ryghseter kan fortelle om mange positive tilbakemeldinger, og han får full støtte av innvandringspolitisk talsmann for Høyre og stortingsrepresentant for Buskerud, Trond Helleland.

En 21 år gammel britisk muslimsk kvinne tok av hijaben etter to års vurdering. Det kostet henne drapstrusler fra en fetter, som også truet med å skade kvinnens nærmeste familie. Saken går nå for domstolen.

En kvinne tar følge med sin mann i et fire års vikariat i Birmingham. Hun opplever et segregert Birmingham, der Storbritannias lover tilsidesettes for intern justis og der hun som kvinne blir neglisjert. Tilbake i multikulturelle London forteller hun om sine erfaringer, men blir selv mistenkeliggjort. I en kronikk forteller hun om sine erfaringer, og peker på betydningen av at et land tar debatten uten angst for rasismeanklager.

Fire menn og en kvinne med tilknytning til Hizb ut-Tahrir har fått opphold i Norge de siste ti årene. Alle kommer fra det udemokratiske Usbekistan, der tortur benyttes i fengsler mot politiske og religiøse fanger. Ifølge informasjon HRS har fått fra Utlendingsnemda, holder det å dele ut flyveblad for å tilkjennes beskyttelsesbehov, hvis man eksempelvis kommer fra et land som Usbekistan. Da er oppskriften gitt på ”adgang Norge”. Hans Olav Syversen (KrF) og Ola Borten Moe (Sp) vil forby Hizb ut-Tahrir i Norge. Hvordan stiller de seg til denne nye informasjonen?

Sykepleieren med somalisk bakgrunn, Ahmed Mohamud utsettes stadig vekk for xenofili, altså overstadig begeistring for alt som er fremmed og utenlandsk. Han opplever det som frustrerende og pinlig å møte folk som blir "halleluja-glade" over at han har den hudfargen han har og den bakgrunnen han har. Samtidig opplever han at pæredansker i ramme alvor snakker nedsettende om sin egen hudfarge, og forteller han hvilke aviser han bør/ikke bør lese, og hvilke politiske partier som kler hans bakgrunn.

Avslag på opphold eller ikke, ulovlig i landet eller ikke: Behandlingen av Maria Amelie står til stryk. Kanskje, men bare kanskje, ville vi forstått utvisningen hvis myndighetene var like ivrige etter å utvise dem som beviselig ikke har noe her å gjøre. Tiden er overmoden: en radikalt ny innvandringspolitikk må på bordet, skriver HRS i kronikk i dag.

I natt var det i gang igjen, for tredje gang på en uke. Tilfeldige personer ble beskutt med raketter og en bil sto i full fyr. Politiet karakteriserer opprøret som voldsomt. Samtidig sier de at bråket i Rosengård må avvises et ungdomsopprør. – Det er voksne menn som står bak angrepene, sier informasjonsleder i Skånepolitiet.

Folket sa ifra. Politikere sa ifra: Politiet skal være politisk og religiøs nøytralt i møte med publikum. Det handler om noe så selvfølgelig som trygghet og tillit, tillit til at man behandles først og fremst som et menneske underlagt et felles sett regler, normer og lovverk. Domstoladministrasjonens vedtak fra i fjor om å åpne for at dommere kan bruke religiøse og politiske symboler knyttet til dommerkappen, vitner om et organ som lever i sin egen boble, der åpenbare prinsipp stettes til side. Saken omgir seg med en illesmakende eim av et politisert og tanketomt domstolsorgan. HRS skal delta på høring om vedtaket 1.februar.

EU har klart å produsere 3,2 millioner almanakker til en pris av rundt 40 millioner kroner som er distribuert til skolebarn, der alle sentrale religiøse høytider er markert – med unntak av kristne høytider. Reaksjoner fra politikere i ulike EU-land er sterke. Hvordan kunne denne ”glippen” skje?

Den sekulære guvernøren i Punjab, Salaam Taseer, ble drept av ”en av folket” fordi han talte shariaens blasfemilover midt i mot. Drapsmannen etterlever langt fra landsfaderen Muhammad Ali Jinnahs visjoner for Pakistan. Jinnah var en ihuga motstander av religion blandet inn i politikken. Den Oxfordutdannede juristen irettesatte kraftig dem som ville at Pakistan skulle bli en teokratisk stat. Hele ideen mente han var ”absurd”. Men mullahene ville noe annet. Selv om de var mot dannelsen av Pakistan – da de jobber for det verdensomspennende kalifatet og ikke nasjonale stater – jobbet de fra Pakistans fødsel av for at islam skulle styre landet. Det gikk deres vei, noe også drapet på Taseer vitner om.

Hvem er hvem? Hva er det å være muslim? Hva innebærer det å være moderat, liberal, sekulær, verdikonservativ, islamist, voldelig ekstremist? Hvor er ”the tipping point” i forhold til hvilke verdier som kan balanseres og harmoniseres i et åpent, fritt demokrati? Dette fikk vi ikke svar på i Aftenpostens kronikk i går. Tvert om. Kronikken fremstår som et forsøk - i islamismens ånd - på å tilsløre vår tids mest presserende verdiutfordring.

Another day, another piece of disingenuous spin about Islam in the New York Times….

Svenske Julia Caesar har sett nærmere på den politiske venstresidens gjøren og laden de siste tiårene. For i mer enn 40 år har venstresiden, gjennom et monopolistisk tolkningssett, ”lagt død manns hånd” over debatten og samfunnsklimaet i Sverige, hevder Caesar. Med den propagandiske kraft som kjennetegner det totalitære tankesettet, har venstresiden uforstyrret fått herje fritt. Hun mener dominansen har vært så total at det kan være snakk om et monopol på politisk indoktrinering – hjernevask – av en hel nasjon. Hennes konklusjone er at Sverige er i en diktaturlignende tilstand: Socialdemokraterna har forvandlet borgerne til trygghetsnarkomaner. Den borgerlige alliansregjeringen fullfører den sosialdemokratiske tradisjon gjennom å tie og mate befolkningen med lørdagsgodterier – eller såkalt jobbskatteavdrag.

Liv Signe Navarsete (Sp) har tatt til ordet for at Norge nå er i ferd med å nå målet om flerkulturelle byer. Nå må bygdene stå for tur, tilkjennega Navarsete. En ”bygdegutt i byen”, Sigurd Nes, er slett ikke enig, og spør hva det er som tilsier at flerkulturelle byer skal være et forbilde for flerkulturelle bygder? Nes tror det begynner å bli lettere å møte på en ulv enn på en Sp-velger.

Da jeg leste om terrorangrepet 2. januar i år på den koptiske kirken i Alexandria, som kostet 21 koptere livet, tenkte jeg på den egyptiske forfatteren og juristen Tarek Heggy. Jeg møtte ham nylig i Oslo. Heggy medvirker i Walid al-Kubaishis film om Det Muslimske Brorskapet, hvor han kommer med krasse uttalelser om europeernes manglende forståelse av politisk islam. I dette intervjuet med HRS forteller han om kopternes vanskelige situasjon i Egypt, om identitet og sitt syn på Barack Obama og om Europas vanskeligheter med å takle politisk islam på eget kontinent.

Kvinners situasjon i kurdiske områder i Irak har blitt betydelig forverret etter Saddam Husseins fall. Aktivister på kvinners vegne risikerer livet. En mulla har nå skrevet en bok som er distribuert i tusentalls eksemplarer i de kurdiske områdene, der navngitte feminister anklages for å arbeide mot islam, og for å spre ”perverse ideer som fører til oppløsning av familien, drap på kvinner, prostitusjon, uoverstemmelser i familiene, selvskading og selvmord”.

I mange år har det vært spekulert i hvorvidt Hizb-ut Tahrir (HuT) har sympatisører og er operative i Norge. Det har ligget åpent i dagen at denne ekstreme gruppen også vil slå røtter på norsk jord. Tiden måtte bare bli moden Talsperson for gruppen i Skandinavia sier selv at de har medlemmer i Norge nå. Ikke underlig, all den tid Norge gir medlemmer av denne religionsfascistiske bevegelsen asyl! Sånn apropos Maria Emilie-saken.

I Morgenbladet i dag kjører antropolog Sindre Bangstad ut en bredside mot Unni Wikan og hennes rolle i innvandringsdebatten de siste 15 årene. Wikan har hatt for mye makt, mener Bangstad, hun har levert premisser han ikke setter pris på. Nå har hun dertil prøvd å stoppe hans ytringsfrihet, påstår han, knyttet til Bangstads kritikk av Walid al-Kubaisis syn på Brorskapet. I samme smørja er han en tur innom meg, for jeg er visstnok ”ekstremt konfliktorientert” og media har i disse 15 årene i den offentlige debatten gitt meg ”fritt spillerom ut fra kommersielle så vel som ideologiske motiver”. Kanskje Bangstad har tatt en overdose Møllers tran?

En populær imam i Rinkeby som er svensk statsborger og sentral i al-Shabab, sørget for at flere gutter fikk hender og føtter avkappet uten bedøvelse fordi de ikke ville la seg verve til terrorgruppen al-Shabab. Den ene gutten opplevde avkapping av foten i to runder, da imamen forlangte at en større del av foten ble fjernet med en baufil. Gutten skal nylig ha ankommet Norge som flyktning etter at han klarte å rømme fra al-Shabab i Somalia. Men al-Shabab er også i Norge...

Rettssaken mot danske Lars Hedegaard for såkalt hate-speech nærmer seg. Hvilken straff vil den danske staten idømme budbringeren som tok opp seksuelle overgrep i muslimske miljø? Kanskje det mest urovekkende med det danske (og norske) lovverket er at hvorvidt man påpeker faktiske forhold, er irrelevant. Man dømmes etter vilkårlighet: hvis noen opplever uttalelsene som krenkende, kan man dømmes. Følelser trumper altså over fakta.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen presenterte i går rapporten ”Det kan skje igjen” om antisemittisme og rasisme i skolen. Et kapittel er viet ”islamofobi”, det vil si en annen forståelse av termen enn min som er ”frykten for å kritisere islam”. Nettopp denne frykten, kombinert med optofobi, angsten for å åpne øynene, preger rapporten. Det verste er kanskje dog at en rapport som ble iversatt på bakgrunn av den økende jødeforfølgelsen i Norge, som muslimer i all hovedsak står bak, toner ned forfølgelsen ved å vri fokus over på en påstått ”offergruppe” som altså er de fremste jødeforfølgerne i Norge og Europa.

Den ulovlige innvandreren Maria Amelie (25) avdekker grunnleggende svakheter ved dagens innvandrings- og integreringspolitikk. Amelie har spilt et høyt spill ved å tre inn på den offentlige arena, men hennes taktikk har langt på vei lyktes. Gårsdagens uverdige behandling av Amelie vil antakelig utløse en debatt om mildere versus strengere innvandringspolitikk, men det er et forkastelig fokus. De såkalte ”humane” må innse at det nettopp er deres politikk slike som Amelie må betale for.

Frisch-senteret publiserte i går en rapport som viser arbeidsmarkedstilknytning og trygdebruk for ulike grupper innvandrere fra lavinntektsland. Tallenes tale er like klare som dystre. De forteller at disse innvandrernes yrkeskarriere i Norge er kort. De klarer knapt å stå i jobb i 10-15 år før de er over på trygd. De blir konsumenter heller enn bidragsytere. Det forteller oss at innvandringen til Norge ikke er bærekraftig. For visse grupper innvandrere er Norge et rent trygdeland.