To kvinner ble arrestert i dag i Paris for å ha brutt det nye lovforbudet mot ansiktstildekning. Den ene kvinnen, en fransk konvertitt, fremstår som talsperson for de ansiktstildekkede i tiden som kommer. Kenza Drider sier hun aldri kommer til å fjerne sløret. Det bygger opp til konflikter i den franske republikken.

I 2009 registrerte en menneskerettighetsorganisasjon 18 anti-kristne angrep i Indonesia. I 2010 flerdoblet antallet seg til 75 angrep. Antakelig er dette antallet kun toppen av isfjellet. Kirker brennes ned og menighetsledere og enkeltpersoner utsettes for vold og tortur. Politiet er i flere tilfeller medvirkene til overgrep, og presidenten i landet ser ut til å snu ryggen til utviklingen.

Turister og troende som strømmet til Nôtre Dame i Paris i formiddagstimene i går, fikk seg en overraskelse: Alt som kunne krype og gå av fransk og internasjonal presse og kringkasting fylte store deler av plassen, mens hvite politibiler sto parkert langs hele den ene langsiden. Bakgrunnen for oppstyret var at en fransk mangemillionær, Rachid Nekkaz, hadde gått ut på den muslimske umma-TV og oppfordret alle muslimer til å møte fram på plassen foran kirken for å be en stille bønn kl. 11.00. Muslimer organiserer seg nå mot lovforbudet mot ansiktstildekking som ble innført i går. Jippoet på Nôtre Dame vil vise om det er noen makt bak organiseringen av motstand.

”Vi hører hjemme her, Frankrike vil snart tilhøre oss. Vi er allerede ti millioner, snart blir vi tjue, da skal dere få se. Da vil dere ikke kunne forby oss noe som helst. Dette landet tilhører oss.” Disse ordene tilhører en demonstrant i Paris i går som trosset forbudet mot å demonstrere mot at Frankrike i morgen forbyr ansiktstildekning.

– Egoet til den muslimske verden er så stort at vi ikke makter å ta et ransakende blikk på oss selv og reformere islam. Utvilsomt må vi eksempelvis ta et oppgjør med oppfattelsen av at islams grunnleggere var ufeilbare. Utvilsomt er umenneskelig straffemetoder som avhugging av hender, menneskeskapte lover som bør avvikles. Selvsagt står mennesket over religion. Men takket være den varmblodige karakteren til mine medmuslimer, er moderate som meg livredde for å fremme et slikt synspunkt. Det er åpenbart at det minste kritiske utsagnet kan føre til en livstruende situasjon: de lærde vrir og vender på hva man har sagt og dermed er mobben klar for aksjon. Dette er en tragedie, for som en muslim burde jeg ha retten til å definere det som er svært personlig og privat, nemlig min egen spiritualitet, sier Rooshanie Ejaz.

”Kjære muslimske søstre og brødre, vær modige og besluttsomme ved å utfordre forbudet mot niqab den 9. april. Islam er kommet for å dominere verden, også Frankrike. Glem ikke at vi tilhører profeten Muhammeds ummah. Vår rettledning er sharia og ikke Frankrikes grunnlov. Så muslimske søstre, kom i hopetall og bær deres niqab den 9. april, Insha Allah”. Slik lød invitasjonen til et møte i Paris i dag som politiet stanset. Man fryktet voldelige sammenstøt to dager før ansiktstildekning forbys i Frankrike.

Hva kommer eventuelt etter Gaddafi? Kan vi forvente oss et styresett som gir borgerne reell frihet og om vil løfte Libya både sosialt, politisk og økonomisk, eller risikerer vi å våkne opp en dag til et styre som kanskje er enda verre enn Gaddaffis voldsregime basert på en blanding av sosialisme og islam? Helle Merete Brix tar for seg en høyaktuell bokutgivelse, ført i pennen av en eksillibyer. Forfatteren er optimist på vegne av Libyas fremtid, men det er ikke Brix.

"As Muslims, we are not encouraged to discover, to interpret, and to gauge our own feelings. We are told that you can either follow Islam as a strict code, predefined by your elders, or you can declare yourself a non-Muslim and live in exile from your community. This will not work, and it is not working. The need for freedom in religion is an important catalyst for basic human evolution."

Det økende presset fra islam i Frankrike ligger til grunn for 26 nye tiltak vedtatt av regjeringspartiet til Niclas Sarkozy. Tiltakene skal befeste landets sekularitet, nedfelt i grunnloven i 1905. Partiet setter foten ned for religiøse særkrav, offentlig ansatte skal kurses i sekulære prinsipper, det skal bli forbudt å nekte å motta service fra offentlig ansatte på bakgrunn av kjønn, foreldre skal ikke kunne ta barna ut av undervisning av religiøse årsaker, eksamener skal ikke kunne flyttes grunnet religiøse høytider, det private næringslivet skal få tillatelse til å nekte ansatte å bruke religiøse symboler, samtidig som Sarkozy vil, som Jons Gahr Støre, ha kontroll med finansiering av trossamfunn.

Hvordan skal jenter kunne beskyttes mot kyniske asiatiske gjenger som utnytter jentene seksuelt, en dog muligens dreper dem, når politiet holder tilbake informasjon om faktiske forhold? Politiet skal nemlig ha gått i det politisk korrektes tjeneste i Blackpool og holdt tilbake informasjon om at minst 60 britiske skolejenter (antakelig alle hvite) ved bruk av mat, alkohol og sigaretter, ble utsatt for seksuelle overgrep av asiatiske menn som arbeider i snuskete gatekjøkken. Nå bør hoder rulle. For: hvor mange jenter kunne vært spart for overgrep, som kan være livsødeleggende, hvis jentene og deres foreldre hadde visst om den kyniske taktikken disse mennene benytter? Politiet hadde selvsagt ingen valg: de skulle alarmert befolkningen umiddelbart.

Mandag ble skuespiller, filmmaker og fredsaktivist Juliano Mer-Khamis skutt og drept i Jenin på Vestbredden. Han ble henrettet av islamister med fem skudd foran øynene på de to barna sine som satt i bilen og ventet. Juliano etterlater seg også kone, gravid med tvillinger. Nyheten om drapet har fått noen overskrifter, men fortjener mer omtale. Ikke minst er tiden overmoden for noen tanker om hva sentrale samfunnsstemmer som Torbjørn Jagland og Bjørn Olav Utvik legger i begrepene demokrati og frihet.

Islam brukes som en form for godtepose av ulike aktører. Når islams venner skal forklare friheten som det påstås er iboende i islam, fremheves gjerne de søte bitene i godteposen, som et koransitat som dette: ”det er ingen tvang i religion”. Den sure biten i godteposen hopper man bukk over: dødsstraff for frafall. Hva man plukker ut av det motsetningsfulle islam, handler i stort om islam uten eller med makt: i Muhammeds svake epoke i Mekka var det selvsagt ingen tvang om å være muslim. Når denne mannen fikk makt i Medina, ble det en annen skål – også bokstavelig talt, da vin var tillatt i Mekka, men ikke under Muhammeds ledelse i Medina. Hvilken tolkning har forrang? Hva er de sentrale dominerende holdninger i den muslimske verden til eksempelvis trosfrihet? Kan man påberope seg objektiv tolkning hvis man overser sentrale kvantitative fakta?

Debatten raser i Danmark: en libanesisk gjengleder har fått strafferabatt av domstolen fordi han er familiefar. Noe slikt ville aldri en dansk mann oppnådd, sier Karen Jespersn og dommen mot Fisfis. ”Nok er nok. Fis av Fisfis,” skriver Jespersen. Hun vil at loven skal endres slik at man slipper likennde saker i fremtiden.

Vi kjenner til at langt de fleste religiøse minoriteter i muslimske land utsettes for diskriminering, til tross for fremstillingen av islam som en fredelig og tolerant religion. Denne forskjellsbehandling kan langt på vei tilskrives sharia, derfor er det heller ikke merkverdig at intoleransen for religiøse minoriteter forsterkes når islamistiske bevegelser vinner frem. Hva kan vi så forvente av de pågående revolusjonene? Vil det forbedre situasjonen for ikke-muslimer i muslimske land?

RETTELSE. Forfatteren Arne Berggren langer ut mot ”den religiøse ytringsfriheten i vesten etter at pastor Terry Jones brant en koran og uskylige FN-ansatte ble drept i Afghanistan. Berggren vil om nødvendig ”bure inne idioter” som Jones for å beskytte uskyldige sivile mot voldsmobben. Da er spørsmålet: vil Berggren også forby de delene av koranen som formidler har o som oppfordrer til hat? For det er vel den logiske konsekvensen av tankesettet hans?

Muslimske menn i Bangladesh raser. De blokkerer veier, smadrer biler, og setter fyrt på bensinpumper. Raseriet er rettet mot myndighetene som vil følge fornuften, ikke koranen, en bok som blant annet formidler at en kvinne arver en brøkdel av hva en mann arver. Denne uretten vil myndighetene ta et oppgjør med. Islamistene vrir seg og tyr til vold.

Det foregår en splittende debatt i Frankrike om islams plass i samfunnet, det vil si islams økende press på landets sekulære verdigrunnlag. Debatten blir ikke mindre splittende av at Frankrikes innenriksminister i går uttalte at andelen muslimer i landet ”er et problem”. Uttalelsen falt under en lenge planlagt debatt i regjeringspartiet UMP. Innenriksministeren sa også at folk ofte ikke føler seg hjemme lenger grunnet ”ukontrollert innvandring”.

Fire overfallsvoldtekter på fem timer i Oslo er et mareritt som ikke bare handler om de kvinnene som er voldtatt, men vel så mye for Norge som nasjon. Vi verken kan eller skal godta at kvinner ikke kan være ute alene, uten å risikere å bli overfalt av menn. Det gjelder uansett hvordan vi er kledd eller hvilken sinnstilstand vi måtte være er. Utfordringen er at overfallsvoldtekter i hovedsak skjer av menn med innvandrerbakgrunn. Det ansvaret må plasseres, om nødvendig med sterk lut. Men hva er egentlig straffereaksjonene ved overfallsvoldtekter?

Det overordnede menneskerettssystem som vi har bygget opp, er dypt problematisk. Det ignorerer hensynet til meningsfull uenighet. Ved å ta hele dette problemkomplekset ut av den demokratiske beslutningsprosess og i stedet legge det inn under en juridisk menneskerettighetsdomstol, har man redusert demokratiet til noe sekulært. ”Dommen” faller fra filosofen og forfatteren Kai Sørlander.

Praksisen med at foreldre med innvandrerbakgrunn sender sine barn på lengre opphold i foreldrenes opprinnelsesland, er velkjent. Det var det, i alle fall for politikere, byråkrater og mange av dem som jobber i skolen, allerede i 2004 da HRS dokumenterte praksisen gjennom en egen rapport. Siden har stadig flere erkjent at slike utenlandsopphold for barn er problematisk, men det skjer ingenting fra politisk hold. Nå foreslår Tord Lien (FrP) at vi innfører skoleplikt. Det er et godt forslag.

Det ligger an til fellende dom over Geert Wilders i juni i år. Den nederlandske rettsstaten vil i så fall prøve å påtvinge folk selvsensur. Dette betyr at ”farlige” meninger – uansett om meningene er faktabaserte – først og fremst knyttet til koranen, Muhammed og islam, bør man holde for seg selv. Slik innledet nemlig aktoratet saken mot Wilders da den åpnet i oktober i fjor: "Det er irrelevant om Wilders snakker sant. Det viktige er om hans kritikk er ulovlig." Ny rettspraksis i Nederland kan også føre til fellende dom dersom uttrykk eller uttalelser kan gi folk "assosiasjoner".

Om seks dager den 11.april er det forbudt å bruke burka eller niqab eller andre ansiktstildekkende utstyr i det offentlige rommet i Frankrike. For å demme opp for ubehag og spenninger, bes politi og rettsvesen om å opptre med takt, tone og diplomati overfor kvinner som bryter forbudet. Dette viser lekkasjer fra innenriksdepartementet.

Tiden er overmoden for å ta en bred og saklig debatt om konflikter som skapes av islam. Dagsavisens Stian Bromark mener imidlertid at debatten er utdatert før den er tatt, og benytter sjansen til å raljere med Halvor Tjønns Muhammed-biograf, samtidig som Bromark latterliggjør Olav Versto for å frykte for livet ved å si sin oppriktige mening om Muhammed. ”Redselen befinner seg bare i Verstos hode,” påstår Bromark. Uttalelsen er for dum til å kommentere sett i lys av Muhammedtegningens stridigheter, og påstanden bagatelliserer drap og drapstrusler mot en mengde mennesker som følge av tegningene.

En bølge av personran i Malmö beskrives som en del av ”en krig mot svenskene”. Det oppgir unge ranere med innvandrerbakgrunn som motiv for at de raner svenske ungdommer. Ungdomsranerne skryter av sine ugjerninger, og synes at de svenske ungdommene bare er pysete, feige og dumme. – Svenskene gjør jo ingenting, de bare gir oss tingene, sier en av ranerne.

Å peke på kulturforskjeller som årsak til integreringsproblemer, eller for den saks skyld mangel på forutsetning for demokratibygging i Midtøsten, anses som politisk ukorrekt. Denne debatten er likevel brennaktuell og må tas, skriver Ralf Pittelkow.