Hege Storhaug, HRS
De som husker godt, har nok fått med seg at norske muslimske talspersoner stadig bruker følgende sitat fra koranen i debatt og frihet versus ufrihet i islam: ”det er ingen tvang i religion.” Sitatet brukes som bevis for at islam er tolerant og mild. Det er fritt for enhver å forlate islam, er budskapet.
Da er nøkkelspørsmålet dette: har de nevnte talspersonene rett, eller har de egyptiske og pakistanske muslimene forstått islam korrekt?
Dette er et sentralt tema i den norske islamdebatten i disse dager: Muhammeds motsetningsfylte liv og hvilke konsekvenser dette har fått for utviklingen av islam. Jeg tenker da på den ferske Muhammed-biografien til Halvor Tjønn. I perioden 610 – 622 var Muhammed en forfulgt profet i Mekka, mens han de siste ti leveårene (622 – 632) var en suksessrik statsleder og hærfører. Fotavtrykkene til disse to helt forskjellige epokene kan leses i ulike muslimske lands lovverk, og også i muslimske dominerte områder i Europa. Eksempelvis var vin tillatt av Muhammed i Mekka, men vin ble forbudt i Medina. I dagens Pakistan kan såldes jeg som kristen kjøpe og drikke alkohol, men det kan ikke en muslim.
Tolkning av koranen og islam har en historisk bakgrunn. For om lag 100 år siden oppstod det grovt regnet fire fortolkningsretninger: Tradisjonalister som ignorere den moderne tiden, de sekulære som vil etterlikne kristendommen og privatisere religionen, og reformister, som er modernister og islamister, som vil nytolke sharia inn i et moderne politisk prosjekt som skal gjennomsyre samfunns- og hverdagsliv. Reformistene har til felles at de begge tar et oppgjør med Taliban-versjonen av islam. Eksempelvis vil ikke reformistene være i mot at jenter får utdannelse.
Men reformgruppene er uenige, ikke minst knyttet til hva som kan aksepteres av frihetsverdier, hvilke deler av sharia som kan aksepteres, og hva som skal tas bokstavelig i koranen. En modernist vil helt og holdent avvise håndsavhugging som straff, og heller tolke koranens ord til at tyven skal ”avskjæres” fra familie og samfunn, altså fengsles. Mens en islamist vil kreve avhugging, og også kreve at kvinner dekker seg til. For en modernist vil koranens ord om tildekning tolkes til et krav om generell anstendig tildekking.
Er så disse ulike tolkningene likeverdige? Er jeg ”en islamofobisk pseudoekspert” hvis jeg hevder at den islamistiske versjonen er den mest autentiske islam? Baktaler og krenker jeg islam hvis jeg hevder at det er den islamistiske versjonen som står sterkest blant muslimer, ikke den modernistiske versjonen? Svaret fra sentrale muslimske talpspersoner vil nok være et ja, eller som en talsperson kommenterte om meg i en islamdebatt: Storhaug tolker islam som Osama Bin Laden (kommentaren skulle visstnok påkalle smil og latter).
La oss ta et par konkrete eksempel. Påstandene om at islam likestiller menn og kvinner, og at islam er tolerant. Sistnevnte først: De mye omtalte sverdversene i koranen som oppfordrer til drap av ikke-muslimer, vil talspersoner hevde må ses i sammenheng med en konkret krigssituasjon der muslimer drev forsvarskrig. Muslimene forsvarte seg mot jødene som hadde begått forræderi mot Muhammed og brutt inngåtte avtaler med han, er påstanden (fremført av eksempelvis Khalid Mahmoud i Tabloid mandag 4.april i debatt med Halvor Tjønn, og Basim Ghozlan i NRK Søndagsavisen 3.april, i debatt med samme Tjønn). Men vil ikke mange muslimer tolke dagens situasjon til at det stadig vekk begås forræderi og overgrep mot muslimer, og at sverdversene derfor er meget anvendelige her og nå, jamfør drapene på FN-ansatte i Afghanistan etter ”nut-casen” pastor Jones sin koranbrenning?
Talspersonene vil si nei, og typisk trekke frem toleransens vers fra koranen: ”det er ingen tvang i religion.” Men dette verset er jo også knyttet til en bestemt historisk kontekst, nemlig den gang Muhammed var svak i Mekka og prøvde å samle folk under sin nye religiøse paraply. Da er det åpenbare spørsmålet følgende: hvorfor skulle ikke sverdversene være gyldige i dag, mens verset om toleranse er eviggyldig? Hvem skal avgjøre hvilke vers som er gyldige/ikke-gyldige? Hvordan kan en Ghozlan forfekte at hans versjon – en personlig versjon – er den autentiske, den korrekte, mens vi som måtte mene noe annet, blir fortalt at vi tar feil?
Kvantitativt kan vi dog konstatere at det i langt de fleste muslimske stater ikke hersker religiøs toleranse, med bred folkelig oppbakking. Når jeg således forfekter at islam er intolerant, så kan jeg peke på både lovverk i muslimske land og den samme utbredte folkelige støtten til intoleranse.
Sagt på en annen måte: hvis det er slik at islam ikke fremmer vold eller intoleranse, da må islam ha feilet grundig gjennom hele historien og inn i vår tid.
Så til påstått likestilling: det er ikke vanskelig for muslimer eller kritikere av kristendommen å gå til bibelen for å finne kvinneundertrykkende sitat, mest kjent gjennom Paulus sine uttalelser om mannen som kvinnens overhode, tildekking av kvinners hode, og at kvinner skal være tause i en forsamling. Selvsagt har uttalelsene til Paulus blitt brukt til å holde kvinner nede. I dag er det likevel kun marginale, sære grupper som vil peke på Paulus for å holde kvinner nede. Den store majoriteten kristne har skrinlagt Paulus-sitatene: de er kastet på historiens søppelhaug. Har muslimene benyttet samme moderne og kreative fortolkningsmulighet (som ligger i koranen, der det også er et vers som peker fast at kvinner og menns like stilling)? Tillater med andre ord islamtolkere eksempelvis at muslimske kvinner kan gifte seg med ikke-muslimer? Avvises flekoneri? Avvises mannens enkle tilgang til skilsmisse, i motsetning til kvinners begrensede skilsmisserettigheter? Avvises mannens rett til å straffe hustruen? Svaret er et bredt nei. I mainstream islam er kjønnshierakiet svært fremtredende. Kanskje ikke så underlig, all den tid Muhammeds liv uten makt oppheves av livet hans med makt, den delen av livet hans der kvinneundertrykkingen ble institusjonalisert. Derfor er eksempelvis kravet om at kvinner må ha en mannlig verge svært utbredt i hele den muslimske verden, og også blant muslimer i vesten.
Når muslimske kvinner i Norge påstår at islam gir kvinner frihet og at kvinner og menn er likestilte i islam, er det således deres personlige tolkning – deres ønsketenkning – mer enn en objektiv religionstolkning. Man plukker de søte bitene i godteposen, og overser eller fornekter de sure bitene. Deres tolkning kan ikke gis en vitenskapelig særstilling. Tolkningen er og blir personlig.
Tolkningen er heller ikke representativ for verdens muslimske land og deres innbyggere. Dessverre