I disse dager møtes politikere fra hele Norden under toppmøtet på Nordisk råds sesjon i København. Her skal de blant annet debattere de åpne nordiske samfunn.

Satiremagasinet Charlie Hebdos utgave i morgen har fått en gjesteredaktør som må kunne sies å være i superkjendisklassen. Profeten Muhammed har redigert kommende utgave, ifølge magasinet selv. Ukemagasinet vil i morgen således bli døpt på ny, og hete Charia Hebdo. Forsiden skal illustreres med et bilde av Muhammed som sier: ”100 piskeslag hvis du ikke dør av latter.” På bladets bakside er Muhammed utstyrt med en klovnenese, ledsaget av denne teksten: ”Ja, islam går hånd i hånd med humor.”

Selvsagt hadde det enkleste med ethvert problem vært å fjerne problemet. Slikt tenkte kanskje Oslos ordfører Fabian Stang da han foreslo å stenge visse asylsøkerne inne for å få slutt på overfallsvoldtektene. Sikkert velmenende nok, bare altfor unyansert, og dermed stilte Stang seg laglig til hugg. Men hva er kritikernes bidrag? Jo, å fortelle hvor håpløs Stang og hans likesinnede er, hvordan de bidrar til rasisme, fremmedfrykt og et vi-dem klima.

Kan det virkelig være en lenke mellom organisert antirasisme og underholdningsindustrien? Den franske filosofen Robert Redeker mener det. Han reflekterer rundt den intellektuelt og moralsk korrupte ”antirasismen” som han mener elsker å feire sin egen selvfortreffelighet med seremonier som minner om Oscarutdelingen. Men denne selvhøytideligheten er ingen intellektuell arroganse, mener Redeker, for det er nemlig å forvente for mye av dem. Vi snakker heller om en moralsk arroganse og politisk moralisme.

Dødsstraff eller fengselsstraff. Dette er tilstanden for homofile i den arabiske og muslimske verden. Lakmustesten på hvilken grad av frihet vi vil se etter opprørene i den arabiske regionen er kvinnene og homsenes kår. Helle Merete Brix har tatt et dypdykk i dagens situasjon for homofile. Hun kan berette at bildet langt fra er svart hvitt – tross forbud og strenge straffer. Helt inn i den saudiske kongefamilien finner man homofile, som er ingen hemmelighet blant folket, i et land som hugger hodene av homofile. En stor utfordring i tiden som kommer er dog de lærdes holdninger. Der er det lite goodwill å hente.

Hvor er det skoen trykker for ikke-vestlige kvinners deltakelse i de åpne og frie demokratiene i vesten? Er det hva dagens regjering ser ut til å mene, nemlig at majoriteten stenger dørene for dem? Selvsagt ikke. Majoriteten har slik HRS ser det aldri vært hovedutfordringen, tvert om. HRS sin oppfattelse bekreftes nok en gang gjennom ny forskning fra Danmark, der voldsrammede ikke-vestlige kvinner forteller at det ikke er fremmede som står bak overgrepene, men deres nærmeste. Det samme gjelder vel også for danske kvinner?

Den nye regjeringen i Danmark har vært tilnærmet en farse fra starten av. Danske medier er da heller ikke nådig med statsminister Helle Thorning-Schmidt (S), idet de synliggjør det ene løftebruddet etter det andre. Det kan være at Thorning-Schmidt begynner å angre bittert på at hun gikk i koalisjon med SF og de Radikale. For selv om de vant, kan det vise seg å være starten på et langvarig tap. Et tap som ikke bare kan innebære tap av regjeringsmakten, men troverdighet for lang tid. For hvordan vil den såkalte uoffisielle løftebruddrekorden eventuelt virke inn på fremtidige valgkamper? Lytter vi til de siste meningsmålinger, har i alle fall det danske folket talt: regjeringens oppslutning faller som en stein. ”Sosserne bløder voldsomt,” sier politisk kommentator Pittelkow, i sin omtale av den ”rødikale regering”.

HRS svarer i dag i Aftenposten på Inger Anne Olsens utfall mot oss på mandag i samme avis. I etterpåklokskapens ånd kunne kanskje tilsvaret tjent på en annen vinkling.

En franskmann ble arrestert i fjor etter å ha lagt ut en video på nettet der han brenner koranen og deretter urinerer på den. Handlingen var en form for ”demonstrasjon” mot 11.september-angrepet på Tvillingtårnene. I ankesaken sa retten at selv om handlingen “skandaløs og direkte provoserende”, var det ingen bevis for at handlingen var ment å ”vekke følelser av fremmedhat… ment å provosere frem diskriminering, hat eller vold mot muslimer”.

Norge topper en dyster statistikk, idet NRK melder at Oslo er voldtektsverstingen sammenlignet med Stockholm og København. Men tallene burde ikke overraske noen, ei heller burde utviklingen. Det overraskende bør være at ikke tiltak settes inn før problemene vokser oss over hodet.

Det radikale venstre i Danmark gis innflytelse på regjeringens verdipolitikk: kursen som velges vil svekke Danmark som nasjon, folkekirken skal bort, kongehuset skal ut av grunnloven. Folketinget og det danske rettssystem skal svekkes til fordel for internasjonale konvensjoner og domstoler, skriver Karen Jespersen.

Det er ingen kirker igjen i dagens Afghanistan. Man regner med at av landets befolkning på rundt 29 millioner, er 3 000 sikher, rundt 400 er bahaier, rundt 100 er hinduer, mellom 500 – 8 000 bekjenner seg til kristendommen, og én person er jøde. Beregningene er gjort for amerikanske myndigheter, basert på minoritetenes egne anslag. Krig, Talibans innflytelse og en regjering som ikke beskytter religiøse minoriteter ses som årsaken bak den dramatiske utviklingen.

Libyas kvinner er urolige. Interimlederen Mustafa Abdel Jalil sa i sin første tale etter diktaren Kahdafi’s død at landets nye lovgivning skal baseres på sharia, dog en “light” versjon av islamsk lov, sier Jalil. Han pekte ut et eksempel på lovverk innført av Gadafi som la restriksjoner på flerkoneri. Og han pekte på ekteskapsloven generelt og regler for skilsmisse. Da vet vi hvor veien går videre? Først skal kvinnene “temmes”, en nøkkel i den islamske verdensanskuelsen, slik vi også ser det i Norge og Europa: det første brekkjernet som brukes mot verdslig lov er det islamske familielovverket.

En iransk mann ble smuglet over den engelske kanalen i en lastebil for syv år siden, fikk avslag på asylsøknadene i alle instanser. Britiske myndigheter avviste at mannen var forfulgt. Men nå får han opphold likevel. Han har sterkt tilknytning til Skottland gjennom vennekrets knyttet til treningsstudio. Å utvise han vil derfor bryte med retten til privatliv, sier domstolen og peker på artikkel åtte i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Inger Anne Olsen i Aftenposten lirer av seg påstander i dag om HRS som fikk oss til å le høyt i en blanding av forskrekkelse og oppgitthet. Én konklusjon etter å ha lest kommentaren er at Olsen ikke vil forholde seg til arbeidet til HRS. En annen konklusjon er at hun rett og slett bevisst tegner et falskt bilde, som kalles å fare med løgn. En tredje konklusjon er at Olsen fortsetter sitt politiske engasjement fra ståsted på den fastlåste venstresiden, fastlåst i den forstand at det går fint an å være sosialist og samtidig forsvare prinsippet om at alle i Norge skal omsluttes av menneskerettighetene. HRS tar seg derimot friheten til verken å tilhøre verken de ene fløyen eller den andre. Ei heller mener vi at overgrepsutsatte selv skal rydde opp i onder som fører til overgrep i egen etnisk gruppe. Det er det først og fremst det lovgivende organet Stortinget sin oppgave og storsamfunnet generelt.

Ja visst eksisterer de, kvinner som spiller en aktiv rolle i jihad. Kvinner som kjemper mot demokratiet og som med alle midler har ”den rene islam” som målsetting. Noen av disse tilhører det som kalles Hofstadnettverket i Nederland. Kvinner som jublet da Theo van Gogh ble drept, og som gjerne deltar i kamp og det de definerer som martyroperasjoner.

Flyktningtjenesten fortviler fordi flyktningkvinner er vanskelig å integrere i det norske samfunnet. Mange ankommer Norge i vestlige klær, for så å dekke seg strengt til, antakelig etter press fra egne miljø. Dette fører til at kvinnene hindres i å komme seg ut i jobb, mener Flyktningstjenesten. Dermed svekkes formålet med introduksjonsordningen og pengene kastes ut av vinduet. Samtidig kan ikke kommunene forlange noen spesiell bekledning. Nå har Lunner kommune henvendt seg til departementet med denne brannfakkelen.

”Venstresiden og deres multikulturalisme er en kreft for kvinnen og sivilisasjonen. Jeg skjønner ikke hvordan man kan akseptere undertrykkelse av kvinner på grunn av politisk korrekthet. (…). Multikulturalisme skaper ekstremisme. Det er en la-det-skureholdning til kultur. Resultatet er at innvandrere behandles annerledes enn andre innbyggere i landet. Det skaper sinne og frustrasjon i befolkningen.” Ordene tilhører politikeren i Italia som har formulert forslaget om forbud mot ansiktstildekning, marokkanskfødte Souad Sbai.

Jeg var ung, jeg var uvitende og jeg var forelska. Jeg satt på ei tue i skogen i 1988 og spiste et par håndfuller med blåbær. Setningen som falt var ordrett denne: ”Kan pakkiser også spise blåbær i de norske skogene?” Slik åpner Hege Storhaugs første kronikk som gjesteskribent i Agderposten.

Forfatter Kaj Skagen har tatt mål av seg til å finne antallet muslimer i Norge og i Europa for øvrig. Beveggrunnen hans er den betente tonen i innvandringsdebatten og stemplingen av meningsmotstandere, men aller mest etterlyser han fakta og saklige argumenter. For Skagen har helt rett: Tallene, som skulle ha vært grunnlaget for innvandringsdebatten, er blitt selve stridsgrunnlaget.

I løpet av tre år er det rapportert over 400 tilfeller av mishandling og seksuelle overgrep mot barn i britiske koranskoler. Få tilfeller ender i rettssystemet, samtidig som eksperter mener at de mer enn 400 rapporterte overgrepssakene bare er toppen av isfjellet. Politi og muslimske frontpersoner hevder at familier presses til taushet om overgrep mot barna sine og til å trekke tilbake anmeldelser. Over 250 000 barn i Storbritannia går på koranskoler.

Islam Net inviterer til debatt om menneskerettigheter i islam. De henter inn en shariaekspert fra Egypt, Fadel Soliman, som også er medlem av International Union of Muslim Scholars, som igjen ledes av Yusuf al-Qaradawi. Fadel Soliman har hatt Anwar Al Awlaki som en kjær ”rollemodell”, ifølge han selv. Solimans utfordrere er Lars Gule og Hege Storhaug. Samme shariaekspert skal også til Al Nor-moskeen i Tromsø.

Ekstremistgruppen Hizb ut-Tahrir har vokst seg stor i Danmark og kan samle tusener på sine møter. For få år siden så man ikke en eneste salafist i Københavns gater. Det gjør man i dag, og socialdemokraternes sosialbyråd i hovedstaden Lars Aslan Rasmussen er bekymret over utviklingen.

Stortingsmelding fra1996-97 "Om innvandring og det flerkulturelle Norge" sier følgende: ”Målet for myndighetenes holdningsskapende arbeid på dette området er å bekjempe rasisme, fremmedfrykt og diskriminering. Fokuset vil naturlig nok rettes mot nordmenns holdning til personer med innvandrerbakgrunn." Audun Lysbakken vil tilbake til dette ensrettede tankegodset. Som Hege Storhaug skriver i kronikk hos danske sappho.dk: ”Majoritetsbefolkningen skal ytterligere piskes – som om vi har et særegent gen som gjør oss disponert for diskriminering og rasistiske holdninger mot ’de andre’.”

Forfatter Kaj Skagen har satt i gang en artikkelserie som mange bør følge med på. I den første artikkelen, i skyggen av 22/7, setter Skagen søkelyset på fravær av fakta og hva det kan få av konsekvenser. Ikke minst peker Skagen på at det er mange som synes å mene at de ikke trenger å argumentere saklig for sitt syn. Her kan statsråd Audun Lysbakken tjene som eksempel.