Rita Karlsen, HRS
I en artikkelserie i ukeavisen Dag og Tid setter forfatteren Kaj Skagen søkelyset på demografi og det nye Europa. Skagen har som formål å finne et faktagrunnlag for den offentlige debatten om hvor mange innvandrere fra muslimske land det vil være i Norge og Europa i fremtiden.
Seriens første del ble publisert 7.oktober og tok for seg angsten for å bli en minoritet (”angsten for å verta minoritet”), som også er tittelen på artikkelen. I skyggen av hendelsene 22/7 tar derimot ikke Skagen mål av seg å fordele skyld, den er Breiviks ene og alene sier han, men han setter hendelsene inn i en politisk og historisk kontekst. Han påpeker blant annet at kampen mellom ideologier som preget forrige århundre, er blitt erstattet av ”kampen mellom sivilisasjoner”. Videre hevder han at i Vesten er redselen for kommunismen blitt erstattet med redselen for islam. Dette utarter seg, ifølge Skagen, med at det som var ”gammelnazismen” er blitt antihiijadismen, som en slags ”modernisert nazisme”, uten at det ene og alene er muslimene som har inntatt jødenes rolle. I massemorderen Breiviks verdensbilde spiller muslimene samme rollen som bolsjevikene og russerne gjorde for nasjonalsosialistene. Og på samme måte som mange i forrige generasjon oppfattet de nasjonale kommunistpartiene som kommunistenes forlengede arm inn i de vesteuropeiske samfunn, slik oppfatter antijihadistene de muslimske innvandrerne som en arabisk femtekolonne i Vesten, sier Skagen.
Videre hevder Skagen at i antihijadismen er det de multikulturalistiske politiske og intellektuelle elitene som spiller den rollen som jødene spilte i nazismen. Dette forklarer Skagen med at mens nasjonalsosialistene gikk etter jødene fordi de ble oppfattet som en skummel og hemmelig indre fiende som hadde tilranet seg økonomisk, kulturell, journalistisk og politisk makt, så er det for antijihadistene nå ”kulturmarxistene” og den politiske eliten som anses som portåpner for det islamske kalifatet eller ”Eurabia”.
Skagen mener at det ikke er uriktig å kalle et slikt antjihadistisk verdensbilde for forvirret, men samtidig påpeker han at det er like riktig å se på det som fanatisk logikk anlagt på visse anslag av virkelighet.
Nettopp sistnevnte vil nok for de fleste av oss oppleves som ubehagelig, da det kan tolkes som om Breivik ”hadde noe rett”. Men jeg opplever ikke at det er Skagens poeng, hans poeng er heller at ulike forklaringsmodeller og kritikk etter 22/7 har vært mer preget av følelser enn av saklige argumenter. For eksempel nevner han at stort sett samtlige av dem som har trukket frem ”Eurabia-teorien” erkjenner at de ikke har lest boken, og slett ikke kildene for den. Og de få som faktisk har lest boka reagerer følelsesmessig med avsky heller enn med argumenter. På samme måte tolker Skagen de intellektuelle og politikere som har tatt til ordet for at de har forsømt seg når det gjelder å ta til motmæle mot dem som er imot ”innvandring” og ”islam”. Men når de nå derimot skal ta til motmæle, så vil de likevel ikke gå inn i en virkelig dialog, men heller lokke trollene frem i lyset slik at de sprekker. Som Skagen sier: ”Ein væpner seg ikkje med argument, men med vernedrakt og insektsmiddel. Er det nokon som trur at denne strategien skaper konvertittar frå antijihadismen til sosialdemokratiet?”
På samme måte argumenterer Skagen for at en ikke kan forby argumenter. Han viser til at det har vært mye snakk om å stanse hatefulle ytringer rettet mot ”innvandrere”, ”islam” og ”muslimer”. Skagen påpeker i denne sammenheng på at det er stor forskjell på primitive og ofte anonyme ytringer som uttrykker gruppehat, og reflektert tekst som kan være sterkt kritisk til islamsk religion og islamsk miljø og som argumenterer for at innvandringen fra muslimske land truer vestlige verdier som frihet, menneskerettigheter osv. For nettopp å forby reflekterte tekster ut fra at en er uenige med dem, er å gi avkall på grunnleggende verdier i den vestlige verden – og å polarisere det politiske feltet enda mer.
Dette mener Skagen er opplagt for de fleste, men likevel synes det ikke å være så mange som mener at det er nødvendig å argumentere mot tekster de ikke liker og som Skagen sier: ”for ikkje å tala om å vera open for at forfatteren kan ha rett i noko som helst.”
Her mener jeg at Skagen virkelig nærmer seg kjernen av problemet, nemlig grupperingen av ”de som mener å sitte på sannheten, dertil uten å måtte argumentere for den” versus ”de som tillater seg å kritisere, og som kan faktabelegge og synliggjøre resonnement (om så herfra og til evigheten)”. Det meningsløse er at når førstnevnte kritiserer sistnevnte, ofte også i svært krasse ordlag, er det ofte uten annet belegg enn å være følelsesmessig indignert, gjerne ut fra politisk ståsted. Samtidig er det påtakelig at denne form for kritikk er mytedannende, mens formålet ofte heter å være myteknusing.
Men derimot er ikke dette noe som bare kan knytte seg til bøker eller andre tekster. Akkurat samme bilde avtegner seg i organisasjonsverden, der det som ”ikke likes” skal defineres ut, da (selvsagt) uten saklige argumenter. Denne erfaringen står HRS midt i nå. SVs Audun Lysbakken, statsråd på integreringsfeltet, liker ikke HRS. Det er ingen hemmelighet. Mindre kjent er det kanskje at Lysbakken har prøvd alle tenkelige metoder for å bli kvitt oss, uten at det har latt seg gjøre den ”saklige veien”. Derfor har nå Lysbakken fjernet den tilskuddsordningen på statsbudsjettet som HRS har mottatt midler fra, og erstattet den med en ny tilskuddsordning. Det spesielle med denne nye tilskuddsordningen er derimot at den ikke skal følge normalprosedyren for tilskuddsordninger, blant annet ved søknader. Nå skal ikke organisasjonene lengre søke, for det er statsråden selv som skal bestemme hvilke organisasjoner som skal få midler, og hvor mye. Da bør det ikke overraske noen at Lysbakken har halvert HRS’ budsjett, men det bør overraske svært mange hvis Stortinget faktisk godkjenner slike metoder. Ikke minst fordi Stortinget skal presenteres for nye tilskuddsordninger før de er en realitet, det er nemlig fortsatt slik i dette landet at det er Stortinget som bestemmer, mens her blir de presentert en ny tilskuddsordning på statsbudsjettet – dertil uten at det konkret uttales som en ny tilskuddsordning. Slike metoder bør ingen regjering være bekjent av, men så lenge den sittende Regjeringen har flertall på Stortinget er det slett ikke sikkert at stortingsrepresentantene tør annet, på grunn av partipisken, enn å godta Lysbakkens forslag. Det levner ingen ære, og aller minst Lysbakken selv. Men det kan jo være at Riksrevisjonen og/eller Sivilombudsmannen vil agere slik at denne form for metoder ikke skal få fotfeste i statsapparatet.
Samtidig er det åpenbart for meg at det er nettopp Lysbakkens mangel på argumenter og dokumentasjon som bringer han langt ut i gråsonen, og kanskje over, hva gjelder årets statsbudsjettforslag. For øvrig har vi erfart et annet ”slikt overtramp” knyttet til årets budsjett. Det knytter seg til de åpne høringene for budsjettet. På en av høringene, nærmere bestemt 18.oktober, tok Norsk Folkehjelp (!) opp som et av punktene at de er kritiske til at HRS får økonomisk støtte. I seg selv er dette uhyre uprofesjonelt, da en i Stortingets høringer har svært liten tid til disposisjon og det er således et uttalt prinsipp at en benytter tiden til å presentere seg selv og argumentere for sine meninger. Når en velger å bruke representantenes tilmålte tid til å rakke ned på andre, stiller det som regel en selv i et dårlig lys. Siden Norsk Folkehjelp hadde valgt å legge inn et notat til komiteen der nettopp ett av punktene er å være kritisk til HRS, ble da dette gjenstand for spørsmål fra en av komiteens medlemmer. Personlig må jeg nesten smile av Norsk Folkehjelps svar, men jeg reagerer på ”folkehjelpens” selvgode fremstilling. Den vitner ikke godt for demokratiet. (”Forestillingen” kan ses i Stortingets videoarkiv. Komiteens representant stiller spørsmålet 32.34 minutter ut i opptaket, mens svaret til dette kommer 35.01).
La oss likevel dvele litt ved de holdninger som fremkommer via Lysbakken og Norsk Folkehjelp over, og da i lys av Skagens artikkel. For Skagens svar er langt på vei at det nettopp er fravær av fakta, for eksempel hvor mange muslimer er det i Norge, som skaper grobunn for en rekke konflikter. Merk også at jeg ikke sier noe om at det nødvendigvis er interessant hvor mange muslimer det er i Norge eller Europa for øvrig, men jeg benytter Skagens tankegang om at når slik tall blir presentert, varierer de gjerne etter hvem som presenterer dem. ”Ikke sjeldan vert røynda noko endra med tal som passar til den politikken ein sjølv står for,” skriver Skagen.
Med andre ord skapes en egen virkelighet. Om denne ”virkeligheten” skapes av aktører som statsråder, frivillige organisasjoner eller antijihadistiske miljøer, er i seg selv uinteressant. Det interessante er at fravær av fakta gir rom for ”egenproduserte fakta” – og som Skagen sier er ikke veien lang til at slike ”fakta” eller tall blir ”fanatiske”. Og som kjent er vi jo alle motstandere av dette, men vi ser kanskje ikke like godt bjelken i vårt eget øye som vi ser flisa i andres øyne.
Skagens første artikkel i denne serien om muslimer i Norge og Europa har altså grepet fatt i det sensitive spørsmålet, endog formulert av Skagen som et postulat, nemlig at det eksisterer en angst for å bli minoritet ”i sitt eget land”. Personlig tror jeg ikke denne angsten deles av altfor mange, og det har da heller ikke vært noe ”folkekrav” om å få noe eksakt svar på hvor mange muslimer som finnes i Norge eller i Europa, og hvor mange det eventuelt vil bli i fremtiden. Dette for øvrig i motsetning til antallet innvandrere i Norge, som både på kort og lang sikt har konkrete konsekvenser for eksempel i forhold til barnehage- og skoleplasser, på arbeidsmarkedet, på boligmarkedet osv. Men som kjent er jo selv dette et sensitivt tema for noen.
Skagens svar er uansett mer åpenhet. For som han sier, det hjelper lite om statsministeren sier vi skal møte terroren med mer åpenhet og mer demokrati hvis det ikke følges opp i praksis. Her ønsker Skagen å gjøre noe som også HRS har gjort; nemlig å oppfylle idealet om åpenhet og demokrati ved å se på tall. Men mens HRS har sett på tall som gjelder for eksempel tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, barn som oppholder seg utenfor Norge, innvandringsregnskap, segregering i Oslo og Oslos økonomi knyttet til innvandringsrelatert befolkningsvekst, velger altså Skagen å se på tall som omhandler muslimer. Det interessante med dette er nettopp at det ikke finnes uomtvistelige tall om antallet muslimer i Norge. Skagen sitt poeng er at hvis det ikke blir bred enighet om innvandringstallene, kan en også være sikker på at de blir fanatisert eller overdrevet (jeg antar han mener begge veier). Skagen skriver: ”Difor er det om å gjera å finne eit skikkeleg og felles saksgrunnlag for ein samtale som burde vera meir sakleg, meir open, meir lansiktig og inkludera fleire enn det som er tilfellet i dag.”
Jeg er fristet til å berømme Skagens optimisme, men jeg tror nok også han vil finne motstand.
Her kan du kan lese hele Skagens artikkel ”Angsten for å verta minoritet”
Vi følger opp Skagens serie. I neste artikkel spør Skagen: Hvor mange muslimer blir det i Norge?