Vold og overgrep

Skandinavias voldtektsby nr.1: Oslo

Norge topper en dyster statistikk, idet NRK melder at Oslo er voldtektsverstingen sammenlignet med Stockholm og København. Men tallene burde ikke overraske noen, ei heller burde utviklingen. Det overraskende bør være at ikke tiltak settes inn før problemene vokser oss over hodet.

Rita Karlsen, HRS

Bakgrunnen for NRKs reportasje er å finne i at det i helgen ble anmeldt ytterlige to voldtekter i Oslo. Det ene var en 17-årig jente som ble funnet naken i sentrum av en tilfeldig forbipasserende, etter at hun hadde klart å rømme fra en leilighet hvor hun skal ha blitt holdt fanget. En 24-årig litauer er varetekstfengslet i saken. Til NRK sier lederen for sedelighetsavsnittet i Oslo politidistrikt, politioverbetjent Kari-Janne Lid, at de to ikke skal ha kjent hverandre fra før, men jenta ble med han på nachspiel. Den andre voldtekten fant sted i Slottsparken, der en 21-årig kvinne ble overfalt av to menn. Ifølge kvinnen skal den ene ha voldtatt henne. Hun beskriver mennene som mørke i huden, men utover det er det få signalement.

NRK forteller at voldtekten av 21-åring regnes som en overfallsvoldtekt, mens voldtekten av 17-åringen ikke regnes som overfallsvoldtekt. Dette er interessant i seg selv, da det forteller noe om definisjoner og kategoriseringer, og disse utgjør som kjent grunnlaget for tallmaterialet.

Grunnen til at jeg innledningsvis påpeker dette, er at jeg med en viss undring har registrert at politiet i den senere tid har dreiet fokuset vekk fra nettopp overfallsvoldtekter. Samtidig har de økt fokuset på det de har definert som ”festrelaterte voldtekter”. Denne dreiningen, som har skjedd innenfor det siste tiåret, har jeg kommentert tidligere, men i denne sammenheng vil jeg påpeke en utfordring: En overfallsvoldtekt har i hovedsak vært definert som en voldtekt utført av ukjente gjerningsmenn for offeret, ofte ute (derfor kaller da Sverige det også for ”utendørsvoldtekter”). Slik sett går voldtekten av 21-åring rett inn i overfallsvoldtektsstatistikken. Voldtekten av 17-åringen er derimot mer i gråsonen: Hun er blitt voldtatt av en gjerningsmann som er ukjent for henne, jf. at politiet sier de ikke kjente hverandre fra før, men samtidig har jenta blitt med mannen på fest og blitt voldtatt innendørs. Politiet velger således, med utgangspunkt i sine definisjoner, å definere det ene som en overfallsvoldtekt og det andre (antakelig) som en festrelatert voldtekt. Mitt hovedankepunkt er at dette er voldtekter som per definisjon kan overlappe hverandre, da begge tilfellene forteller at overgriperne er ukjente. Jeg har således en opplevelse av at politiet på en indirekte måte forteller noe om offerets ”moral”: I den ”klassiske” overfallsvoldtekten er offeret ”helt uskyldig”, mens for festrelaterte voldtekter må offeret tildeles en del av ansvaret for hva vedkommende har utsatt seg for, det vil si at det er en risiko for å bli voldtatt hvis du blir med ukjente på fest (og uutalt: der det er rus med i bildet). Jeg er slett ikke sikker på at jeg synes disse definisjonene er uproblematiske, og stusser således på om det handler om ”å dreie tallene” i en bestemt retning? For der er utvilsomt en særdeles ubehagelig statistikk som forteller at det så langt i år er anmeldt 48 overfallsvoldtekter i Oslo, som er dobbelt så mange som i hele fjor. I hele Norge er det hittil i år registrert 72 overfallsvoldtekter.

Det som må kunne kalles en eksplosjon av overfallsvoldtekter, og ja, jeg tror tallene er mye høyere, både hva gjelder mørketall og ut fra ”definisjoner”, bør derimot ikke overraske noen. Tendensen har vist seg gjennom hele dette tiåret, ikke minst i det landet som er mest naturlig å sammenligne oss med i dette tilfellet: Sverige.

Noe av det mest ubehagelige med disse tallene er at langt de fleste overfallsvoldtekter begås av personer med utenlandsk opprinnelse, typisk ikke-vestlige menn, og mange av disse igjen er avviste asylsøkere. Derfor er det da også mest naturlig for Norge å sammenligne seg med Sverige og ikke Danmark, da sistnevnte har ført en helt annen innvandringspolitikk. Slik sett kunne Norge for årevis siden forutsagt hvilken vei det ville gå, og således iverksatt (forebyggende) tiltak. La meg så gjette på hvorfor det ikke ble gjort: Det var så . ”Alle” vet da at det er ”høl i hue” å angripe et problem før det vokser seg stort?

Når det nå er et ufravikelig faktum hvem som er overrepresentert i overfallsvoldtektsaker, kunne en forvente at støtet ble satt inn akkurat der, noe også statsminister Jens Stoltenberg fikk spørsmål om i dagens spørretime på Stortinget. Stoltenberg svarte med Regjeringens økte fokus på tvangsretur. Han kunne enkelt fått følgende spørsmål i retur: Tallene forteller deg kanskje at tiltaket ikke fungerer så godt? Eller mener kanskje statsministeren at uten det økte fokuset på tvangsretur ville overfallsvoldtektstallene vært enda høyere?

De ferske tallene fra NRK, hentet ut fra politidistriktene i hovedstedene i Skandinavia, forteller følgende:

Overfallsvoldtekter

per 100.000 innbygger

Innbyggertall

Oslo

48

7,9

607 292

Stockholm

128

6,4

1 989 422

København

33

2,7

1 199 224

Videre sier NRK at politiets tall forteller ”at over en tiårsperiode har anmeldte voldtekter i Oslo økt med over 84 prosent. Økningen innebærer alle typer voldtekt. Bare de siste tre årene har økningen vært på over 20 prosent.”

Dette får jeg ikke til å stemme. Politiets tall forteller at de grupperer voldtekter i fire kategorier: a) voldtekt, § 192 1. og 2. ledd, b) voldtekt, § 192 3. ledd, c) grovt uaktsomt voldtekt og d) forsøk på voldtekt.

For ordens skyld gjengir jeg straffeloven § 192 i sin helhet:

§ 192. Den som

a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd, ellerb) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, ellerc) ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv,

straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år.

Straffen er fengsel i minst 3 år dersom

a) den seksuelle omgang var samleie, ellerb) den skyldige har fremkalt en tilstand som nevnt i første ledd bokstav b for å oppnå seksuell omgang.

Fengsel inntil 21 år kan idømmes dersom

a) voldtekten er begått av flere i fellesskap,b) voldtekten er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte,c) den skyldige tidligere er straffet etter denne bestemmelsen eller etter § 195, ellerd) den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf. nr. 1, regnes alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragrafen.

Den som ved grov uaktsomhet gjør seg skyldig i voldtekt etter første ledd, straffes med fengsel inntil 5 år. Foreligger omstendigheter som nevnt i tredje ledd, er straffen fengsel inntil 8 år.

Politiets tall forteller så følgende (”seksualforbrytelser i alt” er ikke dekkende, da ikke alle politiets undergrupper er tatt med i denne faksimilen):

Av tabellen ser vi at antall voldtekter etter § 192 1. og 2. ledd i tiårsperioden har økt med nesten 85 prosent. Tar vi samtlige voldtekter, unntatt forsøk på voldtekt, er økningen på 71 prosent i perioden. Interessant er det dog at voldtekter etter 3. ledd i samme periode har gått ned med over 50 prosent (53,6), mens grovt uaktsomt voldtekt stort sett har steget med det samme (50 prosent). For særlig sistnevnte kategori er tallene små, hvilket gir prosentvis store utslag. Mer interessant er det kanskje at nettopp voldtekter etter 3. ledd har en slik nedgang, særlig når vi ser på hvordan dette er definert i loven. Så vidt jeg har fått med meg har nettopp flere av overfallsvoldtektene involvert flere overgripere, slik som den siste saken i helgen bevitner. I så fall er det et spørsmål om hva som defineres som ”grovt uaktsomt”.

Uansett er tallene uhyggelige, og det tas da også høyde for store mørketall.

Uhyggelig er det også at NRK viser til at mens tallene i Oslo øker, er det motsatt tendens i Stockholm og København. Siden 2008 har antall voldtekter totalt gått noe ned i København. I 2008 ble det anmeldt 49 voldtekter, mens tallet for 2010 var 44 voldtekter. I Stockholm var det en økning av utendørsvoldtekter på 15 tilfeller fra januar til september i forhold til samme periode i fjor, uten at NRK oppgir den prosentvise økningen.

Nå tror jeg uansett ikke Sverige er et land vi skal se for mye til, da utviklingen hva gjelder seksuelle overgrep i Sverige i mine øyne er mer enn alarmerende. Aldri før har så mange voldtekter blitt anmeldt som i 2009, og økningen er særlig høy av voldtekter mot barn under 15 år. I 2009 ble det anmeldt 15.000 seksualforbrytelser i Sverige, herunder i underkant av 6.000 voldtekter. Samtidig antas det at mørketallene for voldtekter kan ligge på et sted mellom 50.000 – 100.000.

Og så til de ”sjokkerte” og ”overraskede” – som jeg ikke et sekund tror på er verken sjokkert eller overrasket. Er de det, må det i så fall være fordi så lite skjer for å stoppe utviklingen.

For Herdis R. Magerøy, daglig leder i DIXI Ressurssenter for voldtatte i Oslo, sier ifølge NRK at hun er sjokkert over tallene for Oslo:

– Jeg er sjokkert over tallene på overfallsvoldtekter i Oslo. Det er helt utrolig at det er så mye verre her enn i Stockholm og København.

Hun mener norske myndigheters håndtering av voldtekt generelt er for dårlig.

– De må ta tak i hele problemet, fra det forebyggende til hjelpearbeidet med ofrene og straffene for voldtektsforbryterne. Seksuelle overgrep er et stort samfunnsproblem i Norge, sier Magerøy.

– Myndighetene må se til København og Stockholm, der de åpenbart gjør noe bedre enn i Oslo. For tallenes tale er helt klar. Det er en markant forskjell mellom de tre hovedstedene. At ikke Oslo klarer å få ned antallet overfallsvoldtekter, sier litt om hva myndighetene her prioriterer og klarer, sier Magerøy.

NRK har også snakket med lederen for justiskomiteen på Stortinget, Per Sandberg (Frp), som er overrasket over de høye voldtektstallene i Oslo. Han vil ha mer politi.

– Dette sier noe om hvor voldsomt og ille det er i Oslo. Politidekningen i Stockholm og København er bedre, sier han.

Og Sandberg mener han har mye av løsningen på problemet:

– Mer synlig politi, parkvoktere og bedre belysning vil hjelpe, sier Sandberg.

– Vi må etablere bypoliti, og politistudentene må få jobb. Vi må også informere asylsøkere om norsk kultur og kvinnesyn, legger han til.

Sandberg forteller at enkelte bydeler i Stockholm og København har fire politifolk per tusen innbygger.

– Til sammenligning har vi 2,2 politifolk per tusen innbyggere i Oslo. På landsbasis har vi 1,67 politifolk per tusen innbyggere. Det er en målsetting mot 2020 å ha to politifolk per tusen innbyggere i Norge. Det betyr indirekte at Oslo må ha over tre politifolk per tusen, sier Frp-politikeren.

– I København er politiet mer synlig i gatebildet, og de har et bedre samarbeid med andre etater. De har bedre kontakt med frivillige grupper og skjenkesteder, legger Sandberg til.

Visepolitimester i Oslo, Hans Halvorsen, er enig i at mer synlig politi vil kunne virke forebyggende på voldtekter i Oslo, men legger til at de selv mente å være godt bemannet i Oslo sentrum i helgen. Likevel skjedde det altså to voldtekter.

Da er neppe verken politi, tvangsretur, økte straffer eller informasjon om kvinnesyn til asylsøkere det entydige svaret, selv om hvert av tiltakene i seg selv kan være viktige. Vi må rett og slett tørre å diskutere om lukkede retursentre også er en nødvendighet, slik som politiet tidligere har ymtet om.